torsdag, oktober 22, 2009

final exam

Så, vi har hatt store planer om å reise til New York etter siste eksamen. Vi har bare venta på at jeg og ei anna skulle få vite når vår siste eksamen finner sted, slik at vi kan hive oss rundt og bestille billetter. De blir ikke akkurat billigere med tiden.

Eksamensperioden her på huset strekker seg fra 3.-19. desember, og vi håpte på at eksamenen skulle lande på en dag rundt midten av måneden. Vi var ganske sikre på at den skulle det, for noen, det vil si en fyr som jobber på International Office, ga oss gode grunner til å tro det.

Men selvfølgelig. SELFØLGELIG. Vår eksamen landet på det absolutt siste mulige tidspunktet: 19. desember, kl 7-10pm. Ja, "pm". Som i: "post meridiem". Som i: latin for "etter middag". Som i: tidsrommet mellom tolv på dagen og tolv på natta. Noen som fatter poenget her eller?? Jeg har eksamen fra sju til ti på kvelden. Eller 19.00-22.00 på godt norsk.

Jeg som har klaget over at eksamenene ved UiO har vært så langt utpå ettermiddagen som halv tre. Nå er det ikke en gang ettermiddag lenger når eksamenen min starter.

Hjernen min fungerer ikke på kvelden.

Men sånn er det nå bare. Til New York har vi tenkt oss uansett, om vi så må reise midt i eksamensperioden...


P.S. Nevnte jeg forresten at 19. desember er en lørdag?

fredag, oktober 16, 2009

Mobiler og meg

Du vet hvordan det er når EN ting bare aldri ordner seg. Når den ENE tingen forårsaker problemer gang på gang på gang på gang på gang. Så fort det ene problemet er løst dukker det neste opp, og når du har funnet en ny løsning kommer søren meg enda et problem luskende før du vet ordet av det. Og når dette har pågått lenge nok blir du ikke lenger overrasket i møte med nye problemer, du hadde heller blitt overrasket om de ikke kom. Ei heller klarer det å fremkalle verken sinne eller frustrasjon i deg lenger, for du er komt til et punkt der du ikke kan annet enn å le av hele situasjonen.

Mitt store problemområde for øyeblikket mobiltelefoner, og jeg skal gi deg kortversjonen av den ellers så lange og innvikla mobilhistorien min:

Mobil #1:
- Jeg kjøpte en snerten liten flapptelefon hos Virgin Mobile, og understrekte at jeg skulle ringe til Norge også.
- Jeg kjøpte et internasjonalt kontantkort.
- Jeg forsøkte ringe hjem - det gikk ikke.
- Jeg gikk tilbake til butikken, forklarte problemet, fikk beskjed om å prøve igjen med "+" i stedet for "00"
- Jeg dro hjem for å prøve - det funka ikke.
- Jeg gikk til en ny butikk, forklarte problemet, fikk beskjed om å ringe kundeservice.
- Jeg ringte kundeservice, satt i kø i 15 minutter, og fikk endelig svar på hva som er galt.

"Virgin Mobile does not operate in Norway. We're in every country around Norway though, just not Norway. Which is kinda weird..."

- Jeg dro tilbake til butikken, og ba om å få pengene igjen. Noe jeg fikk.

Mobil #2
- Jeg kjøpte en ny telefon hos et annet selskap. Den var dobbelt så dyr. Dama jeg handla med
påsto det ikke gikk an å sjekke om de opererer i Norge, men kunne ikke tro anna enn at de gjorde det. "I mean. It's NORWAY... " Jah. Den har jeg hørt før.. Men ok. Jeg kjøpte også en "International Texting Pack" til 30 dollar, som er eneste måte å sende meldinger ut av landet på.
- Jeg forsøkte å ringe til Norge - det gikk!!
- Jeg forsøkte å sende melding til Norge - det gikk ikke.
- Og så kan jeg ikke motta meldinger fra Norge heller.


Vent nå litt.. var det ikke akkurat det jeg betalte 30 dollar for?? Å kunne sende meldinger?? Jo nettopp.. hmm.. jaja.. da var det bare å...

