fredag, desember 18, 2009

Klar


Jeg er pakket og klar til å dra. Det er nesten nøyaktig fem timer til jeg blir henta av taxien, så jeg tenkte det var på tide med litt søvn. Skal tross alt rett ut i New Yorks travle gater i mårra.. :D

onsdag, desember 16, 2009

FERIE!!!

Ok, dette sier jeg sier på slutten av hvert semester, og jeg sier det igjen: Jeg tror ALDRI jeg har fortjent ferie mer enn AKKURAT NÅ!

7 tester, 10 oppgaver, 2 midterm-eksamener og 3 avsluttende eksamener er tilbakelagt. Og det er herved helt sikkert at jeg står i alle fag. Med en slags glans.

Gratulerer til meg!

søndag, desember 13, 2009

The end is near...

Jeg leser og leser og klarer liksom ikke helt å se noen ende. Men det NÆRMER seg likevel.

Snart skal jeg forlate Halifax, forhåpentligvis ikke for alltid. Snart skal jeg få oppleve NY for første gang. Og det att på til i førjulstida. Noe sier meg at det kommer til å bli fint. Og folksomt.

Og så, dere. Om ni dager - en uke pluss to dager - setter jeg beina på norsk landejord igjen. (Med mindre det skulle gå riktig så galt og jeg mister passet mitt, blir frastjålet lommeboka (og kan ikke betale taxi til flyplassen) eller går meg vill på JFK rett før flyet letter eller noe lignende, og blir nødt til å tilbringe jula på et stusselig hostel alene i the Big and Frightening Apple (hvis jeg skulle være så heldig å finne et ledig hostelrom da) men sannynligheten for det er jo forholdsvis liten.)

Men først må jeg lese ferdig boka om Islam. Og så må jeg lese gjennom BOKA av notater (jeg har aldri vært en flink eh.. notattaker). Og så må jeg produsere et par-tre essay på tre timer neste onsdag. Deretter må jeg rydde, pakke og vaske. Når det er gjort har jeg forhåpentligvis en og en halv dag igjen til å kose meg litt i Halifax.

Og så er det over.

tirsdag, desember 01, 2009

Tidelibom og huttemegtu

Det kan knapt nok bli mer perfekt, når du våkner opp første offisielle julemusikkdag, aka 1. desember, til en himmel tettpakka av snøfnugg.

søndag, november 29, 2009

For mange penger...

Da jeg skulle velge meg Meal Plan for høsten gikk jeg for den dyreste varianten. Den som gir meg fri tilgang til dining hall 24/7. Eller i hvertfall fra 7.30 am til 7.30 pm. Og det skulle vise seg å være et smart valg, siden jeg attpåtil hadde satt Vanier Residence, som skulle vise seg å være eneste bygning i the Residence Complex uten kjøleskap i fellesarealene, øverst på ønskelista. (Nå skal det sies at i min etasje er det ikke fellesareal i det hele tatt, da, så jeg tror vi kan kalle det ekstra flaks) Så uten kjøleskap (og selvfølgelig uten kjøkken også) kunne det fort ha blitt en dyr affære å holde liv i meg denne høsten. Flaks for meg at jeg gjorde slik et grundig gjennomtenkt valg en gang i juni. (Helt idiotisk at de forventer at man skal bestemme seg for slike ting lenge før skolestart, når det ikke står noe om slike ting på hjemmesiden deres.)

Med denne Meal Planen fulgte 200 flex dollar som jeg kunne bruke på alle stedene de serverer/selger mat på campus. Jeg bestemte meg tidlig for å være sparsom med disse pengene, slik at de skulle kunne vare så lenge som mulig.

Her forleden sjekka jeg kvitteringa mi for å se hvor mye jeg har igjen av disse 200 dollarene, og jeg fikk meg en aldri så liten overraskelse. For der var intet mindre enn 119 dollar!! Det vil si ca 650 kr. Alt dette må jeg bruke opp før 3. desember, det ville jo vært en skam om disse pengene bare skulle gå opp i røyk, ville det ikke? Det eneste er at mat og drikke er så uhorvelig billig her. I slo jeg meg løs på Tim Hortons og bestilte en liten kaffe, en appelsinjuice på boks, en ham & cheese tea biscuit og en cookie. Og det til den altfor ringe sum av 3.58 dollar... det sier seg selv at jeg aldri kommer til å få brukt opp pengene mine på den måten.


Men, akk.. det er nå bare penger.

fredag, november 27, 2009

Excellent work, Mariann!!!

Jeg er ikke den som liker å skryte når gode karakterer kommer meg i hende, men akkurat det her føler jeg trenger litt publisitet.

De som kjenner meg godt vet at litteratur (som akademisk gren) ikke akkurat er mitt favorittfelt. Det er absolutt OK+ å lese bøker og slikt. Å ja da! gi meg en god bok, og jeg stortrives. Men når jeg må tolke og vurdere og lese mellom hver bidige linje går jeg fort lei. Når en attpåtil må skrive oppgaver basert på egen tolkning daler jeg fort nedover på fornøydhetsskalaen.

