Bak lukkede dører

Har du noen gang opplevd å være innelåst i din egen leilighet? Det har jeg. For nøyaktig en uke og litt under sju timer siden befant jeg, Hanna, Målfrid og min intetanende sovende tante oss bak lås og slå i Konghellegata. Billedlig talt, selvfølgelig. For det var ikke en låst dør hindret vår vei ut i frihet. Ei heller en dørslåe. Låsen fungerte faktisk helt fint den. Det testet Målf ganske grundig ut, før hun stakk nesen inn til meg.

"Mariann. Eg får isje opp døren. Dørhåndtaket funker isje. Det e så typisk at det skjer i dag. Ååå.. Eg skal ha eksamen. Åh naaaii. Den starter om 50 minutter. De kommer aldri til å tro meg om eg kommer for seint."

På en eller annen måte hadde dørhåndtaket kommet ut av hakk eller noe. For det kunne snurres rundt og rundt. Nå er vi ikke totalt hjelpesløse, da. Verktøyskrinet kom selvfølgelig fram, og jeg gjorde et forsøk på å stramme skruene som dørhåndtaket var festet med. Et godt forsøk, vil jeg påstå, om enn uten tilfredsstillende resultater. Stjernene på stjerneskruene var nemlig ikke stjerner lenger men heller rundinger med hakk i. Døren var og blei lukket, og kunne bare åpnes utenfra.

Vi bor i sjette etasje, så det var dessverre ikke sånn at en av oss bare kunne hoppe ut et vindu for å få det gjort. Vinduenes utforming ville uansett ha vanskeliggjort den jobben, da vi verken er akrobater eller slangemennesker.

Hjelpen måtte med andre ord komme utenfra. Men om vi fikk tak i noen derfra, så ville heller ikke dette skje uten problemer. Inngangspartiet vårt består nemlig av en yttergang som er felles for oss og naboen. Den ytterste ytterdøren er alltid låst, og idiotisk nok går det ikke an å låse den opp fra inne i leiligheten. Eneste mulighet var dermed å kontakte naboen vår (en annen mulighet kunne ha vært vaktmesteren, hadde vi bare vært lure nok til å skrive ned nummeret hans en av de gangene vi egentlig hadde tenkt til å gjøre det). Heldigvis husket vi navnet hans, og heldigvis sto nummeret hans på gulesider.no.

Naboen vår er en sur mann. Det er i hvertfall det ryktene sier. Og selv om første(og foreløpig eneste)inntrykket vårt av ham ikke støttet den oppfatningen helt og fullt, var jeg likevel ytterst skeptisk til å skulle ringe ham klokka kvart over sju på morgenen. Men siden Målfrids tid begynte renne ut, bestemte vi oss for å ta sjansen. Det var kona hans som svarte. Kona hans som ikke snakker norsk, men heller dårlig engelsk. Etter litt om og men skjønte hun hva vi ville at hun skulle gjøre, og få sekunder etter kunne vi igjen skue den gule og særdeles smakløse gangen vår med egne øyne. Og det har aldri føltes så godt. Målf sa noe som innebar ordene "thanks" og "exam" og "run" i det hun spurtet forbi den forfjamsede pysjkledde dama, og overlot dørproblemet til meg og Hanna.

Hun var i grunn veldig hyggelig, nabodama. Hun ga oss nummeret til vaktmesteren og så kom hun ut litt seinere for å høre om vi fikk tak i ham. Det gjorde vi, og han kom opp en tur og fiksa døra vår. Nå funker den som bare juling, noe vi setter stor pris på.


For de som lurer, så rakk Målfrid eksamen den dagen.

...

Klokka 10.52 i dag tidlig husket jeg at jeg skulle ha stilt klokken i natt. Dermed var det da nøyaktig en time og åtte minutter til formiddagsmøtet skulle begynne. Det forklarte hvorfor dørene var låst, og hvorfor så godt som ikke en sjel sto utenfor og ventet sammen med meg.

Det er så typisk meg å glemme å stille klokken når en skal det. Særlig på vinterstid. Det begynner å ta form som en tradisjon, noe som bekymrer meg litt. Skal aldri jeg få nyte godt av den ekstra nattestimen?

