tirsdag, desember 23, 2008

Alt du trenger er:

en slik:


pluss denne:

samt en grei dose rå muskelkraft, litt sukker og en stekepanne..



og her har du resultatet:
1/3 fullkommen julemiddagsdessert, pluss en Mariann, som gleder seg stadig mer til mårradagen (planen var å legge ut et aldri så lite selvportrett her, som for å illustrere min glede og forventning. Dessverre resulterte en skremmende stor del (les: alle) av mine mange forsøk i bilder som ikke akkurat egner seg til publisering. Dere får heller prøve å se meg for dere)

Så, jeg vet at jeg er litt tidlig ute, men tviler liksom på at jeg gidder å gå inn her og gjøre dette i mårra... derfor:

GOD JUL, FOLKENS!

onsdag, desember 17, 2008

So long, farewell

Da vinker jeg adjø til denne boka:


Hva angår eksamen, vil jeg bare si at min flakskvote må være brukt opp for i år, og at det er godt at året snart er omme, og så kan vi gå over til å snakke om noe langt hyggeligere. Som for eksempel jul.

Nå som jeg endelig og med god samvittighet kan legge skolen på hylla og vie all min tid til juleforberedelser, er det på tide at jeg begynner på julegavehandelen. Jeg merker at jeg er litt stressa når det gjelder akkurat det. For det er intet mindre enn en uke til julaften, og jeg er ikke i gang enda. Men det er et langt hyggeligere stress enn det jeg nesten uavbrutt har kjent på de siste tre ukene, så det er greit.

På lørdag reiser jeg hjem, forhåpentligvis med første mulige buss. Den går i sekstiden har jeg hørt. Jeg tror jeg må spare noe av julegaveshoppingen til jeg ankommer hjembyen, bare for kosens skyld. Å FRYD og GLEDE!!!!! HURRAMEGRUNDT!!! Det slo meg nettopp at jeg ikke har vært hjemme i hele høst. Å du å du å du, som jeg gleder meg!

mandag, desember 15, 2008

Oppdatering fra grupperom Delta, Sophus Bugges hus

Det er nøyaktig 4 timer og 31 minutter igjen av dagens offisielle leseøkt.

Så får vi se da, om jeg klarer å holde mitt eget løfte til meg selv. Det går ut på at når lesesalen stenger klokka 20.00 (da her jeg vært her i 11,5 timer) skal jeg pakke ned Am Civ bøkene mine for evig og alltid (i hvertfall inntil den dagen da jeg er blitt lektor og skal lære en gjeng 17-åringer om American federalism e.l. og trenger en liten oppfriskning på det emnet) og tillate meg selv å ha en rolig siste kveld før eksamen braker løs i morgen klokka 09.00. Noe sier meg nemlig at det er nettopp det jeg trenger. Noe annet, derimot, sier at det løftet kommer jeg aldri til å klare å holde. Jeg ligger nemlig ikke helt i hakk med lesinga.

Ellers er livet OK. Grupperommene er definitivt varmere enn selve lesesalen, noe som jo er fordelaktig når jeg klarte å glemme posen med teppet mitt og ullgenseren oppi hjemme i dag tidlig. Og her er så stille og rolig, og jeg har så fantastisk mye plass og boltre meg på - muligens fordi bordet her er beregnet på fem personer, ikke en... Nå har jeg forresten nettopp spist lunsj med meg selv: Suppe, egg og rundstykke. Litt stusselig, men veldig effektivt.

Sjalabais, da. Og kos dere mens jeg repeterer siste halvdel av pensum, og be gjerne en liten bønn om at jeg må klare å holde tankene mine i sjakk i morgen. Tror jeg kan trenge det.

torsdag, desember 11, 2008

...

"Velkommen til eksamen, alle sammen. Jeg minner om at her er det russisk-eksamen nå,så om det er noen her som ikke skal ta den, så er dere på feil plass. Og så må dere huske å skru av mobiler og legge.... blablabla"

Det er et par ting jeg ikke helt liker med den stemmen.

For det første er den en klar indikator på at eksamen er nær. Oftest VELDIG nær (som i et par minutter unna). I dag minner den meg bare om at det er 5 dager til det er jeg som sitter der og skal ha eksamen. (Ikke i russisk, da.) Det er ikke så gøy det heller. Den trenger ikke komme noe særlig nærmere helt enda.

Men for tiden misliker jeg denne stemmen alleralleraller mest fordi jeg kan HØRE den. Akkurat nå. Og hvorfor kan jeg det, tro? Jo. Fordi en eksamen pågår mindre enn fem meter unna meg. Og her kommer jeg til poenget i verden; for jeg sitter nemlig på lesesalen, hvilket vil si at det er en eksamen inne i lesesalen. Dette er aldeles ingen sjeldenhet her på området. Skjer stadig vekk det, at hele lesesaler er opptatt i mangfoldige timer MIDT i verste eksamenstida. Og det gjør meg så SINT, for her er ikke akkurat overflod av leseplasser. Og en logisk konsekvens av dette, er jo at færre leseplasser er tilgjengelig for oss hardt studerende studenter som ikke har hatt eksamen enda, og som av ulike grunner ikke har mulighet til å sitte hjemme å lese, for eksempel fordi der er så kaldt at selv en iglo på nordpolen ville vært å foretrekke. Hvis en fikk valget. Ikke at det er så veldig mye varmere her på lesesalen, da. Men selvdisiplinen holdes litt lettere i sjakk her.

En dag skal jeg skrive et brev til UIO om dette. Eller en mail. Kanskje jeg skal gjøre det om fem dager..? (for de har helt sikkert ikke fått høre dette før...) I mellomtiden tar jeg en Washington, og satser på at isolasjonisme vil gjøre meg suveren. Helst innen tirsdag.

fredag, november 28, 2008

Julekonsert

For de med litt mindre skarpt syn enn gjennomsnittet, gjengir jeg hovedbudskapet fra bildet her:

Angelos, koret som bl.a undertegnede synger i, skal holde julekonsert søndag 14. desember. Begivenheten finner sted i Vestre Frikirke, ved Bislett, og vårt godt innøvde repertoar kommer til å bli fremført to ganger i løpet av denne herlige søndagskvelden: klokka 18.00 og kl 20.00.

Billetter kan kjøpes i døra eller av meg. Det koster 100kr for voksne, 50kr for honnør, studentpris før 1. des er 50kr, etter det blir de regnet som voksne. Er du derimot barn kommer du gratis inn.

onsdag, november 19, 2008

!!!

Ta en titt på dette bildet. Og mens du gjør det, så ha i tankene at dette bildet er tatt i går, 18.november. Vær så snill, si at du finner samme feil som meg...


Det kommer kanskje ikkje så tydelig fram på bildet her, kameraet mitt er dessverre ikke verdens beste, men det lille lyset som så vidt trer fram der mellom greinene sånn ca midt på bildet, er en julestjerne. En JULESTJERNE! La meg minne dere på at bildet er tatt 18. november.