Derfor: når jeg tar litteraturemner på universitetet er det fordi jeg måmåMÅ, og bare derfor. Av en eller annen grunn regnes engelsk litteratur som en viktig del av engelsklærer-utdanningen. Her på SMU tar jeg et emne som heter The Study of Narrative. Til nå har jeg lest fem romaner, hatt fire tester, skrevet to essay og to in-class assignment. Og det var den siste av sistnevnte som gav meg et overraskende men gledelig resultat.

Vi hadde en time på oss. Vi fikk uttdelt et ark med ti sitat fra Jane Eyre (en bok jeg leste for to år siden, og som jeg av diverse ufornuftige grunner kun tok meg bryet med å skumme gjennom denne gangen) og to utdrag fra boka på litt over en side hver. Vi skulle tolke fem av de ti sitatene, og komme med minst to viktige punkt på hver av dem, og vi skulle tolke et av utdragene i forhold til minst to elements of literature. På EN TIME!

Og i går fikk jeg resultatet. Med intet mer enn en kort kort kommentar i margen; "Excellent work, Mariann!!!", og en fin liten bokstav med et plusstegn etter seg.

Kanskje jeg burde begynne å vurdere litteratur issteden for lingvistikk når jeg etterhvert skal begynne på masteren...? Eheehe.. lite sannsynlig.

mandag, november 23, 2009

Vekkerklokke

"iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii (= særdeles ubahagelig høyfrekvent uling med et volum som tilsvarer femten ambulansesirener tilsammen) Do not evacuate! Do not evacuate! This is a first stage alert. iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii Do not evacuate! Do not evacuate! This is a first stage alert. iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii
iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii Evacuate! Evacuate! Please procede to the nearest exit. iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii Evacuate! Evacuate! Please procede to the nearest exit. iiiiiiiiiiiii......"

Ja, det er et par ting jeg IKKE kommer til å savne når jeg reiser herfra, som for eksempel:

- brannalarm klokka 02.30 en fredagsmorgen.
- brannalarm klokka 03.15 en anna fredagsmorgen
- brannalarm klokka 04.30 en torsdagsmorgen
- brannalarm klokka 05.45 en lørdagsmorgen
- brannalarm klokka 05.30 en søndagsmorgen
- brannalarm klokka 04.00, 05.15, 06.15 mårran etterpå (pluss en ekstra alarm klokka 05.30 i bygningen vi oppholder oss i mens vi venter på å få gå tilbake, som gjør at vi må ut i kulden og vente der ENDA lenger enn vanlig, for plutselig er der TO alarmer som må sjekkes ut.)

Jada. Life in residence er fantastisk, dere. Eeeeller kanskje ikke så veldig. Det skal bli digg å komme tilbake til leiligheten!

lørdag, november 21, 2009

Pause

ooookey.. NOEN har svikta litt på bloggfronten i det siste, ser jeg. Det har så klart sine naturlige grunner: oppgaver, prøver, in-class assignments og... ja skole generelt tror jeg vi sier. Men nå tar jeg meg en kort pause for å gi dere et lite innblikk i livet mitt igjen.

Å ta fem fag på et tre måneders semester er ingen spøk, skal jeg si dere. Særlig ikke når en er vant til å fokusere på kun tre fag av gangen, og enda mer særlig når alle fem fagene har GIGASTORE semesteroppgaver som skal leveres samme dag. Og endaenda mer særlig når unødvendig mange timer hver dag går til å lete etter en artikkel som den ene oppgava skal baseres på, når oppgaveordlyden er littegranne tvetydig på hva slags artikkel vi skal bruke og om oppgava skal være "interpretative" eller "descriptive" (ja, to ganske forskjellige sjangre...) og når professoren samtidig har slutta å være behjelpelig. (Sympatikommentarer tas imot med takk)

Så, ja. Heh.



Hvis du er blant dem som tror at jeg er superseriøs og pliktoppfyllende når det gjelder alt av studier, og hvis du gjerne vil fortsette å ha det inntrykket av meg, kan du hoppe over de neste 20 linjene...

I løpet av de siste dagene har jeg pønsket ut flere gode grunner til å droppe hele oppgava:

Grunn 1: Den er som sagt uforståelig, og tar opp så altfor mye av min for øyeblikket veldig verdifulle tid.

Grunn 2: Faget er det mest u b r u k e l i g e jeg noen sinne har vært borti.

Grunn 3: Den teller kun 25% av final grade. (litt bakgrunnsinfo: 90-100% score = A+, 50% score= F, altså stryk.) I tillegg til semesteroppgava baseres karakteren på en in-class assigment og to quizzer. Hver av disse er også verdt 25%. Så. Jeg har allerede en 73% score, en 90% score og en 85% score. Det vil si at om jeg skulle få 0% på siste oppgave, vil jeg likevel stå igjen med totalt 62%, som blir omgjort til en en svak C- (ca en norsk D). Ikke så bra, sier du? Det stemmer. Å sløse bort tre gode karakterer? Jepp. Men, ser det ut som jeg bryr meg?? Litt vanskelig å si for deg kanskje, men jeg kan fortelle deg at, NEI, det gjør det ikke.

