Under lunsjen i dag:

Christel ser meg for første gang etter at frisøren robbet meg for 580 kr og en stor mengde hår.

Christel: He du klipt dej? Så fint det ble!
Mariann: E ser ut som en gutt!
Christel: Ein søt gutt, i så fall.

På ski

Minus miniskjørtet, den grønne t-skjorta og den litt merkelige posituren, så er det bortimot slik jeg ser ut akkurat nå, noen timer etter årets første skitur. De to blå flekkene på innsiden av hvert kne skal slevfølgelig forestille blåmerker, men det skjønte dere jo så klart.

Hvorfor på innsiden av knæra spør du? Jo, det er nemlig der du lander hvis du faller fremover når beina er sklidd ut i nesten-spagat.

Se for dere meg i Nordmarka på ski. Bakglatte ski. På et ganske elendig føre (ja, det er selvfølgelig føret det er noe i veien med, ikke smøringa, og i hvertfall ikke mine skiferdigheter): isete, glatt og steinsteinSTEINhardt. Det var med andre ord ikke så lett å ta seg frem, særlig ikke på tilbakeveien, da bakkene gikk mest oppover. Som en følge av dette, kunne en i de tidlige kveldstimer skue en tapper stakkar som kjempet seg oppover hver minste forhøyning i terrenget i spenstig fiskebeinstil - meg.

Tror jeg aldri har falt så mye i oppoverbakker før som jeg gjorde i dag. For på grunn av disse glatte skia og dette harde, glatte underlaget (og bare det) hendte det ikke så reint sjeldent at jeg, alltid litt for seint, oppdaget at skia mine begynte å skli. Til hver sin side. Og de stoppet ikke før jeg var så nær spagaten jeg bare kommer. Og der er det ikke så enkelt å holde balansen.

Back in town

At noen kommer seg tørrøyd gjennom en episode med Extreme Makeover Home Edition går over min forstand. Jeg sitter her i hvertfall og griner, inntulla i fire ullpledd. For her er så kaldt! Virkelig!! Temperaturen her kan sammenlignes med den i en fryser, og den får den lille fisen av lunk som vi til tider klarte å lokke fram her i løpet av høsten til å fremstå som reineste solsteiken.

Og vet dere hva annet som antakeligvis er veldig kaldt akkurat nå? Snøen som ligger på bakken hjemme i Grimstad. Jeg har ventet HELE ferien på snøen, og så kommer den på dagen da jeg må forlate byen. Jeg er litt bitter for det.

Men, jeg klager ikke altså. Jeg er veldig fornøyd. Jeg har jo tross alt et spjot nytt ullpledd fra Berger som varmer bedre enn de tre andre tilsammen til å holde meg varm. Og snøen kommer vel til hovedstaden etterhvert også, så jeg har høye håp om at den ikke vil forbli et savn så altfor lenge. Dessuten har jeg fremdeles en drøy uke på meg før skolen begynner igjen, så no stress yet.

Godt nytt år!

For første gang i historien skal jeg gjøre noe så orginalt som å blogge om min nyttårsaften. Folk som kjenner meg vet at jeg av diverse grunner stiller meg svært negativ til konseptet "nyttårsfeiring". Blant annet skyldes dette min lille frykt for raketter. Men, med fantastiske medfeirende, skikkelig gjennomført feststemning, absolutt uuuutmerket mat og vettug rakettbruk friskt i minne, kan jeg i år fortelle om en nyttårsfeiring som utviklet seg til å bli en aldri så liten suksess.

På gjestelisten sto kun tre navn. Ikke så mange, nei, men så var de nå til gjengjeld Grimstads tre beste: Nora, Inger og meg selv.

Nora og Inger var kveldens selvutnevnte toastmastere, og jeg ble gitt den ærefulle oppgave å være forsanger (selv om den lille allsangsekvensen mellom middag og dessert ikke akkurat bar preg av noen særlig ledelse fra min side...) Ellers hadde vi felles ansvar for å holde fyr i ovnen, få maten på bordet og, viktigst av alt, til en hver tid å holde feststemningen på et toppnivå.

Menyen lyste det jo bare luksus av:

Forrett: Hvitløksbrød(ti poeng til den som først klarer å gjette hvem som ikke ville ha tomat på sine...(tomatbitene ved siden av skivene lå der kun for syns skyld))

Hovedrett: Pepperbiff, fløtegratinerte poteter, laget fra bunn, og lett wokede grønnsaker
Dessert: Sjokolademousse m/daim med ekstra daimkuler pluss noen gram smågodt.

Og så blir det jo, som kjent, ingen fest uten partyhatter
med matchende tuterog takpynt..
Akkompagnert av litt smell og bang og annen innendørs moro, som countrymusikk, linedance og allsang klarte vi oppgaven om å opprettholde et høyt partynivå lett.


Som nevnt, lider jeg av en mild form for rakettskrekk. Så da våre beskjedne to batterier, Desibel og DarkLighter (eller noe lignende) skulle avfyres, holdt jeg naturlig nok en viss avstand. Med oppskytingene vel gjennomført, gjensto bare å tenne stjerneskuddene og å nyte synet av de altfor få andre rakettene som gjorde seg synlig på himmelen over Vestre Grøm, mens vi danset og sang 2009 velkommen.