Jeg sier ikke mer.

Jo, forresten, det gjør jeg. For hva skjer så? Jeg har ikke før oppdaget naboens utskeielser, så må jeg på do. Og hva møter meg der???

Dette:K R I S E i leiligheten! Alarmalarm!!! Dette her er juledopapir! Som i JULEdopapir. Dopapir med juletrykk. Julete dopapir. 18. november!!

torsdag, november 13, 2008

Nå er kanskje ikke jeg den med best balanse her i verden, men jeg burde da fint klare å holde meg på beina når jeg går av bussen. Særlig når bakken jeg trår på er helt flat.

fredag, november 07, 2008

Election Party

Da det gikk opp for meg at høstens presidentvalg faktisk er PENSUM til eksamen (ikke bare tilleggskunnskap som kan være greit å kunne flette inn i en eventuell eksamensoppgave) satt jeg alle kluter til i et intenst sette-seg-inn-i-valget-i-the-great-and-wonderful-US-prosjekt. Men etter å ha gitt CNN flerfoldige muligheter til å vekke min interesse for saken, anså jeg slaget som tapt. Jeg er bare ikke en politisk anlagt person.

Da jeg litt seinere mottok en invitasjon til election party i P100, øynet jeg likevel en ny mulighet, så jeg takket ja.

Og MAN for et party. Totally Americanized: Pop corn, pannecakes med maple syrup, brownies, en slags peanut cookie og to typer store muffins tilegnet hver sin presidentkandidat sto på menyen. Amerikanske flagg prydet veggene og sammen med fire store portretter av Obama, Biden, McCain og Palin rammet de inn den overdimensjonerte TVskjermen. Jeg hadde på forhånd lovet bort min støtte til både den ene og den andre parten. Men bestemte meg for å opptre mest mulig upartisk i spørsmålet om hvem som burde vinne valget. Kanskje like greit når jeg uansett ikke har peiling på politikk. Ellers gikk praten ledig og lett på både norsk og engelsk - til tider überamerikansk - mens tre heliumsballonger, en rød, en hvit og en blå med hvite stjerner, svevde i herlig harmoni rundt i stua gjennom hele kvelden.

USA-quizen til Jorunn var absolutt et lite høydepunkt, selv om resultatet ble særs dårlig. Vi klarte å samle fire av de åtte tilstedeværende American Civilization-studentene på et og samme lag, og trodde dermed at vi var rimelig godt skodd. Men der tok vi grundig feil. Sisteplassen vår var definitivt månedens nederlag.

Uansett ble det utvilsomt en vellykket natt. Ryktene sier at noen holdt det gående hele natten. Selv måtte jeg kaste inn håndkleet da klokken passerte halv fire. Litt i seineste laget, får en kanskje si, men i og med at dette faktisk står på pensumlisten min denne høsten, valgte jeg å ikke sørge over tapt studietid den påfølgende morgenen.

I mangel på bilder fra tirsdagen legger jeg heller ut et bilde av helgens beste bursdagsbarn:

Pappa, som enda ikke har rundet 50 :)

mandag, oktober 27, 2008

Bak lukkede dører

Har du noen gang opplevd å være innelåst i din egen leilighet? Det har jeg. For nøyaktig en uke og litt under sju timer siden befant jeg, Hanna, Målfrid og min intetanende sovende tante oss bak lås og slå i Konghellegata. Billedlig talt, selvfølgelig. For det var ikke en låst dør hindret vår vei ut i frihet. Ei heller en dørslåe. Låsen fungerte faktisk helt fint den. Det testet Målf ganske grundig ut, før hun stakk nesen inn til meg.

"Mariann. Eg får isje opp døren. Dørhåndtaket funker isje. Det e så typisk at det skjer i dag. Ååå.. Eg skal ha eksamen. Åh naaaii. Den starter om 50 minutter. De kommer aldri til å tro meg om eg kommer for seint."

På en eller annen måte hadde dørhåndtaket kommet ut av hakk eller noe. For det kunne snurres rundt og rundt. Nå er vi ikke totalt hjelpesløse, da. Verktøyskrinet kom selvfølgelig fram, og jeg gjorde et forsøk på å stramme skruene som dørhåndtaket var festet med. Et godt forsøk, vil jeg påstå, om enn uten tilfredsstillende resultater. Stjernene på stjerneskruene var nemlig ikke stjerner lenger men heller rundinger med hakk i. Døren var og blei lukket, og kunne bare åpnes utenfra.

Vi bor i sjette etasje, så det var dessverre ikke sånn at en av oss bare kunne hoppe ut et vindu for å få det gjort. Vinduenes utforming ville uansett ha vanskeliggjort den jobben, da vi verken er akrobater eller slangemennesker.

Hjelpen måtte med andre ord komme utenfra. Men om vi fikk tak i noen derfra, så ville heller ikke dette skje uten problemer. Inngangspartiet vårt består nemlig av en yttergang som er felles for oss og naboen. Den ytterste ytterdøren er alltid låst, og idiotisk nok går det ikke an å låse den opp fra inne i leiligheten. Eneste mulighet var dermed å kontakte naboen vår (en annen mulighet kunne ha vært vaktmesteren, hadde vi bare vært lure nok til å skrive ned nummeret hans en av de gangene vi egentlig hadde tenkt til å gjøre det). Heldigvis husket vi navnet hans, og heldigvis sto nummeret hans på gulesider.no.

Naboen vår er en sur mann. Det er i hvertfall det ryktene sier. Og selv om første(og foreløpig eneste)inntrykket vårt av ham ikke støttet den oppfatningen helt og fullt, var jeg likevel ytterst skeptisk til å skulle ringe ham klokka kvart over sju på morgenen. Men siden Målfrids tid begynte renne ut, bestemte vi oss for å ta sjansen. Det var kona hans som svarte. Kona hans som ikke snakker norsk, men heller dårlig engelsk. Etter litt om og men skjønte hun hva vi ville at hun skulle gjøre, og få sekunder etter kunne vi igjen skue den gule og særdeles smakløse gangen vår med egne øyne. Og det har aldri føltes så godt. Målf sa noe som innebar ordene "thanks" og "exam" og "run" i det hun spurtet forbi den forfjamsede pysjkledde dama, og overlot dørproblemet til meg og Hanna.

Hun var i grunn veldig hyggelig, nabodama. Hun ga oss nummeret til vaktmesteren og så kom hun ut litt seinere for å høre om vi fikk tak i ham. Det gjorde vi, og han kom opp en tur og fiksa døra vår. Nå funker den som bare juling, noe vi setter stor pris på.


For de som lurer, så rakk Målfrid eksamen den dagen.

søndag, oktober 26, 2008

...

Klokka 10.52 i dag tidlig husket jeg at jeg skulle ha stilt klokken i natt. Dermed var det da nøyaktig en time og åtte minutter til formiddagsmøtet skulle begynne. Det forklarte hvorfor dørene var låst, og hvorfor så godt som ikke en sjel sto utenfor og ventet sammen med meg.