Nok skole.

Siden jeg har oppgaver til langt oppover ørene, sier det seg kanskje selv at det ikke har skjedd særlig mye her i det siste. Jeg prøver å gå ut litt og treffe folk på kveldene. Det er helt fantastisk når jeg først gjør det, for da glemmer jeg alt om skolen for en stund, noe de aller fleste har litt godt av. I dag, etter møtet med Campus for Christ, gikk en liten gjeng av oss til en fantastisk koselig cafè (som jeg er litt bitter for at jeg ikke har oppdaga tidligere) like ved campus. Jeg hadde det så utrolig hyggelig der, og når jeg tenker på det nå, får jeg helt vondt i magen av tanken på at jeg snart skal forlate disse folka og antakeligvis aldri se dem igjen.


Samtidig begynner jeg å bli veldig klar for å reise hjem også. Jeg har allerede kjøpt en ekstra bag, og nå er også alle billetter bestilt: Halifax-New York, New York-Oslo. Og for de som ikke vet det: New York er ikke bare en mellomlanding. Håhneida! Jeg har hele tre dager (det vil si, to hele og to halve) på meg på å utforske byen, handle julegaver og nja.. kanskje et par ting til meg selv også...

Jeg er veldigveldigveldig spent på hvordan det skal gå med meg i the Big Apple! Men jeg må innrømme at jeg er enda mer spent på hvordan jeg skal klare å finne fram på den gigastore og superkompliserte JFK Airport helt mutters alene. Det er aldeles ikke sikkert at jeg rekker hjem til jul, for å si det sånn. Men jeg velger å ikke ta sorgene på forskudd.

Nå tror jeg det er det på høy tid å gå til sengs, for jeg skal tidligtidlig opp i mårra å analysere Old English (lørdag... oh yeah! Perfekt oppgavedag...)

lørdag, november 07, 2009

Ice Hockey

På fredag tok en fin liten gjeng på sånn omtrentlig 16 stykk turen til ishallen for å overvære Halifax Mooseheads' hjemmekamp mot Val Dor. Det var både underholdende, interessant og overraskende lite kaldt til i en ishall å være. Hal og Max sammen med en liten gjeng ustø guttunger på skøyter ga oss finfin pauseunderholdning.
Og vi vant!!!!!! Jeg tillater meg å bruke en ugrammatisk mengde uttropstegn her, bare for å understreke hvor stor denne seieren egentlig var for oss. Mooseheadsa er ikke akkurat Canadas beste, for å si det sånn. Men i følge noen litt proffere ishockeytilhenger enn meg selv, nemlig mennene som satt bak meg (som jeg tjuvlytta til hele tiden), spilte de ikke så altfor dårlig akkurat denne gangen. Flaks.

Etter kampen stakk hele gjengen til Your Father's Moustache for å spise litt. Vi har vært der så ofte at jeg nesten tror vi kan kalle oss stamgjester nå. Det morsomme er at til tross for at det er ganske mange servitører der, ender vi alltid opp med den samme fyren. Og han er alltid like klomsete og glemsk. Jeg måtte spør om et glass vann tre ganger, men fikk det aldri.

søndag, november 01, 2009

Time Shift

Det skjedde i år igjen. Som alltid. Jeg tenkte på det igår på dagen. Og så huska jeg det fremdeles litt ut på kvelden. Og jeg husker vagt at jeg tenkte "Jeg MÅ!!! huske det når jeg kommer tilbake til rommet mitt!" mens vi traska tilbake til SMU klokka seint i natt.

MEN. Så slutta jeg å tenke på det da jeg kom til rommet mitt. Og tankene mine var alle andre steder da jeg skulle slå på alarmen på mobilen. Og, da var det gjort, for noen mennesker tenker ikke så veldig mye rett etter de har stått opp, og dette gjelder i høyeste grad meg selv. Dermed huska jeg det ikke før jeg sto utafor kantina litt over klokka 9 idag tidlig og undret meg over hvorfor den fremdeles var stengt.

Jaja. En overraskende smart finne foreslår at jeg bare kan la klokka mi være resten av dagen, og heller stille den neste natt. På den måten kan jeg få en ekstra time da i stedet. Hadde vært en god ide det, hadde det bare vært litt mindre enn 100% sikkert at jeg kommer til å glemme det igjen...