- ...gå tilbake til butikken (for kundeservice-telefonen er ikke til å forstå seg på (jeg prøvde i 45 minutter)).
- Ingen i butikken kunne svare, så de ringte kundeservice for meg. Fra butikktelefonen.


Ok. La oss ta en liten pause og dvele litt ved akkurat dette her. Det var ikke en reint lite spesiell situasjon jeg plutselig befant meg i. For, der sto jeg, Norges største mobildust, hvis vokabular på langt nær dekker behovet for å kunne føre en tekninsk samtale om tekninske ting - selv ikke på norsk. Der sto jeg og skulle forklare meg på engelsk, og enda verre, FORSTÅ de tekniske svarene jeg fikk på engelsk, mens ekspeditøren sto og hørte på. Mens andre kunder sto i kø bak meg og hørte på. Mens tre venner av meg sto og venta og hørte på. I 20 minutter. TJUE.


- Nok en gang kunne kundeservice gi meg et svar. Et ganske lite tilfredstillende et:

"Yeah, well, you know.. international texting is just not a service that we can guarantee... I mean... it may not work right now, but if you keep trying, it might work later..."

"Eh.. ok.. even though I PAID for it? 30 dollars. That's a lot of money to pay for something that might not work, don't you think?"

"Yeah, but that's just how it is. I mean... we just can't guarantee it."

- Mannen i butikken viste en litt mer forståelsesfull side enn han på telefonen, og sa at om det fremdeles ikke fungerer om en ukes tid, så kan de gi meg de 30 dollarene tilbake.
- I går gikk mobilen min tom for penger.
- Jeg kjøpte et kontantkort på 40 dollar.
- Jeg prøvde å overføre pengene seks ganger, det som skulle være den enkleste oppgaven i verden, men uten hell.
- Jeg har endelig lært hvordan jeg kan komme fram til et virkelig menneske på kundeservice, så jeg ringte dem. Og, som alltid kunne kundeservice gi meg et svar:

"Looks like your pin number is expired."

"I bought it yesterday..."

"Hmm... give me the authority number, it's on the receipt.........................Yeah. Its expired. And, by the way, it's a 25 dollar card, not 40. That is why it's expired, 'cause we don't sell 25 dollar cards anymore."

"Ehm... it says 40 all over the card... and I paid 40 dollars."

"Yeah. I'm really sorry. I don't know how that happened. It's just an old card. It will not work. You have to go back to the shop where you bought it."


Så det skal jeg nå. Tilbake til Shoppers Drug Mart. Jeg ser mørkt på hele opplegget, for når jeg kjøpte kortet i går sa ekspeditrisa, med store bokstaver, understrek og fet skrift, at "THIS IS NOT REFUNDABLE. WHATSOEVER!" Ok. Hun sa ikke akkurat whatsoever, men det var liksom det jeg fikk følelsen av at hun mente: Du kan overhode ikke på noen som helst måte få penger igjen for dette kortet. Nå har du kjøpt det og det er ditt for evig og alltid. VI TAR DET IKKE TILBAKE.

Så, ja. Wish me luck.

tirsdag, oktober 13, 2009

Financial Fuss


I følge mine egne beregninger skulle Saint Mary's skylde meg 766 dollar, eller omtrentlig 4300 kroner. Ja, det er en god del penger, det. Men da jeg sjekket studentkontoen min sto det at det er jeg som skylder. 292 dollar.

Litt forkrekket trasket jeg bort til Financial Office for å finne ut av hvordan dette kunne ha seg, og etter 45 lange minutter der kom vi fram til svaret:

1. Jeg har ikke betalt neste semesters depositum på rommet mitt: 500 dollar.
2. International Differential Fee for et av emnene mine er ikke blitt betalt: 558 dollar.

Så ja, det forklarer saken...


Men heihei. Vent nå litt.

1. Jeg skal ikke bo her neste semester, ergo, jeg skal ikke betale depositum for neste semester heller.

- Oi, ops. Det har vi ikke fått med oss.