Det er så typisk meg å glemme å stille klokken når en skal det. Særlig på vinterstid. Det begynner å ta form som en tradisjon, noe som bekymrer meg litt. Skal aldri jeg få nyte godt av den ekstra nattestimen?

søndag, oktober 19, 2008

Frustrasjon i livet!

Hvem skulle tro det var så innmari vanskelig å drøfte noen statements rundt immigration og integration av immigrants i the US? En fem siders liten pinglekvalifiseringsoppgave, liksom. Tenkte det skulle gå forholdsvis greit for seg, for jeg valgte jo den enkleste oppgaven.

Men der tok jeg tok GRÅDIG feil. (Strengt tatt, så er det ikke sikkert jeg gjorde det. Jeg har jo ikke akkurat prøvd å skrive den andre oppgava, så hvordan skulle jeg kunne vite hvilke som er vanskeligst liksom? Men siden jeg heller ikke har planer om å gjøre det, skrive den andre altså, så tillater jeg meg å tro som jeg tror. Og da tok jeg grådig, nei vent, GRÅDIG feil.)

Jeg skal innrømme at jeg med vitende vilje valgte den oppgaven nettopp fordi den hørtes enklest ut. Kanskje ikke så lurt egentlig, men sånn må en gå fram når det ikke er så lenge til innleveringsfristen. Sånn må en faktisk tenke når en var idiot nok til å bruke minst TO HELE UKER på å skrive en litteraturoppgave, som ikke engang trengte å være fullstendig ved første innlevering. Sånn må en med andre ord tenke når en har kun seks dager på å skrive den siste oppgaven. (Og for dere som nå tenker at 6 dager er plenty av nok med tid, så kan jeg fortelle det at eh.. nei, det er det ikke.) (Og for dere som fremdeles ikke tror meg, så vil jeg bare poengtere at Narve, også kjent som Smartingen, eventuelt Oppgavekongen, eller bare A-en (heh.. som om det finnes flere Narver å forveksle han med) også driver og sliter litt med samme oppgave. Jeg synes det sier LITT om vanskelighetsgraden her.)

Men jeg tar selvkritikk. Det var enormt dårlig disponering av masse tid. Uheldigvis er det for seint å gjøre noe med det nå. Så jeg får bare ha det så godt her jeg sitter og jobber raua av meg for å komme i mål. Det går jo stort sett bra. Og hvis ikke, så kan jeg i det minste trøste meg med at jeg valgte den vanskeligste oppgava.

torsdag, oktober 16, 2008

På Jernia

Dame på Jernia: "Hei."
Jeg: "Hallo du."
Dama: "Lurte du på noe kanskje?"
Jeg: "Eee ja. E skulle ha en sånn.. ehh... heh. E vett ikkje en gang å det heiter e. Sånn der som du borrer med, vett du."

Med lydeffekt og en liten håndbevegelse som skulle forestille borring, gjorde jeg visst forståelig hva jeg skulle ha.

Dama: "En drill, ja. Skal vi se. Hva er det du skal borre i?"
Jeg: "Heh. Det vett e fakstisk heller ikkje. Men det e i taget, så det e vel mur eller betong eller.. ja... no hardt jaffal."
Dama: "Ja, da må du i hvertfall ha en av disse her somblablaBLABLABLAblablabla (=masse faglig prat som jeg ikke hadde klart å gjengi om jeg så hadde giddet). Hvis du ikke har tenkt å borre så mye så holder det lenge med denne til 299 kroner."

Jeg skjønner ikke helt hvor hun fikk det fra at jeg ikke borrer så mye, men jeg likte tankgangen hennes. For hun hadde selvfølgelig helt rett. Dette er, so far, et engangsprosjekt. Jeg skal bare skru opp noen røykvarslere, og så skal jeg sikkert ikke bruke drillen på noen tiår. Så egentlig er jeg litt bitter for at et sånt innkjøp er nødvendig. Men uansett..

Jeg: "Flott! Følger det med borr?"
Dama: "Nei, de må kjøpes separat"
Jeg: "Åja. Det e vel kanskje ein spesiell størrelse e trenger, da.. ?"
Dama: "Ja, det er oftest det."
Jeg: "Jaja. Det har jo selvfølgelig ikkje e sjekka.."

Hva kan jeg si? Jeg så selvføleglig for meg et sånnt flott sett, noe a la ikea-verktøyskrinene, med en drill og en liten bråte med borr i all verdens former og størrelser.

Jeg: "..men du. Da tror e at e venter litt med å kjøpe drillen, og så reiser hjem og ser å stort borr e trenger og kommer tebage ein da snart, så tar e heller alt i en jafs da."

Ja. Jeg sa faktisk "i en jafs". Tenker ikke i gjerningsøyeblikket vet du. Men sånn er nå det. Tror hun skjønte hva jeg mente. Og butikkansatte er nå vant med å høre mye rart fra mange rare. Hun samtykket uansett. Tror hun synes det var en god ide. Og jeg takket for hjelpen så langt, og gikk litt skuffet hjem, med en pakke under armen. For jeg hentet velkomstpakken min fra bokklubben på posten i dag.

Spørsmål til verden

I dag begynte jeg å lure på hvordan kinesernes tastatur ser ut.

Er det helt enormt stort med en mil mellom a og å (i kinesisk forstand, så klart)? Eller har det en eller annen überteknisk funksjon som gjør ehh... noe som gjør det enklere å bruke de flere tusen tegna de har til rådighet?

søndag, oktober 12, 2008

Helgens nedtur

Jeg liker å tro om meg selv at jeg er en av landets mest lovlydige personer. Derfor er det så ekstra frustrerende at en av de ytterst få gangene jeg gjør en liten glipp, selvfølgelig uten intensjon, blir jeg tatt.

Klokka var litt over fem, jeg skulle allerede vært i Vestre Frikirke med koret mitt for å varme opp til konserten senere på kvelden. Selvfølgelig fikk jeg ikke gå fra jobb akkurat på tida (kunden først.. er det ikke det det heter?) men jeg ga likevel ikke opp planen om å rekke første bane. Den går elleve over. Det vil si at jeg stressa EN DEL. Å kjøpe billett er en vanskelig ting å skulle huske på når en har dårlig tid og i tillegg ikke pleier å gjøre det Jeg løp selvfølgelig rett forbi billettautomaten.

Det er ikke så gøy å finne ut at du gjør noe ulovlig uten å ha en umiddelbar mulighet til å gjøre noe med det. Det var et sted mellom Helsfyr og Tøyen at jeg kom til å tenke på at "Søren! Studentkortet mitt er jo utgått og jeg har ingen billett." Så jeg holdt på å hoppe av på Tøyen for å kjøpe billett for så og vente på neste bane igjen. Men jeg var jo allerede så seint ute, så jeg valgte å fortsette min lovstridige handling. Mellom Tøyen og Grønland hadde samvittigheten gnagd en del mer, og jeg vurderte på ny å gå av. Det slapp jeg å vurdere lenge. For i det perrongen ble synlig for oss så vi en blå vegg. En vegg av uniformerte billettkontrollører.