Jeg antar at dere alle stoppet opp etter første avsnitt og undret dere grundig over hva jeg kan ha gjort ute til klokka seint på natta i natt. Så, nå skal dere få høre:

Det har seg nemlig sånn at igår var det ikke bare 492 år siden Martin Luther slang tesene opp på kirkedøra, det var også Halloween. Personlig finner jeg kun den første feirbar, mens den andre fint kunne ha pellt seg tilbake til Uniten, og blitt der. Dessverre tenker ikke alle som meg, og dessverre er jeg litt for enkel å overtale, så mot alle mine prinsipper stakk jeg på Halloween Party. Og det var jo veldig moro. For selv om jeg ikke er verdens største fan av Halloween, så er jeg ihuga tilhenger av utkledningsfester! (STORT pluss i margen til alle som arrangerer noe sånt, og inviterer meg.)
Mr Pumpkin

Personlig fikk jeg ikke tid til å finne meg et kostyme, så jeg troppet opp uten. (Neinei. jeg stilte ikke opp i nettoen altså.. men i vanlige klær). Det interessante var at det likevel var fire folk som spurte meg om hva jeg hadde kledd meg ut som (og det var før jeg fikk låne den lua).. hmm... vet ikke helt hvordan jeg skal tolke akkurat det...

Dracula, Draculine, Robin og Washroom Fairy.

Jeg skjønte ingenting når denne her plutselig begynte å snakke svensk til meg... Ikke så lett gjenkjennelig akkurat. Men i og med at der kun er en person her som kan snakke svensk, så gjetta jeg det fort..
Cowgirl og ehhh.. ingen forsto egentlig hva Ysaac prøvde å forestille...

Verten med jello shots. Naiv, som bare jeg kan være, tenkte jeg: "Ååå. De servere gele her!! O herlige barndomsminner!!" Ehh.. not so much. Kan ikke huske at mamma noen gang putta vodka i gelekreasjonene sine. Jeg holdt meg selvfølgelig unna disse... :)

Ragnhild! Han til høyre ligner seriøst på Ryan i the OC!!! Bare ikke så mye akkurat her.

Voodoo-dukke og en ehh.. rød pusekatt??

torsdag, oktober 22, 2009

final exam

Så, vi har hatt store planer om å reise til New York etter siste eksamen. Vi har bare venta på at jeg og ei anna skulle få vite når vår siste eksamen finner sted, slik at vi kan hive oss rundt og bestille billetter. De blir ikke akkurat billigere med tiden.

Eksamensperioden her på huset strekker seg fra 3.-19. desember, og vi håpte på at eksamenen skulle lande på en dag rundt midten av måneden. Vi var ganske sikre på at den skulle det, for noen, det vil si en fyr som jobber på International Office, ga oss gode grunner til å tro det.

Men selvfølgelig. SELFØLGELIG. Vår eksamen landet på det absolutt siste mulige tidspunktet: 19. desember, kl 7-10pm. Ja, "pm". Som i: "post meridiem". Som i: latin for "etter middag". Som i: tidsrommet mellom tolv på dagen og tolv på natta. Noen som fatter poenget her eller?? Jeg har eksamen fra sju til ti på kvelden. Eller 19.00-22.00 på godt norsk.

Jeg som har klaget over at eksamenene ved UiO har vært så langt utpå ettermiddagen som halv tre. Nå er det ikke en gang ettermiddag lenger når eksamenen min starter.

Hjernen min fungerer ikke på kvelden.

Men sånn er det nå bare. Til New York har vi tenkt oss uansett, om vi så må reise midt i eksamensperioden...


P.S. Nevnte jeg forresten at 19. desember er en lørdag?

fredag, oktober 16, 2009

Mobiler og meg

Du vet hvordan det er når EN ting bare aldri ordner seg. Når den ENE tingen forårsaker problemer gang på gang på gang på gang på gang. Så fort det ene problemet er løst dukker det neste opp, og når du har funnet en ny løsning kommer søren meg enda et problem luskende før du vet ordet av det. Og når dette har pågått lenge nok blir du ikke lenger overrasket i møte med nye problemer, du hadde heller blitt overrasket om de ikke kom. Ei heller klarer det å fremkalle verken sinne eller frustrasjon i deg lenger, for du er komt til et punkt der du ikke kan annet enn å le av hele situasjonen.

Mitt store problemområde for øyeblikket mobiltelefoner, og jeg skal gi deg kortversjonen av den ellers så lange og innvikla mobilhistorien min:

Mobil #1:
- Jeg kjøpte en snerten liten flapptelefon hos Virgin Mobile, og understrekte at jeg skulle ringe til Norge også.
- Jeg kjøpte et internasjonalt kontantkort.
- Jeg forsøkte ringe hjem - det gikk ikke.
- Jeg gikk tilbake til butikken, forklarte problemet, fikk beskjed om å prøve igjen med "+" i stedet for "00"
- Jeg dro hjem for å prøve - det funka ikke.
- Jeg gikk til en ny butikk, forklarte problemet, fikk beskjed om å ringe kundeservice.
- Jeg ringte kundeservice, satt i kø i 15 minutter, og fikk endelig svar på hva som er galt.

"Virgin Mobile does not operate in Norway. We're in every country around Norway though, just not Norway. Which is kinda weird..."

- Jeg dro tilbake til butikken, og ba om å få pengene igjen. Noe jeg fikk.

