Så hva gjorde vi da??

Som sikkert kom klart nok fram i forrige innlegg, var turen vår til Digby og Tiverton forrige helg på mange måter mislykket. Men jeg hadde det på enda flere måter veldig moro, så turen var langt i fra bortkastet. Nok en gang et litt langt innlegg... men her er mest bilder, da.

Først vil jeg nok en gang ta i bruk mine høyt utviklede karttegnerferdigheter for å for å vise reiseruten vår:Halvøya dere ser her, er altså provinsen Nova Scotia hvor Halifax er hovedstad. Uten å si det for sikkert, så er den vel kanskje muligens litt stor. Sånn til halvøy å være, liksom. (Mine geografikunnskaper har ikke vært helt på topp siden... nja.. de har vel egentlig aldri vært helt på topp, så dette sier jeg med ytterst stor usikkerhet. Om noen har bedre peiling, venligst opplys meg.) Uansett. Det tok likevel ikke lange stunden før vi nærmet oss målet. 4,5 timer var alt vi trengte, hvorav 30 minutter gikk til knoting i rushtrafikken på vei ut fra Halifax, og 20 minutter gikk til en aldri så liten tissepause her:

Et forholdsvis øde og stille og nja.. kjedelig sted får en vel si. Men intet sted er for kjedelig og upassende for den viktigste turistaktiviteten som finnes: fotografering. Gruppebilder. Bilder av omgivelsene. Gruppebilder igjen. Bilder av bilene. Bilder av oss og bilene. Bilde av oss som tar bilder. Og enda flere gruppebilder. På en parkeringsplass.

Det er snart haloween... grøss og gru.

On the road again. Det tok vel ikke mer mer enn et par timer til før vi var fremme i Digby. Litt knoting i de små gatene måtte til før vi fant det rette huset:


Digby Backpacker's Hostel. Personlig hadde jeg aldri bodd på hostel før, og jeg var positivt overraska over hvor koselig det var der. Etter å ha installert oss sånn halvveis på rommene, stakk vi ned i sentrum for å spise. Og, når man er i Digby må man jo bare prøve ut det de lever og ånder av der i området: sjømat. Det smakte HIMMELSK!!

Dagen derpå sto vi tidlig opp og spiste frokost, for vi trodde jo fremdeles at vi hadde et program for dagen. Men så kom sjokknyheten: Whale Watching Touren, vårt mål, vår motivasjon og vår oppmuntring gjennom alle timene med venting og knoting i Halifax dagen i forveien (viser til forrige blogginnlegg), var avlyst. For sterk vind, sa de.

Verten vår oppfordra oss likevel til å ta turen til Tiverton. Der skulle visst være et par andre ting som var verdt å se også. Så med det, samt et lite håp om et plutselig værskifte, i tankene, kjørte vi av gårde. Men ikke før vi hadde tatt oss en liten sightseeing i selveste Digby.

Når vi kom til ferjehoppet mellom Digby og Tiverton skjønte vi forøvrig hvorfor hvalfolka hadde avlyst turen. Ganske kraftig vind, ja. Og vi skulle ha vært ute i en slik en:Jeg vet om NOEN som hadde klamra seg ganske godt fast der, ja.

Vi fant fram til et lite hus, en slags kombinasjon av turistkontor, museum og offentlig toalett. Av rein medlidenhet overfor den gamle mannen som så ut til å kjede seg veldig på jobb i museet, takket jeg ja til en liten omvisning. Etterpå ble vi utstyrt med et kart over øya og fikk anbefalt et par sites som vi burde ta en titt på, samt en restaurant i den andre enden av øya hvor vi kunne få oss litt å spise. Videre veibeskrivelse var totalt unødvendig. Denne øya har nemlig bare en vei, så det skulle litt til å kjøre feil.

Omtrent halvveis over øya parkerte vi bilene, og la ut på en 20 minutters trasketur gjennom litt skauned noen trapper...ned flere trapper..
og enda flere trapper...
Til slutt nådde vi målet, og kunne ta the Balancing Rock nærmere i øyensyn. En ganske fascinerende sak, spør du meg.
Broren til verten på hostellet skal visstnok a festa et tau rundt den en gang, og så bundet andre enden av tauet til båten sin i et forsøk på å dra den ned. Godt han ikke klarte det, for da hadde ikke vi hatt stort å ta oss til denne dagen.

Det er begrensa hvor lenge en stein kan være interessant, dessuten begynte vi å bli sultne. Det var jo en god stund siden vi spiste frokost. Så vi begynte på den lange klartingen opp alle trappene vi nettopp hadde gått ned. Vi kjørte resten av veien til enden av øya for å finne restauranten som dama på turistkontoret hadde anbefalt. Bare at den åpna ikke før klokka halv fire. Valget sto da mellom å vente halvannen time, eller å snu og reise tilbake til Digby. Valget var ikke så vanskelig. Vi snudde og kjørte tilbake til fergekaia... og mista ferga med bare et par sekunder. Jada. Ingenting å gjøre med det. Sultne som vi var, studde vi oss sammen i jeepen, og knaska på det vi kunne finne av rester av snacks i et forsøk på å stille den verste romlinga, mens vi venta på neste ferge som kom en time seinere.Da vi endelig var tilbake på fastlandet, suste vi avgårde til det eneste stedet vi visste sikkert at det var mulig å finne noe spiselig: Digby sentrum. Og, selv om ni timer uten skikkelig mat var en smule ubehagelig, er jeg litt glad for at det gikk som det gikk. For på Fundy Bay Restaurant hadde vi vår hittil beste kulinariske opplevelse på dette kontinentet.Med overfulle mager kunne vi legge ut på hjemreisa, som ikke akkurat var gjort unna på et blunk (viser igjen til forrige innlegg). Og da vi omsider kom oss til Halifax, parkerte og tok farvel med være seriøst kule biler, kunne vi konkludere med at tross mye motgang og drit og lort, hadde det vært en morsom tur som ingen av oss ville vært foruten.