Frustrasjon i livet!

Hvem skulle tro det var så innmari vanskelig å drøfte noen statements rundt immigration og integration av immigrants i the US? En fem siders liten pinglekvalifiseringsoppgave, liksom. Tenkte det skulle gå forholdsvis greit for seg, for jeg valgte jo den enkleste oppgaven.

Men der tok jeg tok GRÅDIG feil. (Strengt tatt, så er det ikke sikkert jeg gjorde det. Jeg har jo ikke akkurat prøvd å skrive den andre oppgava, så hvordan skulle jeg kunne vite hvilke som er vanskeligst liksom? Men siden jeg heller ikke har planer om å gjøre det, skrive den andre altså, så tillater jeg meg å tro som jeg tror. Og da tok jeg grådig, nei vent, GRÅDIG feil.)

Jeg skal innrømme at jeg med vitende vilje valgte den oppgaven nettopp fordi den hørtes enklest ut. Kanskje ikke så lurt egentlig, men sånn må en gå fram når det ikke er så lenge til innleveringsfristen. Sånn må en faktisk tenke når en var idiot nok til å bruke minst TO HELE UKER på å skrive en litteraturoppgave, som ikke engang trengte å være fullstendig ved første innlevering. Sånn må en med andre ord tenke når en har kun seks dager på å skrive den siste oppgaven. (Og for dere som nå tenker at 6 dager er plenty av nok med tid, så kan jeg fortelle det at eh.. nei, det er det ikke.) (Og for dere som fremdeles ikke tror meg, så vil jeg bare poengtere at Narve, også kjent som Smartingen, eventuelt Oppgavekongen, eller bare A-en (heh.. som om det finnes flere Narver å forveksle han med) også driver og sliter litt med samme oppgave. Jeg synes det sier LITT om vanskelighetsgraden her.)

Men jeg tar selvkritikk. Det var enormt dårlig disponering av masse tid. Uheldigvis er det for seint å gjøre noe med det nå. Så jeg får bare ha det så godt her jeg sitter og jobber raua av meg for å komme i mål. Det går jo stort sett bra. Og hvis ikke, så kan jeg i det minste trøste meg med at jeg valgte den vanskeligste oppgava.

På Jernia

Dame på Jernia: "Hei."
Jeg: "Hallo du."
Dama: "Lurte du på noe kanskje?"
Jeg: "Eee ja. E skulle ha en sånn.. ehh... heh. E vett ikkje en gang å det heiter e. Sånn der som du borrer med, vett du."

Med lydeffekt og en liten håndbevegelse som skulle forestille borring, gjorde jeg visst forståelig hva jeg skulle ha.

Dama: "En drill, ja. Skal vi se. Hva er det du skal borre i?"
Jeg: "Heh. Det vett e fakstisk heller ikkje. Men det e i taget, så det e vel mur eller betong eller.. ja... no hardt jaffal."
Dama: "Ja, da må du i hvertfall ha en av disse her somblablaBLABLABLAblablabla (=masse faglig prat som jeg ikke hadde klart å gjengi om jeg så hadde giddet). Hvis du ikke har tenkt å borre så mye så holder det lenge med denne til 299 kroner."

Jeg skjønner ikke helt hvor hun fikk det fra at jeg ikke borrer så mye, men jeg likte tankgangen hennes. For hun hadde selvfølgelig helt rett. Dette er, so far, et engangsprosjekt. Jeg skal bare skru opp noen røykvarslere, og så skal jeg sikkert ikke bruke drillen på noen tiår. Så egentlig er jeg litt bitter for at et sånt innkjøp er nødvendig. Men uansett..

Jeg: "Flott! Følger det med borr?"
Dama: "Nei, de må kjøpes separat"
Jeg: "Åja. Det e vel kanskje ein spesiell størrelse e trenger, da.. ?"
Dama: "Ja, det er oftest det."
Jeg: "Jaja. Det har jo selvfølgelig ikkje e sjekka.."