Mobil #2
- Jeg kjøpte en ny telefon hos et annet selskap. Den var dobbelt så dyr. Dama jeg handla med
påsto det ikke gikk an å sjekke om de opererer i Norge, men kunne ikke tro anna enn at de gjorde det. "I mean. It's NORWAY... " Jah. Den har jeg hørt før.. Men ok. Jeg kjøpte også en "International Texting Pack" til 30 dollar, som er eneste måte å sende meldinger ut av landet på.
- Jeg forsøkte å ringe til Norge - det gikk!!
- Jeg forsøkte å sende melding til Norge - det gikk ikke.
- Og så kan jeg ikke motta meldinger fra Norge heller.


Vent nå litt.. var det ikke akkurat det jeg betalte 30 dollar for?? Å kunne sende meldinger?? Jo nettopp.. hmm.. jaja.. da var det bare å...

- ...gå tilbake til butikken (for kundeservice-telefonen er ikke til å forstå seg på (jeg prøvde i 45 minutter)).
- Ingen i butikken kunne svare, så de ringte kundeservice for meg. Fra butikktelefonen.


Ok. La oss ta en liten pause og dvele litt ved akkurat dette her. Det var ikke en reint lite spesiell situasjon jeg plutselig befant meg i. For, der sto jeg, Norges største mobildust, hvis vokabular på langt nær dekker behovet for å kunne føre en tekninsk samtale om tekninske ting - selv ikke på norsk. Der sto jeg og skulle forklare meg på engelsk, og enda verre, FORSTÅ de tekniske svarene jeg fikk på engelsk, mens ekspeditøren sto og hørte på. Mens andre kunder sto i kø bak meg og hørte på. Mens tre venner av meg sto og venta og hørte på. I 20 minutter. TJUE.


- Nok en gang kunne kundeservice gi meg et svar. Et ganske lite tilfredstillende et:

"Yeah, well, you know.. international texting is just not a service that we can guarantee... I mean... it may not work right now, but if you keep trying, it might work later..."

"Eh.. ok.. even though I PAID for it? 30 dollars. That's a lot of money to pay for something that might not work, don't you think?"

"Yeah, but that's just how it is. I mean... we just can't guarantee it."

- Mannen i butikken viste en litt mer forståelsesfull side enn han på telefonen, og sa at om det fremdeles ikke fungerer om en ukes tid, så kan de gi meg de 30 dollarene tilbake.
- I går gikk mobilen min tom for penger.
- Jeg kjøpte et kontantkort på 40 dollar.
- Jeg prøvde å overføre pengene seks ganger, det som skulle være den enkleste oppgaven i verden, men uten hell.
- Jeg har endelig lært hvordan jeg kan komme fram til et virkelig menneske på kundeservice, så jeg ringte dem. Og, som alltid kunne kundeservice gi meg et svar:

"Looks like your pin number is expired."

"I bought it yesterday..."

"Hmm... give me the authority number, it's on the receipt.........................Yeah. Its expired. And, by the way, it's a 25 dollar card, not 40. That is why it's expired, 'cause we don't sell 25 dollar cards anymore."

"Ehm... it says 40 all over the card... and I paid 40 dollars."

"Yeah. I'm really sorry. I don't know how that happened. It's just an old card. It will not work. You have to go back to the shop where you bought it."


Så det skal jeg nå. Tilbake til Shoppers Drug Mart. Jeg ser mørkt på hele opplegget, for når jeg kjøpte kortet i går sa ekspeditrisa, med store bokstaver, understrek og fet skrift, at "THIS IS NOT REFUNDABLE. WHATSOEVER!" Ok. Hun sa ikke akkurat whatsoever, men det var liksom det jeg fikk følelsen av at hun mente: Du kan overhode ikke på noen som helst måte få penger igjen for dette kortet. Nå har du kjøpt det og det er ditt for evig og alltid. VI TAR DET IKKE TILBAKE.

Så, ja. Wish me luck.

tirsdag, oktober 13, 2009

Financial Fuss


I følge mine egne beregninger skulle Saint Mary's skylde meg 766 dollar, eller omtrentlig 4300 kroner. Ja, det er en god del penger, det. Men da jeg sjekket studentkontoen min sto det at det er jeg som skylder. 292 dollar.

Litt forkrekket trasket jeg bort til Financial Office for å finne ut av hvordan dette kunne ha seg, og etter 45 lange minutter der kom vi fram til svaret:

1. Jeg har ikke betalt neste semesters depositum på rommet mitt: 500 dollar.
2. International Differential Fee for et av emnene mine er ikke blitt betalt: 558 dollar.

Så ja, det forklarer saken...


Men heihei. Vent nå litt.

1. Jeg skal ikke bo her neste semester, ergo, jeg skal ikke betale depositum for neste semester heller.

- Oi, ops. Det har vi ikke fått med oss.

2. Jeg skal ikke betale International Differential Fee. Jeg fikk jo en mail som sa: "You are waived IDF."

- Åja, men det er det Universitetet i Oslo som skal betale. Du får kontakte dem.


Så jeg gjorde det, da. Og svaret fra UiO lød omtrent slik: "Vi dekker ikke slike avgifter, den må du betale selv. Men snakk med lånekassen, kanskje de hjelper deg."

eeeeh...


