Jeg advarer dere. Dette blir et langt innlegg, forhåpentligvis med mest bilder.
17. mai, kl 08.12:
Litt seinere enn først planlagt åpnet jeg for alvor øynene. De to stripene av vinduet mitt, som rullgardinen min er litt for smal til å dekke, avslørte en mer enn gledelig værtilstand ute. Men med under to timer til 30 folk skulle entre leiligheten, og med 1000 ting som skulle gjøres innen den tid, hadde jeg ikke tid til å nyte øyeblikket fullt ut akkurat der og da. (Noe som skulle vise seg å ikke være helt krise, i og med at været holdt seg på et formidabelt nivå dagen ut.)
Selv om Hanna, Målfrid og jeg sto på som effektiviteten selv, gikk ikke alt helt som det skulle. Blant annet bidro strykejernlekkasje og en ringeklokke som ikke fungerer til
litt stress. Men tross noen små hindre kom vi oss så godt som knirkefritt gjennom de siste forberedelsene og var påkledd nok (om ikke helt ferdig påkledd) til å kunne ta i mot de første gjestene som kom et par minutter før tiden.
Antall gjester rundet 30 i løpet av morgentimene, og vi hadde MER enn nok mat. Noen bilder av noen av de oppmøtte:
Noregs vakre ungdom (samt en danske)..
.. i total 17.mai-idyll på vår vakkert møblerte altan
.. i sin fineste finstas
.. i matmessig overflod.
.. med sine vakreste nasjonaldagsglis (selv så "tidlig" på morgenen)
.. i hver en krok av leiligheten vår.. (30 mennesker.. LETT! Neste år tenker vi 50)
Etter noen timer bar det mot byen. Toget. Folket. KONGEN.
Stemningen var til å ta og føle på. Og selv om det tok fryktelig lang tid, og selv om det var FRYKTELIG varmt, klarte vi omsider å bane oss vei helt fram til målet:
hvor en mengde obligatoriske gruppefotograferinger med slottet i bakgrunnen fant sted. Og det slår ikke feil. Hvert eneste år blir vi bedt om å posere sammen med et par utenlandske turister, barna deres eller bikkja. Noe vi mer enn gjerne stiller opp på. Skal tro hvor mange ikke-norske fotoalbum jeg er limt inn i.
Deretter bar det til misjonssalen, hvor noen spiste litt mer kake enn andre...
Etter pølse og kake og is, fant vi det nødvendig med litt mosjon, og satte kursen mot Aker brygge, som jo er et fast punkt på 17. mai-programmet...
På veien la vi store planer for kvelden. En viss Gran Prix-vinner skulle nemlig lande på Gardermoen i løpet av kvelden, og noen blant oss var VELDIG gira på å være der og ta han i mot. Siden 17.mai er dagen for kollektive impulshandlinger lot jeg meg lett rive med, så vi snudde nærmest på hælene (etter en is på brygga, vel og merke) og stakk hjem for å sjekke ut når flyet egentlig landet, og når flytoget reiste.
Med en drøy time til rådighet før avreise stakk vi en tur i Torshovdalen, fremdeles Oslos meste fantastiske park, og fremdelses like uoppdaget (selv på 17.mai), for å grille med denne gjengen:
Jeg holdt ketchupen langt unna det hvite forkleet mitt (i motsetning til den lille ungen i misjonssalen som tilfeldigvis skulle gå akkurat der jeg sto, med ketchup-pølsa foran seg) og stakk avgårde til Oslo S med disse to:
Der møtte vi landets tre største linselus, og selvfølgelig kom vi da i kontakt med en kameradame fra NTB og en journalist og fotograf fra Scanpix, som filmet oss på Oslo S, på vei inn i toget, på toget, på vei av toget, i rulletrappa opp fra toget og på Gardermoen.
Heldigvis var disse linselusene, særlig Maren (som i etterkant ble omtalt som "en hver journalists drøm" av journalisten selv), mer enn villig til å si et par ord foran kameraet, slik at jeg kunne holde meg så diskret som mulig i bakgrunnen.
Vel framme på Gardermoen var det bare å vente.
Og vente.
Og vente.
Journalisten gav oss noen tips om hvor vi burde stå. (Hun ville jo gjerne ha et bilde av Alexander og Maren sammen, siden hun praktisk talt hadde fridd til han foran kameraet noen minutter tidligere.) Men det var nå til ingen nytte, for når han først kom, tok alle fjortisene så av at gullgutten bare måtte geleides inn i bussen av tre-fire skumle livvakt-aktige mannfolk. Det var helt villt! Jeg tror hysteri er det rette ordet.
Selv om jeg egentlig var med mest for moroa sin del, og ikke fordi jeg har et sånt enormt behov for å se han live, må jeg innrømme at jeg ble litt revet med. Og når jeg likevel var fastklemt der midt inni den bevegende folkemengden, uten mulighet til å trekke meg ut, var det bare å følge strømmen, og å forsøke å få et brukbart bilde av han som alle er der for å se. Dette ble mitt beste... tror ikke jeg skal bli paprazzi for å si det sånn:
Sikre kilder kunne informere om at vi (som i kun vi sju som reiste sammen) i løpet av kvelden var avbildet på vg-nett. Med fullt navn og det hele. Det rakk jeg selvfølgelig ikke å bevitne selv, da vi måtte vike plass ettersom bilder av helten selv ble tilgjengelige utover kvelden. Ellers har vi klart å spore opp et og annet nettsted er verdt å ta en titt på:
Sunnmørsposten. (Ja, jeg har øynene lukka og ser litt rar ut, men pytt.),
aftenposten tv og msn live tv.
Klokka blei godt over midnatt før jeg kom meg hjem. Passe sliten, passe trøtt og godt fornøyd. Bunaden var på i 14 timer, noe som bare må være rekord! Alt i alt, og som alltid ble det en überfantastisk nasjonaldag, og jeg holder på mitt: 17. mai er ikke, har aldri vært og kommer aldri til å være oppskrytt!!
Nå er det faktisk sånn, at å posere for kameraet og samtidig gi alt en har av krefter i håndbak er en fysisk umulighet. Så dere får bare bære over med noen litt merkelige ansiktsuttrykk. Og for de som måtte lure: vi ser vanligvis litt mindre anspent ut.