Hva kan jeg si? Jeg så selvføleglig for meg et sånnt flott sett, noe a la ikea-verktøyskrinene, med en drill og en liten bråte med borr i all verdens former og størrelser.

Jeg: "..men du. Da tror e at e venter litt med å kjøpe drillen, og så reiser hjem og ser å stort borr e trenger og kommer tebage ein da snart, så tar e heller alt i en jafs da."

Ja. Jeg sa faktisk "i en jafs". Tenker ikke i gjerningsøyeblikket vet du. Men sånn er nå det. Tror hun skjønte hva jeg mente. Og butikkansatte er nå vant med å høre mye rart fra mange rare. Hun samtykket uansett. Tror hun synes det var en god ide. Og jeg takket for hjelpen så langt, og gikk litt skuffet hjem, med en pakke under armen. For jeg hentet velkomstpakken min fra bokklubben på posten i dag.

Spørsmål til verden

I dag begynte jeg å lure på hvordan kinesernes tastatur ser ut.

Er det helt enormt stort med en mil mellom a og å (i kinesisk forstand, så klart)? Eller har det en eller annen überteknisk funksjon som gjør ehh... noe som gjør det enklere å bruke de flere tusen tegna de har til rådighet?

Helgens nedtur

Jeg liker å tro om meg selv at jeg er en av landets mest lovlydige personer. Derfor er det så ekstra frustrerende at en av de ytterst få gangene jeg gjør en liten glipp, selvfølgelig uten intensjon, blir jeg tatt.

Klokka var litt over fem, jeg skulle allerede vært i Vestre Frikirke med koret mitt for å varme opp til konserten senere på kvelden. Selvfølgelig fikk jeg ikke gå fra jobb akkurat på tida (kunden først.. er det ikke det det heter?) men jeg ga likevel ikke opp planen om å rekke første bane. Den går elleve over. Det vil si at jeg stressa EN DEL. Å kjøpe billett er en vanskelig ting å skulle huske på når en har dårlig tid og i tillegg ikke pleier å gjøre det Jeg løp selvfølgelig rett forbi billettautomaten.

Det er ikke så gøy å finne ut at du gjør noe ulovlig uten å ha en umiddelbar mulighet til å gjøre noe med det. Det var et sted mellom Helsfyr og Tøyen at jeg kom til å tenke på at "Søren! Studentkortet mitt er jo utgått og jeg har ingen billett." Så jeg holdt på å hoppe av på Tøyen for å kjøpe billett for så og vente på neste bane igjen. Men jeg var jo allerede så seint ute, så jeg valgte å fortsette min lovstridige handling. Mellom Tøyen og Grønland hadde samvittigheten gnagd en del mer, og jeg vurderte på ny å gå av. Det slapp jeg å vurdere lenge. For i det perrongen ble synlig for oss så vi en blå vegg. En vegg av uniformerte billettkontrollører.

Jeg fant fort ut at her var ingen utvei, så jeg tassa på eget initiativ bort til skranken som de for anledningen hadde satt opp ute på perrongen. Der tok en dame 750 av pengene mine og gav meg en hvit liten kvittering, mens hun sa med med pålagt blid stemme og et et svært lite oppmuntrende smil: "Denne varer i en time."

"Ja, det er godt de får tatt de lovløse svina som sniker på kollektivtrafikken" (Sitat meg selv våren 2008)

Mestring

Jeg har overvunnet en av mine største frykter. Det føles godt. Når jeg tenker meg om, så var vel å si 'overvunnet' kanskje å ta litt hardt i, for frykten er langt fra overvunnet enda. Jeg må nok fremdeles slite litt for å tørre. Men at jeg har gitt den en real utfordring, det kan jeg vel si. Uansett føles det godt. Det gikk kanskje ikke så fint, for det var langt fra perfekt, for å si det sånn. Men er ikke så farlig, for det gikk. Og jeg kom ikke fra det med skrekken en gang, men heller med følelsen av at dette var litt gøy, så dette vil jeg gjøre igjen. Og kanskje igjen. Og, hvem vet. Da blir det kanskje litt mindre uperfekt. Og jeg kommer kanskje til å slite litt mindre med å tørre. Og til slutt så går det bare som hakka møkk.