Jeg fant fort ut at her var ingen utvei, så jeg tassa på eget initiativ bort til skranken som de for anledningen hadde satt opp ute på perrongen. Der tok en dame 750 av pengene mine og gav meg en hvit liten kvittering, mens hun sa med med pålagt blid stemme og et et svært lite oppmuntrende smil: "Denne varer i en time."

"Ja, det er godt de får tatt de lovløse svina som sniker på kollektivtrafikken" (Sitat meg selv våren 2008)

tirsdag, oktober 07, 2008

Mestring

Jeg har overvunnet en av mine største frykter. Det føles godt. Når jeg tenker meg om, så var vel å si 'overvunnet' kanskje å ta litt hardt i, for frykten er langt fra overvunnet enda. Jeg må nok fremdeles slite litt for å tørre. Men at jeg har gitt den en real utfordring, det kan jeg vel si. Uansett føles det godt. Det gikk kanskje ikke så fint, for det var langt fra perfekt, for å si det sånn. Men er ikke så farlig, for det gikk. Og jeg kom ikke fra det med skrekken en gang, men heller med følelsen av at dette var litt gøy, så dette vil jeg gjøre igjen. Og kanskje igjen. Og, hvem vet. Da blir det kanskje litt mindre uperfekt. Og jeg kommer kanskje til å slite litt mindre med å tørre. Og til slutt så går det bare som hakka møkk.

fredag, oktober 03, 2008

Bergens beste

For nesten nøyaktig to uker siden reiste jeg til Bergen. Planen var å komme seg vekk fra Oslo litt og selvfølgelig å treffe kjente og kjære som på uforklarlig vis har bosatt seg i Bergen, til tross for at jeg gjorde det GANSKE klart at det er i Oslo jeg bor.

Helgens Helt var uten diskusjon Hege. For tror du ikke hun, kort tid før min ankomst, hadde investert i diverse soveromsartikler fra Ikea for å gjøre overnattingen min så fantastisk som mulig? Da jeg kom sto det rett og slett en gjesteseng og venta på meg i ganga, og tror du ikke jeg fikk ny pute og dyne også? Joda. Her er jenta som vet å stelle godt med gjestene sine, gitt.

Nå har det seg sånn at jeg ikke har vært i Bergen og besøkt Hege på bort i mot halvannet år. (Ja, jeg vet. Det er altfor galt. Fysj og fy! Jeg skjems.) Det har seg også sånn at Hege har forandret adresse i løpet at denne tiden. Så da jeg kom var mitt eneste krav (bortsett fra det om at jeg måtte få gi Hege og Rune hver sin gratulasjonsklem for de ha FORLOVET SEG (!!!) for en stund siden) at jeg måtte få en omvisning. Og HALLO og VELKOMMEN. Til vår private og unormalt vinklede lille gymsal. Til vårt superoransje og urold-fashionede kjøkken. Og til vårt brunrøde bad med Norges eldste multifunksjonsdusj.

La meg vise dere:
Stuegulvet er rett og slett omringet av to tykke striper. En rød og en grønn. Jeg fikk liksom lyst til å spille innebandy og rompefotball hver gang jeg entret rommet.


Starting at the top: her finner vi dusjhodet for de som liker å stå med begge hendene fri. Det er omhyggelig montert fast i flisene, i en slik høyde at kun de aller høyeste må bøye knærne for å få vann på hodet. Litt lenger ned og til venstre finner vi et utrolig koselig utseende dusjhode. Det ser skikkelig gammelt ut, med plasthåndtak som kanskje skal etterligne en stor avlang diamant. Dette er med andre ord til å holde i hånden. Du skifter mellom disse to dusjhodene ved å vri/rikke/slå på håndtaket ved siden av. Helt i bunnen er en liten utstikkende kran til fotvask. Eller bøttefylling. Og som om ikke det var nok, så er dette dusjen for økt selvtillit. Den er såpass innvikla å forstå seg på, at når du først klarer det blir du helt overveldet av mestringsfølelsen. Det må nevnes at jeg klarte det på første forsøk (etter en grundig opplæring så klart) og that made my day!

Når det kommer til det oransje kjøkkenet så sier disse flisene det meste.. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om de er kule, koselige, styggkule eller bare tvers igjennom helt totalt usmakelige.

I sin helhet hadde kjøkkenet absolutt et ganske koselig preg over seg. Og for å si det sånn
det funker absolutt perfekt når en trenger et sted å lage kanelsnurrer på.

Og, snakker om kanelsnurrer.....kan de bli mer perfekte?

onsdag, oktober 01, 2008

Det lønner seg å klage her i livet.

Det har seg sånn at jeg klagde på karakteren jeg fikk på Brit Civ eksamenen min forrige semester. Ikke bare var jeg svært misfornøyd med resultatet, jeg følte faktisk også from the bottom of my heart at karakteren var feil. Dessuten var jeg avhengig av et bedre resultat for å unngå å sette utenlandsoppholdet mitt på spill. Siden jeg da uansett måtte ha tatt eksamen opp igjen, så tenkte jeg at her var det bare å kjøre på og klage i vei. Og det gjorde jeg lurt i, gitt! For guess what. Karakteren gikk opp. O glede stor. Bare ett hakk opp da. Men det var akkurat nok det. Nå ligger jeg fremdeles over snittet som kreves for å komme inn på St Mary's University i Canada. Så la oss glede oss litt over dette folkens.

mandag, september 29, 2008

Ukas anbefaling

I går satt jeg i Colosseum og gråt. "De usynlige" var verdt alle sine seksere samt de hundre kronene det kostet å få komme inn og se den. Sjeldent at en film klarer å vekke så mange følelser i meg på en gang. Må sees!

onsdag, september 24, 2008

There's a certain Slant of light

Her er nok å henge fingrene i for tida. Dessverre, får en vel kanskje si, for jeg hadde nettopp lunsjpause - en veldig lang en - og da la jeg merke til at sola steiker som bare juling ute. Kanskje ikke så vanskelig å gjette hvor jeg egentlig ønsker å befinne meg for øyeblikket. Men livet har lært meg at en ikke alltid kan gjøre som en vil. Særlig ikke midt i skoleåret.

Jeg har fått utdelt to av tre kvalifiseringsoppgaver, og en av dem går ut på å tolke diktet 'There's a certain Slant of light' av Emily Dickinson. Og for å si det sånn, det er ingen enkel oppgave. Noe av det første foreleseren sa om forfatteren, var omtrent dette: "Her poems are just really really extremely hard to get." Jeg er ikke sikker, men jeg tror jeg hørte noen literaturentusiaster juble fra første rad da hun sa det. "Så spennende! Et uforståelig dikt!"