Jeg er lettere forvirret nå. Jeg VET at jeg ikke skal betale den avgiften selv, det har jeg skriftlig bevis på. Jeg vet bare ikke hvem som skal det. Og det ser ut som at ingen andre vet det heller...


Fint.

søndag, oktober 11, 2009

Shopping

Jeg må bare ærlig innrømme at jeg står i stor fare for å gå på en smell når det gjelder sko-shoppe-stoppen min.

Det er ikke bare det at jeg er litt for glad i å kjøpe sko, selv om det nok har en god del å si i denne saken. Jeg tror faktisk, med hånden på hjertet, at jeg skulle klart meg utmerket fint uten å kjøpe sko her, om de bare ikke hadde vært så billige. Når et par lekre burgunder Converse-sko selges til den ringe sum av 50 dollar eller et par søte Keds kan fås for latterlige 30 dollar (1 dollar = 5,6 kr.. you do the math), som er godt under halvpris av norsk pris, kan du vel skjønne en stakkar omsider vil la seg friste.

Men altså. Jeg har ikke sprukket enda. Jeg har igrunn vært veldig sterk. Jeg var foreksempel på shopping i dag, og der var mange fristelser ute og gikk, ja. Mange. Kjøpte jeg noe? Ja. Men kjøpte jeg sko? Nei.

Og apropos dagens handletur. Hvordan i all verden skal jeg kunne vite forskjell på sheet og sheet??? Jeg trodde jeg kjøpte laken. "Twin Sheet Set" sto det, noe jeg tolka dithen, at her får du søren meg to laken i samme pakke. Men tror dere ikke jeg endte opp med ETT dynetrekk og ETT putevar? Joda. Et veldig søtt et, vel og merke, men likevel...

tirsdag, oktober 06, 2009

Summit

I helga satt jeg igjen kursen vekk fra Halifax. I god gammel Mariann-har-vært-på-tur-og-skal-prøve-å-forklare-hvor-hun-har-vært-ånd, har jeg igjen laget et lite kart:Det ser kanskje litt unaturlig ut at kjørestreken er så rett, men det skulle ikke forundre meg om det faktisk ser sånn ut i fra lufta. Nova Scotia er ikke akkurat et tettbebygd strøk, noe som åpner for muligheten for å bygge ganske rette veistrekninger. Mesteparten av den litt over totimers-lange kjøreturen fant sted på en og samme vei, med mange, lange, rette sletter med skog og atter skog på begge sider. Heldigvis var jeg i godt selskap, hvis ikke kunne det fort blitt veldig kjedelig.

Det var den kristne studentgruppa her på huset som inviterte meg med på deres årlige helgetur, også kalt Maritimes Summit. Som navnet tilsier, var denne turen for studenter fra alle universitetene i the Maritimes. For de som ikke vet hva the Maritimes er, kan jeg fortelle at det er tre av de fire provinsene som utgjør regionen Atlantic Canada: Nova Scotia, New Brunswick og Prince Edwards Island.

Helga besto av møter, seminar, leirbål, spill, sprettertkonkurranse, lek og moro, og jeg ble kjent med mange nye folk. De fleste som var der går enten på Saint Mary's eller Dalhousie University her i Halifax, så muligheten for å holde kontakten er ikke så gal.

Sprettertkonkurransen sto mellom to Saint Mary's-lag og to Dalhousie-lag. Med en overdimensjonert sprettert, ypperlig laginnsats og upåklagelig selvoppofrelse (Vi snakker grønske, skrubbsår og lettere forstudd ankel) dro laget mitt seieren i land.

Det var det eneste bildet jeg har fra helga som egner seg for publisering. Jeg må nook ut på tiggerunde for å få tak i noen flere.

tirsdag, september 29, 2009

Hvalsafari

Med Whale Watching-sesongen på hell, hadde jeg slått meg til ro med at det ikke ble noe hvalsafari på meg i høst. Men i går ble jeg invitert med på en tur som skulle gå rett utenfor Halifax. Tross anbefalinger fra flere hold om å la det være, fordi sjansene for å se hvaler nå begynner å bli minimale, bestemte jeg meg for å gjøre et nytt forsøk.

Og godt var det. For vi så intet mindre enn EN hval!! Ikke så mye, sier du? Kanskje ikke, men vi så den FLERE ganger!!

Beviset:Dessverre hadde hvalepetter viktigere ting fore enn å posere for kameraet, så bildene blei litt sånn halvveis. Men det var så sykt verdt de 40 dollarene vi måtte ut med for turen!

Reisefølget:Kai og meg selv (Se, Narve. Jeg har minst en venn.)

Georg og Aapo
og Veronika og Lydia.

mandag, september 28, 2009

Huskies-Sherbrooke

Først: I det siste har jeg høstet hard kritikk for mine bildemotiv. Jeg tar det hele som et kjempekompliment, og tolker det dithen, at min fysiske tilstedeværelse er så høyt savnet, at dere trenger bilder som en slags kompensajon.

