I møte med veggen

Ok. Vi (=Jan Egil, Narve, Roger, en kamerat av Roger og jeg) befant oss på toppen av trappeavsatsen mellom andre og tredje etasje i P100. Det vil si: jeg befant meg på toppen av trappeavsatsen, Narve og Jan Egil litt foran og Roger og han andre noen trinn bak.

Jeg var noe fraværende, siden jeg forsøkte å gjenskape for mitt indre øye Nasjonalgalleribesøket som fant sted kort tid i forkant. Et besøk som jeg på ingen måte fant tilfredsstillende nok. (Man kan umulig få en fullverdig opplevelse av atmosfæren der på bare 20 knappe minutter. En trenger MINST en time.) Midt i mellom Tiedemann og Gude klarte jeg på et vis å bomme på neste trappetrinn. Brått og brutalt ble jeg revet ut av drømme, og inn i virkeligheten. Idet jeg oppfattet at det bar i feil retning - ned og mot gulvet - grep jeg etter gelenderet. Dette gjorde jeg delvis instinktivt, og delvis som en reaksjon på min bråkjappe evne til å ressonnere meg fram til den konklusjon at (med hensyn til at det var en kjole jeg hadde på meg og at det samtidig gikk to av typen hannkjønn bak meg) et ukontrollert fall muligens ville ha ført til at jeg endte opp i en forholdsvis usømmelig positur. Logisk nok, men likevel noe feilvurdert. Et godt grep om gelenderet fikk nemlig hele den fallende meg til å skifte retning. Now heading for veggen (nærmere bestemt Silje, Maria og Astrids dørkarm), som tok imot fortennene mine i et hardt sammenstøt.

Min umiddelbare reaksjon innebar vill og tilsynelatende ukontrollert latter (er det ikke slik en skal reagere når en gjør noe som egentlig er litt pinlig, som å snuble i en helt normal og totalt ferdbar trapp?) Deretter satt smerten inn, særlig i fot- og munnpartiet. Den stadig sterkere blodsmaken ga meg grunn til å begynne og bekymre meg for fortenna mine, som jo allerede er noe redusert sånn rent størrelsesmessig.

Denne hendelsen ble på en måte startskuddet for en noe motgangsfylt kveld. Jeg pådro meg flere fysiske skader, blant annet et stort, sårt og noe oppskrapt felt bak på leggen som nok kommer til å tilta i blåfarge de nærmeste dagene, som følge av at jeg glemte at bysyklene bremser når en trår bakover.

Dessuten fikk egoet mitt seg en real knekk, da jeg litt seinere greide å presterte lavere enn LAVEST, med så lite som 62 - SEKSTITO - poeng i bowling mot Jan Egil, Narve og Roger. Det faktum at jeg var eneste jente, og at jeg i forkant var den eneste som turte å innrømme at jeg ikke er dårlig i dette spillet, gjorde bare ydmykelsen enda værre. Fra første kast lå jeg allerede mangfoldige poeng bak samtlige motspillere, de som hadde advart om sine ubeskrivelig dårlige bowlingferdigheter (noe som jo og gav meg et lite håp), for deretter å servere den ene striken etter den andre, og krydre med en aldri så liten spare innimellom (Narve er forresten unnskyldt. Jeg var nemlig til stede forrige gang han bowla, og jeg kan ut i fra det si at hans ydmykhet var berettiget)

Nå som alt oppstyr har lagt seg, og jeg har fått dagens nedtur litt på avstand, kan jeg informere dere om at tenna mine har det bra. De er som de var. Leggen er også OK, smertene er ikke ulevelige. Og selvtillitten er under full recovery. Så når jeg om et øyeblikk eller to kryper til sengs, er det med ro i sjela.