Jeg, på den andre siden, tenkte mer i retningen: "Oh no! Ingenting åpenlyst? Må jeg faktisk tolke alt? Absolutt ALT? Å drrrit." Hva er det med å skrive i bilder og symboler, liksom? Og hva skjedde med 'bokstavelig talt'? Har vi ikke nok kommunikasjonsproblemer i denne verden?

Jeg har heldigvis kommet litt igang, og da går alt litt lettere. Det som er greit med tolkning, er at det ikke finnes noen fasit. Så det er i grunn nesten bare å tolke i vei. Jeg er ganske så fornøyd med at jeg har klart å finne min egen theses statement allerede. Den er kke helt ferdig og velformulert ennå, men det går i at diktet handler om at livet er et paradoks. Noen som ser det, eller?

There's a certain Slant of light,
Winter Afternoons--
That opresses, like the Heft
Of Cathedral Tunes--

Heavenly Hurt, it gives us--
We can find no scar,
But internal difference,
Where the meanings are--

None may teach it--Any--
'Tis the Seal Despair--
An imperial affliction
Sent us of the Air--

When it comes, the Landscape listens--
Shadows--hold their breath--
When it goes, 'tis like the Distance
On the look of Death--

torsdag, september 18, 2008

Ukas beste dag:

Fantastisk digg og stå opp forholdsvis tidlig og spise litt frokost for så å reise av gårde til Domus for å svømme noen meter. Frokosten/lunsjen på kantina der etterpå er ikke mindre deilig, særlig ikke når vi kommer rett etter at de har stekt nytt brød. Mmmm.


Nå sitter jeg og venter på at gramatikkseminaret mitt skal begynne. Jeg liker gramatikk! Etterpå skal vi shoppe litt i byen, og i kveld samles jentene igjen til bibelgruppe. Det blir bra!


Jeg tror kanskje torsdag er min favorittdag...

søndag, september 07, 2008

Vi har fått TV!

Det vil si: vi har fått TV-kanaler, ikke TV. TV vårt er nemlig ikke akkurat et som slår en å være anskaffet nå nylig. Det ser vel heller litt gammelt ut. Men skinnet kan bedra. Det er überfantastisch og utrolig koselig av utseende, og det fungerer like bra og knirkefritt som en nysmurt smijernsport. Om ikke bedre!

Siden vi for lengst har innsett og akseptert vår inkompetanse når det gjelder tekniske ting, som f. eks TV og alt som hører til det, stolte vi blindt på det forgjengerene våre fortalte oss (eventuelt det vi synes det hørtes ut som at de sa.. eller kanskje det jeg synes det hørtes ut som at de sa), at vi må skaffe oss abonnement og slikt selv, slik at vi kan bruke TV til å faktisk se på TV. Noe vi hadde store og seriøse planer om å gjøre. Vi snakka veldig mye om det, og tenkte på det enda oftere. Og en vakker dag skulle vi i vår søken bare snuble over et superbillig abonnement, som ga oss alle ønskelige kanaler til en forsvinnende liten, nærmest ubetydelig pris. Det var den store og seriøse planen. Og vi skulle sette den ut i livet.

Vi skulle det altså. Virkelig. Det er sant.

Men så var det det her med inkompetanse, da. Så, det ble aldri gjort. Vi visste jo ikke hvor vi skulle begynne. Where to look? What to look for? Ok. Det var en liten overdrivelse. Så dumme er vi faktisk ikke. Vi gjorde litt research, og hadde på et tidspunkt et lite knippe mulige abonnementer for hånden. Det ene billigere enn det andre.. skjønt, ingen så billige som vi hadde planlagt. Vi vurderte faktisk å kontakte styrelederen for borettslaget og forhøre oss om mulighetene til å montere parabol på veggen, for det var nemlig nødvendig om vi ville ha det billigste abonnementet.

Men så langt kom vi ikke. Heldigvis, kan vi kanskje si. For here comes Bjarte the Best, og foreslår at vi kanskje bare bør prøve å stappe i antennekabelen, for det trodde han at de forrige beboerene hadde gjort (Ranveig, jeg er fullt klar over at du har ytret et lignende forslag på et mye tidligere tidspunkt. At vi ikke gjorde et forsøk før Bjarte foreslo det samme, er jo litt pinlig. Men hva kan jeg si? Han er gutt, du er jente, og jeg lever med den vrangforestillingen, at kunnskap på slike tekniske områder er kjønnsrelatert. Sorry.)

Uansett. Det funka det. Og vi har fått TV! Noe vi gleder oss stort over! Endelig enda et forstyrrende element å søke til i studeitiden.

Rulleteksten til HOUSE!!!
Vi har savnet rulletekster. Og reklame. Og uridiotiske humorserier. Og America's Funniest Home Videoes. Alt er gøy når en ikke har hatt TV på et over en måned.


søndag, august 31, 2008

Puteproblemer

Jeg har handla inn puter til senga mi. Ni stykk faktisk. Mulig jeg skal supplere seinere, men foreløpig er der ni. Putene mine fungerer kun som estetiske virkemidler. Det vil si at jeg ikke har planer om å bruke alle som hodeputer når jeg sover. Jeg må med andre ord bli flink(ere) til å re opp sengen min. Hvis ikke var det hele nemlig a major waste of money! Puter er virkelig ikke så billige. I går, for eksempel, hadde det vært fint om jeg hadde husket å re opp før jeg stakk på jobb. A-Lo, Prrringe og Ragna kom nemlig innom på kvelden, og da hadde det jo vært kult å kunne vise fram DET fine rommet, med DEN innbydende og estetisk harmonielle sofaaktige senga, slik at de kunne tenke at WOW her er jenta som vet å gjøre selv det styggeste rommet vakkert.

Men, ja. Tilbake til handleturen. Noe gikk galt, for plutselig gikk alle mine matematiske ferdigheter seg en tur. Det resulterte i at da jeg skulle kjøpe puter til å stappe inni de putetrekkene som ikke allerede var fylt, kom jeg frem til at fire puter og seks trekk burde holde. Blant annet et lyst rutete trekk er dermed blitt liggende ustappet. Nå er jeg heller ikke så sikker på om jeg faktisk vil ha akkurat denne puten med i senga mi, mest sannsynlig vil den bare ødelegge hele harmonien. Men med kun en fysisk ufullstendig pute å prøve seg fram med er dette en litt vankelig avgjørelse å ta. Heldigvis kan Hanna steppe inn og hjelpe.

Så, nå ber jeg om deres hjelp:

Foran?

I midten?
Bak?
Eller ingen steder?

fredag, august 22, 2008

Fin som ny

Det fulgte en hylle med leiligheten vår. Det er jo utvilsomt en fin hylle, sånn formmessig sett, og hadde det ikke vært for at den ble misbrukt en gang i sin tid med et gult malingspann og et sett pensler, hadde den sikkert vært totalt brukbar nå, uten at de store forandringene måtte ha funnet sted først. Men slik var altså ikke tilfelle, og den eneste logiske løsningen syntes først å være å gjemme hele marerittet vekk. Inne på kottet skulle hylla være. Som straff for at den var gul. Men våre brilliante hjerner kom omsider opp med en langt bedre løsning: Vi maler den hvit.