Bergens beste

For nesten nøyaktig to uker siden reiste jeg til Bergen. Planen var å komme seg vekk fra Oslo litt og selvfølgelig å treffe kjente og kjære som på uforklarlig vis har bosatt seg i Bergen, til tross for at jeg gjorde det GANSKE klart at det er i Oslo jeg bor.

Helgens Helt var uten diskusjon Hege. For tror du ikke hun, kort tid før min ankomst, hadde investert i diverse soveromsartikler fra Ikea for å gjøre overnattingen min så fantastisk som mulig? Da jeg kom sto det rett og slett en gjesteseng og venta på meg i ganga, og tror du ikke jeg fikk ny pute og dyne også? Joda. Her er jenta som vet å stelle godt med gjestene sine, gitt.

Nå har det seg sånn at jeg ikke har vært i Bergen og besøkt Hege på bort i mot halvannet år. (Ja, jeg vet. Det er altfor galt. Fysj og fy! Jeg skjems.) Det har seg også sånn at Hege har forandret adresse i løpet at denne tiden. Så da jeg kom var mitt eneste krav (bortsett fra det om at jeg måtte få gi Hege og Rune hver sin gratulasjonsklem for de ha FORLOVET SEG (!!!) for en stund siden) at jeg måtte få en omvisning. Og HALLO og VELKOMMEN. Til vår private og unormalt vinklede lille gymsal. Til vårt superoransje og urold-fashionede kjøkken. Og til vårt brunrøde bad med Norges eldste multifunksjonsdusj.

La meg vise dere:
Stuegulvet er rett og slett omringet av to tykke striper. En rød og en grønn. Jeg fikk liksom lyst til å spille innebandy og rompefotball hver gang jeg entret rommet.


Starting at the top: her finner vi dusjhodet for de som liker å stå med begge hendene fri. Det er omhyggelig montert fast i flisene, i en slik høyde at kun de aller høyeste må bøye knærne for å få vann på hodet. Litt lenger ned og til venstre finner vi et utrolig koselig utseende dusjhode. Det ser skikkelig gammelt ut, med plasthåndtak som kanskje skal etterligne en stor avlang diamant. Dette er med andre ord til å holde i hånden. Du skifter mellom disse to dusjhodene ved å vri/rikke/slå på håndtaket ved siden av. Helt i bunnen er en liten utstikkende kran til fotvask. Eller bøttefylling. Og som om ikke det var nok, så er dette dusjen for økt selvtillit. Den er såpass innvikla å forstå seg på, at når du først klarer det blir du helt overveldet av mestringsfølelsen. Det må nevnes at jeg klarte det på første forsøk (etter en grundig opplæring så klart) og that made my day!

Når det kommer til det oransje kjøkkenet så sier disse flisene det meste.. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om de er kule, koselige, styggkule eller bare tvers igjennom helt totalt usmakelige.

I sin helhet hadde kjøkkenet absolutt et ganske koselig preg over seg. Og for å si det sånn
det funker absolutt perfekt når en trenger et sted å lage kanelsnurrer på.

Og, snakker om kanelsnurrer.....kan de bli mer perfekte?

Det lønner seg å klage her i livet.

Det har seg sånn at jeg klagde på karakteren jeg fikk på Brit Civ eksamenen min forrige semester. Ikke bare var jeg svært misfornøyd med resultatet, jeg følte faktisk også from the bottom of my heart at karakteren var feil. Dessuten var jeg avhengig av et bedre resultat for å unngå å sette utenlandsoppholdet mitt på spill. Siden jeg da uansett måtte ha tatt eksamen opp igjen, så tenkte jeg at her var det bare å kjøre på og klage i vei. Og det gjorde jeg lurt i, gitt! For guess what. Karakteren gikk opp. O glede stor. Bare ett hakk opp da. Men det var akkurat nok det. Nå ligger jeg fremdeles over snittet som kreves for å komme inn på St Mary's University i Canada. Så la oss glede oss litt over dette folkens.