Dette ønsket er notert, men jeg må nok skuffe dere en liten smule i dette innlegget, for bildematerialet ble anskaffet før deres inderlige ønske kom meg for øre. Som plaster på såret, skal det første bildet i dette innlegget være av bare meg. Når sant skal sies, så hadde jeg vel egentlig tenkt å IKKE legge akkurat dette bildet ut i all offentlighet. For, ja, jeg ser litt dum ut. Men pytt. La oss ikke være så selvhøytidelige.


Lørdag ettermiddag var det duket for årets homecoming game for Saint Mary's stolte sønner, the Huskies. For dem av dere som er mindre bevandret i nord-amerikansk skolesportskultur, evt. som ikke har sett like mange amerikanske highschool-filmer som undertegnede, kan jeg fortelle at homecoming er første kamp på hjemmebane i det nye skoleåret.

Jeg, hvis eneste forhold til amerikansk fotball bygger på en rekke av nettopp disse amerikanske high school-filmene, har gledet meg veldig til å ta denne litt underlige sporten nærmere i øyensyn.

Av alle de forberedelsene en fersk Huskies-fan vel strengt tatt bør gjøre, var det kun ett punkt som jeg fulgte opp til punkt og prikke: bekledning. Bookstoren på campus tilbyr en rekke (og da mener jeg helt sinnsykt mange) ulike skoleklær og andre skoleeffekter. Jeg endte opp med dette:


En universitetsgenser, en Huskies-caps samt en Huskies Football t-skjorte, som jeg av værmessige grunner ikke fikk bruk for på denne dagen.

Andre forberedelser, som å sette seg inn i spillets regler, spillets gang og spillets mening, ble utsatt helt til det var for seint. Dessverre, får en kanskje si, for jeg satt der stort sett som et spørsmålstegn. Jeg skal gjøre leksa mi skikkelig til neste kamp.

Først måtte det holdes en aldri så liten homecoming-seremoni. Etter en kort tale, sekkepipetog, kick-off, nasjonalsangen og en parade med et titalls gamle menn i utakt, kunne moroa begynne.

Nå skal ikke jeg kjede dere med uinteressante detaljer om hvordan kampen gikk for seg. Jeg vil bare gi dere en rask oppsummering: Første halvdel var ganske kjedelig og jeg trodde vi skulle tape når vi gikk til pause med 3 poeng mot Sherbrookes 16. I andre halvdel tok det seg litt opp, og vi kom etterhvert opp i en ettpoengs-ledelse. Det hele endte i noen ubehagelig nervepirrende siste ti minutter, hvor stillingen gikk fra 17-16, til 19-16, til 19-23 og til slutt, med 8,4 sekunder igjen, til 25-23.

Selv var jeg så nervøs og spent at jeg jublet av rein ekstase, og ikke bare fordi alle andre gjorde det (som hadde vært tilfellet resten av kampen), da Huskies touchdown ble erklært gyldig!

Mitt første virkelige møte med amerikansk fotball har gitt mersmak. Men jeg står fast på at dette er en ganske merkelig sport. Først har du det tilsynelatende ganske upassende navnet, football. Jeg var personlig tilstede under hele den 3,5 timer lange kampen, og talte ikke mer enn 8 lovlige sammenstøt mellom fot og ball. Selve spillet kan også synes å være ganske umoralsk. Det er liksom lov å hoppe på hverandre i full kraft, dytte og dra og slå, men ikke å gjøre noe så uskyldig som å ta tak i en medspillers klær. Ikke bare ser det voldelig og aggressivt ut, men i øyeblikk som dette, fortoner det seg også som noe ganske komisk: Kom, skal vi danse...

Jaja, som sagt ga det mersmak. Jeg ser et rikt potensiale i meg til å bli en skikkelig Huskies-fan, og jeg gleder meg som bare det til neste hjemmekamp. (For så stor fan tror jeg ikke jeg gidder å bli, at jeg reiser avgårde for å overvære alle kampene på bortebane også.. det får da være grenser...)

fredag, september 25, 2009

Så hva gjorde vi da??

Som sikkert kom klart nok fram i forrige innlegg, var turen vår til Digby og Tiverton forrige helg på mange måter mislykket. Men jeg hadde det på enda flere måter veldig moro, så turen var langt i fra bortkastet. Nok en gang et litt langt innlegg... men her er mest bilder, da.

Først vil jeg nok en gang ta i bruk mine høyt utviklede karttegnerferdigheter for å for å vise reiseruten vår:Halvøya dere ser her, er altså provinsen Nova Scotia hvor Halifax er hovedstad. Uten å si det for sikkert, så er den vel kanskje muligens litt stor. Sånn til halvøy å være, liksom. (Mine geografikunnskaper har ikke vært helt på topp siden... nja.. de har vel egentlig aldri vært helt på topp, så dette sier jeg med ytterst stor usikkerhet. Om noen har bedre peiling, venligst opplys meg.) Uansett. Det tok likevel ikke lange stunden før vi nærmet oss målet. 4,5 timer var alt vi trengte, hvorav 30 minutter gikk til knoting i rushtrafikken på vei ut fra Halifax, og 20 minutter gikk til en aldri så liten tissepause her:

Et forholdsvis øde og stille og nja.. kjedelig sted får en vel si. Men intet sted er for kjedelig og upassende for den viktigste turistaktiviteten som finnes: fotografering. Gruppebilder. Bilder av omgivelsene. Gruppebilder igjen. Bilder av bilene. Bilder av oss og bilene. Bilde av oss som tar bilder. Og enda flere gruppebilder. På en parkeringsplass.