En boks butinox var nok (hvis vi ser bort fra at toppen av hylla ikke ble unnet et eneste malingstrøk) hylla vår er som ny. Og den er fin. Og det geniale er at nå trenger den ikke lenger å oppta plass inne på det lille kottet vårt, der den egentlig ikke hadde hatt plass uansett (vi foretrekker nemlig å kunne åpne og lukke dører her i huset). Men hylla er STOR. Så, i mårra tar vi turen til Ikea for å finne noen fine kurver som, på en dekorativ måte, kan kan fylle tomrommene etter alle de bøkene vi ikke har.

Gul og stygg - hylla altså

På bedringens vei:

Noen foretrekker å male på natta. I Regnvær

Resultatet i liggende format:

søndag, august 17, 2008

Jokkmokk

Skummelt å skru sammen noe som andre skal kunne sitte på...










Men vi tror vi klarte det!!

torsdag, august 14, 2008

Lenge siden sist

Jeg har ikke hatt tilgang på internett på lenge lenge. Det er min unnskyldning. Men i dag fiksa jeg det. JEG fiksa det. Og det til tross for at jeg er totalt blottet for ferdigheter på dette området. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er mektig imponert.

torsdag, juli 31, 2008

Den ultimate sommerferiefølelsen

Tidlig en mårra våknet jeg opp her: Å ligge der og dra seg til lyden av måkeskrik og bølger som skvulper mot skroget, bare få centimeter fra hodet, mens en vurderer om mårrabadet skal finne sted før eller etter frokost, vel vitende om at varmegradene stadig stiger både i lufta og i vannet, er bare helfantastisk! Finnes ikke noe bedre.

Frokosten kommer etterhvert på bordet. Jeg bestemte meg for å vente med det badet. Det gjorde ikke pappa, og nå er han i storform. Radioen kommer på på full guffe, og pappa bruker den gulvplassen som er igjen etter at bordet er slått ut til å vise meg og mamma og våre kjære naboer hvordan en spiller elgitar og danser på en gang. Heldigvis kjenner vi naboene våre godt. Det begynner å blåse ganske kraftig, men det gjør ikke noe for vi letter bare anker og putrer rundt til vi finner et sted der det ikke blåser. Eller helst et sted der det bare blåser litt, for det er blitt så utrolig varmt og da må vi ha litt vind.

Pappa har alltid sagt at båten er hytta vår. Og det fine med den er at den ligger ved vannkanten. En må aldri gå langt for å ta seg et bad. En trenger nesten ikke gå i det hele tatt. Og det er godt på sånne smeigedaer som dette, for da rekker en ikke en gang å tørke ferdig der framme på dekk, før en må uti for å kjøle seg ned på nytt. Deretter er veien er kort tilbake til krim-romanen som ligger der og venter, med bølgete sider, for jeg glemmer jo alltid å tørke hendene helt før jeg åpner boken igjen.

Livet er rett og slett herlig!

Dessverre tar sånne dager også slutt, og noen av oss (meg) begynte ikke ferie på mandag, og må tilbake til hverdagen og sommerjobben, mens andre kan putre videre ut i solnedgangen, og gjenoppleve denne dagen i noen uker til (forutsatt at været holder seg slik det har vært i det siste, hvilket vi selvfølgelig håper det gjør, for mamma og pappa sin skyld)

søndag, juli 20, 2008

Espen Lind in my heart

Hadde aldri trodd jeg noen sinne skulle si dette, men jeg DIGGER Espen Lind. Som i at jeg DIGGER albumet hans Army of one! Ikke vet jeg, men jeg tror det er det siste albumet hans, sånt noe har jo ikke jeg oversikt over. Jeg kjøpte det bare fordi det inneholder låta Scared Of Heights, som jeg fikk helt totalt hekta på etter at jeg hørte den for første gang på senterradioen (som egentlig bare er en CD som spilles over senterets felles høyttaleranlegg om og om og om og om igjen hele sommeren gjennom) mens jeg ryddet i butikken etter stengetid. Da gnur jeg nemlig volumet opp på fullt.

Og om den låta er bra, så er resten av Cden beyond words! Den ene sangen etter den andre... det var bare en ren fornøyelse å høre på. Det er sjeldent jeg har slik flaks med Cder jeg kjøper kun for en låt eller to. Lenge siden jeg har følt at en 200-lapp var så well spent.. Årets beste kjøp, tror jeg vi sier.

torsdag, juli 17, 2008

Hald deg på bena!

Det er ikke så enkelt.

I hverfall ikke når du skal smyge deg forbi en kollega som blokkerer halve den allerede altfor smale passasjen på lageret, mens du bærer på et par sko og samtidig klarer å hekte fast armen din i håndtaket til rullelageret, som automatisk setter i å rulle (som jo er hele hensikten med et rullelagerhåndtak) og drar med seg deg framover. Når foten din i tillegg henger igjen bak en stabel med skoesker, så tar det ikke lang tid før du ligger der langflat på magen, akkurat lang nok til at du kan stikke nesen ut gjennom glippen i gardinene som skiller lageret fra butikken. Hvis du vil. Det ville ikke jeg. Jeg nøyde meg med å kaste et raskt blikk på omgivelsene, har jo aldri betraktet butikken i fra den vinkelen før, før jeg, rask som lynet, kom meg på beina igjen. Latter og hyl fra kollegene mine tiltrakk seg nemlig kundenes oppmerksomhet, og jeg lå jo der med hodet synlig for alle de som snudde seg etter lydene... Og hvem gjorde ikke det?

Illustrasjon:



Anne Gunn påstår at hun aldri har sett lignende i løpet av de 14-15 årene hun har jobbet der. Det syns jeg er litt rart. Trodde ikke det var så uvanlig å snuble litt på jobb.. jeg har allerede gjort det samme i Oslo. Ikke akkurat det samme, da. Men resultatet ble sånn noenlunde likt, bare minus rullelagerhåndtaket og minus tilskuerne.

torsdag, juli 10, 2008

Sitat pappa:

"Nå går altså sola ned fem over ti. Det går mot høst, gutter"

Nå var kanskje dette vel pessimistisk å komme med i midten av juli, men det er ikke meg i mot at høsten kommer etterhvert. Det er nemlig så mye gøy som skal skje da.

lørdag, juli 05, 2008

Hallo

Jadda, jeg lever. Og jeg har det bare bra. Og jadda, jeg burde virkelig legge ut bilder her for å sprite opp bloggen og gjøre det hele litt mer interessant å skumme gjennom og sånt. Hadde bare det trådløse dustenettet fungert som det skal, så skulle jeg gjort det. Men det gjør det ikke, så no pictures (det er nemlig så kjedelig å måtte gå inn på min data for å finne de bildene jeg skal bruke, legge de over på en sånn minnedings, for så å legge de inn på mamsen og papsens data, som jo allerede er på nett, slik at de kan brukes her).

