Huskies-Sherbrooke

Først: I det siste har jeg høstet hard kritikk for mine bildemotiv. Jeg tar det hele som et kjempekompliment, og tolker det dithen, at min fysiske tilstedeværelse er så høyt savnet, at dere trenger bilder som en slags kompensajon.

Dette ønsket er notert, men jeg må nok skuffe dere en liten smule i dette innlegget, for bildematerialet ble anskaffet før deres inderlige ønske kom meg for øre. Som plaster på såret, skal det første bildet i dette innlegget være av bare meg. Når sant skal sies, så hadde jeg vel egentlig tenkt å IKKE legge akkurat dette bildet ut i all offentlighet. For, ja, jeg ser litt dum ut. Men pytt. La oss ikke være så selvhøytidelige.


Lørdag ettermiddag var det duket for årets homecoming game for Saint Mary's stolte sønner, the Huskies. For dem av dere som er mindre bevandret i nord-amerikansk skolesportskultur, evt. som ikke har sett like mange amerikanske highschool-filmer som undertegnede, kan jeg fortelle at homecoming er første kamp på hjemmebane i det nye skoleåret.

Jeg, hvis eneste forhold til amerikansk fotball bygger på en rekke av nettopp disse amerikanske high school-filmene, har gledet meg veldig til å ta denne litt underlige sporten nærmere i øyensyn.

Av alle de forberedelsene en fersk Huskies-fan vel strengt tatt bør gjøre, var det kun ett punkt som jeg fulgte opp til punkt og prikke: bekledning. Bookstoren på campus tilbyr en rekke (og da mener jeg helt sinnsykt mange) ulike skoleklær og andre skoleeffekter. Jeg endte opp med dette:


En universitetsgenser, en Huskies-caps samt en Huskies Football t-skjorte, som jeg av værmessige grunner ikke fikk bruk for på denne dagen.

Andre forberedelser, som å sette seg inn i spillets regler, spillets gang og spillets mening, ble utsatt helt til det var for seint. Dessverre, får en kanskje si, for jeg satt der stort sett som et spørsmålstegn. Jeg skal gjøre leksa mi skikkelig til neste kamp.

Først måtte det holdes en aldri så liten homecoming-seremoni. Etter en kort tale, sekkepipetog, kick-off, nasjonalsangen og en parade med et titalls gamle menn i utakt, kunne moroa begynne.

Nå skal ikke jeg kjede dere med uinteressante detaljer om hvordan kampen gikk for seg. Jeg vil bare gi dere en rask oppsummering: Første halvdel var ganske kjedelig og jeg trodde vi skulle tape når vi gikk til pause med 3 poeng mot Sherbrookes 16. I andre halvdel tok det seg litt opp, og vi kom etterhvert opp i en ettpoengs-ledelse. Det hele endte i noen ubehagelig nervepirrende siste ti minutter, hvor stillingen gikk fra 17-16, til 19-16, til 19-23 og til slutt, med 8,4 sekunder igjen, til 25-23.

Selv var jeg så nervøs og spent at jeg jublet av rein ekstase, og ikke bare fordi alle andre gjorde det (som hadde vært tilfellet resten av kampen), da Huskies touchdown ble erklært gyldig!

Mitt første virkelige møte med amerikansk fotball har gitt mersmak. Men jeg står fast på at dette er en ganske merkelig sport. Først har du det tilsynelatende ganske upassende navnet, football. Jeg var personlig tilstede under hele den 3,5 timer lange kampen, og talte ikke mer enn 8 lovlige sammenstøt mellom fot og ball. Selve spillet kan også synes å være ganske umoralsk. Det er liksom lov å hoppe på hverandre i full kraft, dytte og dra og slå, men ikke å gjøre noe så uskyldig som å ta tak i en medspillers klær. Ikke bare ser det voldelig og aggressivt ut, men i øyeblikk som dette, fortoner det seg også som noe ganske komisk: Kom, skal vi danse...

Jaja, som sagt ga det mersmak. Jeg ser et rikt potensiale i meg til å bli en skikkelig Huskies-fan, og jeg gleder meg som bare det til neste hjemmekamp. (For så stor fan tror jeg ikke jeg gidder å bli, at jeg reiser avgårde for å overvære alle kampene på bortebane også.. det får da være grenser...)