Det er snart haloween... grøss og gru.

On the road again. Det tok vel ikke mer mer enn et par timer til før vi var fremme i Digby. Litt knoting i de små gatene måtte til før vi fant det rette huset:


Digby Backpacker's Hostel. Personlig hadde jeg aldri bodd på hostel før, og jeg var positivt overraska over hvor koselig det var der. Etter å ha installert oss sånn halvveis på rommene, stakk vi ned i sentrum for å spise. Og, når man er i Digby må man jo bare prøve ut det de lever og ånder av der i området: sjømat. Det smakte HIMMELSK!!

Dagen derpå sto vi tidlig opp og spiste frokost, for vi trodde jo fremdeles at vi hadde et program for dagen. Men så kom sjokknyheten: Whale Watching Touren, vårt mål, vår motivasjon og vår oppmuntring gjennom alle timene med venting og knoting i Halifax dagen i forveien (viser til forrige blogginnlegg), var avlyst. For sterk vind, sa de.

Verten vår oppfordra oss likevel til å ta turen til Tiverton. Der skulle visst være et par andre ting som var verdt å se også. Så med det, samt et lite håp om et plutselig værskifte, i tankene, kjørte vi av gårde. Men ikke før vi hadde tatt oss en liten sightseeing i selveste Digby.

Når vi kom til ferjehoppet mellom Digby og Tiverton skjønte vi forøvrig hvorfor hvalfolka hadde avlyst turen. Ganske kraftig vind, ja. Og vi skulle ha vært ute i en slik en:Jeg vet om NOEN som hadde klamra seg ganske godt fast der, ja.

Vi fant fram til et lite hus, en slags kombinasjon av turistkontor, museum og offentlig toalett. Av rein medlidenhet overfor den gamle mannen som så ut til å kjede seg veldig på jobb i museet, takket jeg ja til en liten omvisning. Etterpå ble vi utstyrt med et kart over øya og fikk anbefalt et par sites som vi burde ta en titt på, samt en restaurant i den andre enden av øya hvor vi kunne få oss litt å spise. Videre veibeskrivelse var totalt unødvendig. Denne øya har nemlig bare en vei, så det skulle litt til å kjøre feil.

Omtrent halvveis over øya parkerte vi bilene, og la ut på en 20 minutters trasketur gjennom litt skauned noen trapper...ned flere trapper..
og enda flere trapper...
Til slutt nådde vi målet, og kunne ta the Balancing Rock nærmere i øyensyn. En ganske fascinerende sak, spør du meg.
Broren til verten på hostellet skal visstnok a festa et tau rundt den en gang, og så bundet andre enden av tauet til båten sin i et forsøk på å dra den ned. Godt han ikke klarte det, for da hadde ikke vi hatt stort å ta oss til denne dagen.

Det er begrensa hvor lenge en stein kan være interessant, dessuten begynte vi å bli sultne. Det var jo en god stund siden vi spiste frokost. Så vi begynte på den lange klartingen opp alle trappene vi nettopp hadde gått ned. Vi kjørte resten av veien til enden av øya for å finne restauranten som dama på turistkontoret hadde anbefalt. Bare at den åpna ikke før klokka halv fire. Valget sto da mellom å vente halvannen time, eller å snu og reise tilbake til Digby. Valget var ikke så vanskelig. Vi snudde og kjørte tilbake til fergekaia... og mista ferga med bare et par sekunder. Jada. Ingenting å gjøre med det. Sultne som vi var, studde vi oss sammen i jeepen, og knaska på det vi kunne finne av rester av snacks i et forsøk på å stille den verste romlinga, mens vi venta på neste ferge som kom en time seinere.Da vi endelig var tilbake på fastlandet, suste vi avgårde til det eneste stedet vi visste sikkert at det var mulig å finne noe spiselig: Digby sentrum. Og, selv om ni timer uten skikkelig mat var en smule ubehagelig, er jeg litt glad for at det gikk som det gikk. For på Fundy Bay Restaurant hadde vi vår hittil beste kulinariske opplevelse på dette kontinentet.Med overfulle mager kunne vi legge ut på hjemreisa, som ikke akkurat var gjort unna på et blunk (viser igjen til forrige innlegg). Og da vi omsider kom oss til Halifax, parkerte og tok farvel med være seriøst kule biler, kunne vi konkludere med at tross mye motgang og drit og lort, hadde det vært en morsom tur som ingen av oss ville vært foruten.