Så sånn forblir det inntil lillebror har tid til å ordne det for meg, som han alltid må når jeg er hjemme. Ikke at han kan det noe bedre enn meg. Han gjør faktisk akkurat det samme som jeg, bare med et annet resultat. Og det er forresten merkelig med det, men alle jeg har nevnt dette nettproblemet for, en fem-seks stykker tror jeg, har på en eller annen måte, indirekte eller ganske rett frem, uttrykt at de heller tviler på mine tekniske ferdigheter enn på nettverkets kvalitet. Skammelig.

En annen ting som er skammelig, er arbeidslistene mine. For ba ikke jeg sjefen så inderlig om å ha fri på godværsdagene, så kunne han sette meg opp på ikke-godværsdagene? Jo. Og har han gjort det? Nei.

Så langt har det bare vært sol og sommer ute mens jeg har vært på jobb. Det gikk rykter om over 30 grader (i sola, vel og merke) i dag tidlig før jeg reiste hjemmefra. Og, greit det. Det gjør ikke meg noe at det ikke akkurat regner når jeg er på jobb. For hadde det gjort det, måtte jeg ha solgt støvler hele dagen, og det har jeg ikke noe lyst til. Støvlene ligger nemlig så ulagelig til på lageret. Men til all verdens skrekk og gru surfa jeg innom yr.no i dag, og der var det meldt regn i mårra. Regn på mandag. Regn på tirsdag. Og de hadde forsyne meg meldt regn på onsdag også. Det kommer kanskje ikke som noen uventet bombe at dette er mine fridager. Hvordan været blir deretter er heller usikkert. Jeg hører rykter om regn så vel som sol og om skyer. Uansett jobber jeg igjen da. Er det ikke vidunderlig dere?

Så hvordan er livet ellers i vårt langstrakte land?

tirsdag, juni 24, 2008

Sommerjobb

Da er det avgjort. Jeg skal jobbe hjemme også i sommer. Om sommeren lider butikken min hjemme av det stikk motsatte av det butikken i Oslo gjør på samme tid: en lett form for underbemanning. Sånn går det når en plasserer butikken sin på senteret helt nede ved brygga i landets vakreste sommerby, som bugner av turister. Luksusproblem. Regner det, går folk inn på senteret. Er det sol, går folk inn på sentret da også, fordi det ligger så lagelig til. Antar det er litt derfor jeg får jobbe.

Det er tre ting jeg har planer om å få ut av jobbinga i sommer:

1: Penger.
2: Forbondsking. Da snakker jeg om dialekta mi, som overhodet ikke har godt av å oppholde seg i Oslo.
3: Glede - over å jobbe med mine kjekke kolleger og over gamle faste kunder.

(Bare merk dere at ingen av punktene innebærer skokjøp.. (Ok. Penger kan, om en legger godviljen til, indikere større mulighet til å kjøpe sko.. men det er ikke det jeg i første omgang har planer om å bruke dem på))

lørdag, juni 21, 2008

Finn en feil


Jeg tillater meg å gi deg et lite hint. Det begynner på v og slutter på olum... Veldigsuperoverdreventfluffyogultraskyaktigvolum. (i forhold til normalen) Ops. Der sa jeg det. Jaja.. ingen som hadde gjetta riktig uansett.

Jeg har nemlig kjøpt meg volumbørste. Sånn en med varm luft. Jeg kan faktisk bytte vekk børsten med en annen topp og bruke den som føner. Supergenialt.

Og, du og du, så moro det. Her snakker vi Volum med stor forbokstav. Men jeg var litt skeptisk. Sånt har aldri funka i mitt hår. Strengt tatt gjør det ikke det nå heller. Et par sekunder, og et nikk er alt som skal til før håret er tilbake i sin samme flate livløse posisjon. Men hårspray og saltvannsspray gjør underverker, og tilføres de håret på akkurat riktig tidspunkt i tørkeperioden, i mellom et par økter med volumvarmluftsbørsten, så holder det hurramegrundt hele dagen! Heureka, sier bare jeg.

Og ja. Jeg har lagt merke til at frisyren min på bildet har fått en litt ujevn fordeling av volum, men det er ikke så lett å gjøre en like grundig jobb overalt på et rundt hode. Øvelse gjør mester, har jeg hørt.

mandag, juni 16, 2008

Sinsenterrassen er historie

I dag er vi tre offisielt ikke samboere lenger.
Jeg vil gjerne benytte anledningen her til å takke for et flott år, et flott samboerskap og et flott vennskap (som forhåpentligvis og mest sannsynlig ikke stopper med dette) i Sinsenterrassen.

Selv om mye positivt kan nevnes om det å flytte fra terrassen, så er det en god del jeg kommer til å savne. Bare det å dele kjøkken og bad og stue med disse to, og soverom med Ranveig (selv om eget rom sto høyt på ønskelista), kommer til å bli et savn. Jeg kommer til å savne seine filmkvelder, og at Ranveig går og legger seg når filmene blir for sære (Hanna: dette skal ikke tolkes i noen annen retning enn at jeg liker Ranveigs humormåte å poengtere at en film er sær på, og ikke det at hun faktisk går og etterlater meg og Narve alene, og at jeg kommer til å savne å se film med Narve, for han har sånn en genial filmsmak.) Jeg kommer til å savne Ranveigs überengasjerte innlevelse i ethvert sportsrelatert program på TV, og jeg kommer til å savne å, nesten daglig, bli overrasket over hvor mange sporter hun faktisk kan være überengasjert i. Jeg kommer til å savne Narve som danser når han henger opp klesvask, og Ranveigs effektive leilighetsvask når det virkelig gjelder. Og jeg kommer til å savne samtalene med Ranveig etter at vi har lagt oss - de gangene vi faktisk har lagt oss samtidig. Og jeg kommer til å savne å sette på urgammle hits, og danse vilt og hemningsløst rundt i stua. Som foreksempel til Macarena...

Det er mye annet jeg kommer til å savne også, I could go on for ever! Men jeg tror dere skjønner tegninga... Love you og miss you, guys!

lørdag, juni 14, 2008

Puss, puss, så får du en suss

Vi vasker ut, og vi finner så mange ting. Ting vi har lett etter. Ting vi hadde glemt vi hadde. Ting vi aldri har hatt.

Bak rørene bak vaskemaskinen på badet vårt, et slik sted de fleste helst unngår å stikke fingrene sine, og et sted huseier nok sjeldent oppsøker under vaskesjekken sin etter endt leieperiode, nettopp fordi det ligger svært upraktisk til og fordi hun er av den gamle og litt skrøpelige sorten, huseieren altså, der stakk Ranveig fingrene sine inn. Skal det vaskes, så skal det vaskes.

Der fant hun denne:En tannbørste. Vi zoomer inn:
Ok. Dårlig bilde. Men det blei enda dårligere med blits. Vi kan uansett skimte støvdotten på børsten. Dette er andre året mitt her, og jeg har aldri sett akkurat denne før... Delicious!