2. Jeg skal ikke betale International Differential Fee. Jeg fikk jo en mail som sa: "You are waived IDF."

- Åja, men det er det Universitetet i Oslo som skal betale. Du får kontakte dem.


Så jeg gjorde det, da. Og svaret fra UiO lød omtrent slik: "Vi dekker ikke slike avgifter, den må du betale selv. Men snakk med lånekassen, kanskje de hjelper deg."

eeeeh...


Jeg er lettere forvirret nå. Jeg VET at jeg ikke skal betale den avgiften selv, det har jeg skriftlig bevis på. Jeg vet bare ikke hvem som skal det. Og det ser ut som at ingen andre vet det heller...


Fint.

søndag, oktober 11, 2009

Shopping

Jeg må bare ærlig innrømme at jeg står i stor fare for å gå på en smell når det gjelder sko-shoppe-stoppen min.

Det er ikke bare det at jeg er litt for glad i å kjøpe sko, selv om det nok har en god del å si i denne saken. Jeg tror faktisk, med hånden på hjertet, at jeg skulle klart meg utmerket fint uten å kjøpe sko her, om de bare ikke hadde vært så billige. Når et par lekre burgunder Converse-sko selges til den ringe sum av 50 dollar eller et par søte Keds kan fås for latterlige 30 dollar (1 dollar = 5,6 kr.. you do the math), som er godt under halvpris av norsk pris, kan du vel skjønne en stakkar omsider vil la seg friste.

Men altså. Jeg har ikke sprukket enda. Jeg har igrunn vært veldig sterk. Jeg var foreksempel på shopping i dag, og der var mange fristelser ute og gikk, ja. Mange. Kjøpte jeg noe? Ja. Men kjøpte jeg sko? Nei.

Og apropos dagens handletur. Hvordan i all verden skal jeg kunne vite forskjell på sheet og sheet??? Jeg trodde jeg kjøpte laken. "Twin Sheet Set" sto det, noe jeg tolka dithen, at her får du søren meg to laken i samme pakke. Men tror dere ikke jeg endte opp med ETT dynetrekk og ETT putevar? Joda. Et veldig søtt et, vel og merke, men likevel...

tirsdag, oktober 06, 2009

Summit

I helga satt jeg igjen kursen vekk fra Halifax. I god gammel Mariann-har-vært-på-tur-og-skal-prøve-å-forklare-hvor-hun-har-vært-ånd, har jeg igjen laget et lite kart:Det ser kanskje litt unaturlig ut at kjørestreken er så rett, men det skulle ikke forundre meg om det faktisk ser sånn ut i fra lufta. Nova Scotia er ikke akkurat et tettbebygd strøk, noe som åpner for muligheten for å bygge ganske rette veistrekninger. Mesteparten av den litt over totimers-lange kjøreturen fant sted på en og samme vei, med mange, lange, rette sletter med skog og atter skog på begge sider. Heldigvis var jeg i godt selskap, hvis ikke kunne det fort blitt veldig kjedelig.

Det var den kristne studentgruppa her på huset som inviterte meg med på deres årlige helgetur, også kalt Maritimes Summit. Som navnet tilsier, var denne turen for studenter fra alle universitetene i the Maritimes. For de som ikke vet hva the Maritimes er, kan jeg fortelle at det er tre av de fire provinsene som utgjør regionen Atlantic Canada: Nova Scotia, New Brunswick og Prince Edwards Island.

Helga besto av møter, seminar, leirbål, spill, sprettertkonkurranse, lek og moro, og jeg ble kjent med mange nye folk. De fleste som var der går enten på Saint Mary's eller Dalhousie University her i Halifax, så muligheten for å holde kontakten er ikke så gal.

Sprettertkonkurransen sto mellom to Saint Mary's-lag og to Dalhousie-lag. Med en overdimensjonert sprettert, ypperlig laginnsats og upåklagelig selvoppofrelse (Vi snakker grønske, skrubbsår og lettere forstudd ankel) dro laget mitt seieren i land.

Det var det eneste bildet jeg har fra helga som egner seg for publisering. Jeg må nook ut på tiggerunde for å få tak i noen flere.