Får dere ikke utrolig lyst til å pusse tennene nå?

Her skal jeg sove i natt:

(senga mi har ikke bein fordi de datt av tidligere i dag. faktisk.)

siden senga mi ikke har plass her inne lenger: Eller.. plass skulle den nå alltids få. Mulig at komforten ville reduseres en smule om den ble plassert diagonalt mellom klesskapet og pulten eller på oppå berget av søppelsekker, men plass er det nok av på finerommet. Likevel, siden jeg har planer om å nyte siste natt i terrassen, valgte jeg en beinere og med søvnvennlig løsning. (selv om jeg kanskje vekka naboene fem ganger hver mens jeg lirket senga ut fra rommet til stua klokka ett om natta, to timer etter stilletid. pytt pytt. i mårra er de kvitt meg.) Har alltid hatt lyst til å sove midt i et rom.

Guten nacht!

onsdag, juni 11, 2008

Dårlige pinsetter er kanskje ikke det verste jeg vet, men det er utvilsomt noe jeg irriterer meg grønn og grundig over.

En gang i høst kjøpte jeg meg en liten fin en på Body Shop. Husker ikke hvor mye den kostet, men dyr var den. Og her snakker vi KVALITET! Beste pinsett ever! Tradisjonen tro mistet jeg den, selvfølgelig. Sånne små ting har jeg sjeldent klart og holde styr på.

Nå, etter noen måneder med en elendig dustepinsett fra H&M, gikk jeg til innkjøp av en ny fra Body Shop. Og, fy søren! 77 kroner kostet den. Det var da svindyrt! Jeg endte nå uansett opp med å kjøpe den. Tenkte jeg kunne kalle det en investering.

Men hva skjer så? Jo, når forseglinga er brutt og pinsetten er tatt i bruk, da dukker den gamle opp. På et totalt ulogisk sted, så klart.

Så nå har jeg dobbelt opp. Kanskje ikke så dumt. Nå kan jeg liksom miste en, og fremdeles ha en igjen...


Bare for å eksemplifisere diverse poeng her, legger jeg ut et bilde av en av pinsettene mine. Den gamle:Hvorfor ikke av begge, sa du? Hvorfor ikke sammen med den nye? Jo, det har seg nemlig sånn, at den finner jeg ikke. Den nye altså...

tirsdag, juni 10, 2008

Pakking på gang

Pakking er ikke akkurat min favoritthobby. Det er vel heller det motsatte. Aldeles kjedelig, og strengt tatt ingen hobby. Det er ille nok om jeg bare skal hjem for en uke. Jeg må passe på å få med meg det absolutt nødvendige, i tillegg må jeg få med seg nok til å klare seg en uke. Så skal en liksom klare å være litt fornuftig da, begrense seg litt og sånn.. det er som regel der det svikter for meg.

Nå skal jeg pakke ned alt jeg eier og har for flytting, noe som forsåvidt hadde vært greit. For til tross for at det er ekstremt ugøy, så trenger det nemlig ikke å være like gjennomtenkt, alt skal jo til samme sted uansett. Men så vel er det ikke.

I tillegg må jeg pakke for to ukers husløshet. Det stemmer. Jeg skal bo i en koffert. Ikke sånn å forstå at jeg faktisk skal bo i en koffert. Min soon to be eks-samboer Narve og hans soon to be nye samboer Jan Egilzen m.fl. har heldigvis forbarmet seg over meg, og tatt meg inn i varmen i P100, om enn bare for en liten stund. Og godt er det. For jeg tror ikke jeg hadde fått særlig god plass i den kofferten.

Når disse to ukene er over, og hele flyttelasset er overført til ny leilighet, skal jeg vende nesen hjemover - med enda et nytt bagasjelass. Noe som problematiserer den antatt enkle første pakkeprossessen et lite grann. Alt jeg skal ha med meg hjem, som jeg av praktiske grunner ikke kan ha med meg i kofferten jeg skal bo i fram til da, må ligge lett tilgjengelig i pappeskene og søppelsekkene. Jeg tviler nemlig på at full utflytting vil finne sted før jeg vender tilbake til den nye leiligheten etter en lang og velfortjent ferie i sør.

Dette kan by på store utfordringer for undertegnede de neste dagene. Det er virkelig ikke lett å planlegge noe så langt fram i tid.

mandag, juni 09, 2008

Shoe heaven

Jeg rakk så vidt å bestemme meg for at nå er det slutt på å kjøpe sko i juni, før noen lekre sandaler kom på tilbud. Gode sandaler! På VELDIG tilbud! Litt i overkant av 85% avslag. Så da måtte jeg jo kjøpe to par til meg selv, et brunt og ett sort. Samt et par til mamsen.

Sånn ser skoa dine ut mamma:De er ikke grønne, selv om de kanskje ser litt sånn ut... fine, ikkje vel?

Ukas anbefaling:

Filmen Running with scissors.

Fantastisk story. Til tider überhumoristisk, til tider interessant og dokumentar-aktig, til tider rørt-til-tårer-stemning, og stortsett hele tiden langt over midten på særhetsskalaen. Se den! Enda mer fascinerende blir den om du, hver gang historien når nye høyder av urealistiskhet, minner deg selv på at den er basert på livet til forfatteren av boken bak filmen, altså på en sann historie.

fredag, juni 06, 2008

Sommer i Oslo

Jeg kommer ALDRI til å bli vant til oslosommeren! Så når jeg er ferdig på universitetet om fire år, skal jeg pakke sakene mine og flytte langt langt vekk! Til et sted med tilgang på sjø og sjøbris som gjør de 30 varmegradene litt kaldere. Kanskje tilbake til Grimstad eller til Kristiansand. Eller Farsund, ja til og med Lillesand er under vurdering.

Som dere ser så er det sørligere strøk som trekker, men andre gode forslag tas gladelig i mot.


Men. Når jeg likevel er her og faktisk ikke kan annet, så bør jeg uansett prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Det finnes alltid noe å glede seg over. For eksempel Oslos store utvalg i sommersko som knapt kan sammenlignes med noe annet sted jeg har besøkt, og som i hvertfall slår skoutvalget i Grimstad langt ned og gjennom støvelsålene.

At leiligheten ligger i en slik vinkel at det aldri blir helt steinovn her inne er jo også positivt. Særlig i denne pakke-og-flytte-perioden.

Mest av alt er jeg glad for at Synnøve og Kristin har hage og grill og solstoler og hageslange med vannsprederfunksjon. Det er absolutt ting som får livet her til å bikke over på plussiden.

Kristin, Yngve og Marita


Badminton er absolutt en slager. Personlig kårer jeg meg selv til vinner av innlevelsespokalen. Her kunne en rekke bilder ha blitt publisert som bevis, men in-action-bilder har aldri klart å fremstille meg i noe særlig godt lys, så tror jeg dropper det.

Hoppestrikk...
Felles konklusjon: spensten har avtatt siden barndommen.