Bill. mrk. ugift

Jeg trenger røde knestrømper. Siden jeg ikke er gift. Det er ikke bare bare. Å finne røde knestrømper altså, ikke å være ugift - det har så langt ikke bydd på store problemer.

Så hvor får jeg tak i slike? Noen som vet? Let me know.

En helt vanlig dag

Kl 0600 ringer vekkerklokka (med mindre lesedagen skal tilbringes i egen stue, eventuelt på Fjellhaugs lesesal, som i dag. Da kimer den kl 0700) Halv sju er jeg ute av senga, og tilstanden begynner å nærme seg våken. Jeg spiser, dusjer og pakker sekken før jeg legger i vei til Blindern.

Når klokka er rundt litt på åtte står jeg ivrig og utålmodig utafor universitetesbiblioteket og venter på at dørene skal åpne og sleppe meg inn i det som skal være mitt tilholdssted fram til jeg, av en eller annen, oftest veldig god, grunn (kor, jobb, kjedsomhet eller bibliotekets stengetid), må forlate stedet en god del timer seinere. Vel inne, etter en liten økt med pulthopping på jakt etter en med fungerende leselampe, setter jeg i gang dagens leseøkt, med skyhøye forventinger og urealistiske mål for dagens innsats.

Livet mitt har rett og slett fått en litt ensformig vri. Blindern er mitt hjem, og sekken min følgesvenn. De store variasjonene skapes liksom av de to ukentlige seminarene jeg må gå på, og av mine (ikke lenger så hyppige) svippturer innom Domus Athletica.

Ellers er de store daglige høydepunktene matpausene. De består stort sett av meg, Hanna, av og til noen andre kjentfolk, skive, egg og annet godt en kan finne på kantina, kanskje litt suppe, eller en middag hvis den ser god ut - hvilket forøvrig ikke betyr at den faktisk ER god. Siden jeg aldri har vært særlig flink til å smøre niste (og enda mindre flink til å spise niste, da jeg ikke er noen stor tilhenger av innpakket og kjedelig mat, som mine nister alltid er) ender jeg opp med å kjøpe mat hver dag. Absolutt smakfullt, men frustrerende lite økonomisk.

Etter som dagene går, kommer jeg sjeldent tilbake til leiligheten før halv ti. Hvilket medbringer en rekke ugreie følger. Slike som at jeg sjeldent får tid til å rydde rommet (det bør vel sjeldent være nødvendig, tenker kanskje du, siden jeg nesten ikke er hjemme. underforstått: jeg burde ikke ha tid til å rote i første omgang. Et logisk ressonnement. Likevel så veldig usant.) og kanskje tristest av alt er det at jeg sjeldent har tid til å henge med mine kjære flatmates. For når klokka nærmer seg halv elleve, burde jeg allerede vært i seng om jeg skal klare den kommende dagens utfordringer.


Så, ja. Ensformig er nok et passende ord. Jeg trenger litt forandring. Helst noe koselig. Kanskje en tur. En bowlingrunde. Eller en kulturdag. Noen som er med? Nasjonalgalleriet på søndag?Ja? Ja!

Ti gode grunner til å la være å hive mobilen i vaskemaskinen - selv med selvskadeforsikring

1. Den vil mest sannsynlig ta ødeleggende skade av det

2. Er du uheldig sendes akkurat din mobil til det verkstedet som tydelig og opplagt arbeider under mottoet "hastverk er lastverk", og det kan ta opptil fem uker før du ser snurten av en ny mobil.

3. Du får meldinger fra folk som du ifølge innholdet kjenner, men hvis nummer er ukjent..

4. .. og finner ut av at kun en tredjedel av nummerene dine var lagret på simkortet, som, mot all forventning, kom seg helskinnet gjennom vasken. Dermed starter prossessen med å taste inn de rundt 200 nummerene, som du var lur nok til å skrive ned i høst, da du byttet mobil.

5. Den nye mobilen du får er ikke nødvendigvis helt i tipptopp stand. Den kan for eksempel ha dårlig batteri..

6. ..eller en løs del inni seg, som lager lyd hver gang du løfter den opp og legger den ned

7. Så må du gå tilbake til butikken og klage. Ikke akkurat din favorittaktivitet..

8. ..særlig ikke, siden du nå er blitt et kjent fjes hos dem, etter dine hyppige visitter de siste fem ukene

9. Det ender vel med at du du levere mobilen inn igjen (forhåpentligvis til reparasjon siden akkurat denne telefonen var den siste de hadde igjen av typen), og pakke opp igjen den gamle, som du nettopp gladelig og med jubel i hjertet har gjemt vekk. Heldigvis blir ikke overgangen like hard og brutal nå som for fem uker siden. Nå går du nemlig tilbake til en med langt bedre batterikapasitet

10. Start fra nr 1 igjen.

Vi har sagt opp leiligheten. I følge kontrakten vår, må vi i to måneder framover være tilgjengelige der hver tirsdag og torsdag så folk kan komme på visning. Hvilket vil si at leiligheten må være presentabel hver tirsdag og torsdag, for da kan Trine Lise plutselig komme på overraskelsesbesøk med en gjeng potensielle leieboere på slep.

Til nå har en av hver dag passert, og la meg presentere en interessant observasjon:
Hver tirsdag og torsdag vokser senga mi. Den blir omtrent 10 cm høyere... på det laveste.

Som dere ser (eventuelt ikke ser): Militærisk perfeksjon, for å skape en jevnest mulig overflate.

Skulle gjerne sagt at dette normalt ikke er tilstanden på rommet mitt.. meeen det ville vært en løgn. Eller. På en måte er det jo ikke helt vanlig. Jeg pleier jo aldri å gjemme rot og annet under sengeteppet for å lure besøkende til å tro at de har med et utsøkt prakteksemplar av et ryddig menneske å gjøre. Jeg pleier heller å nekte adgang til rommet, og unnskylde meg med at "åh.. nei det e så rotetet der nå", mens jeg satser (i mitt stille sinn) på at folk bare antar at jeg overdriver, og at egentlig er det ikke så rotete som jeg vil ha det til.

Uansett. Til høsten blir det ny leilighet og nye muligheter. Jeg har planer om å opprettholde en jevn ryddighetsfaktor på mitt eget rom.


Er det forresten noen som har lyst til å bo i Sinsenterrassen? Si ifra, så skal jeg si ifra til Trine Lise. Så slepper vi kanskje disse hersens tirsdagene og torsdagene.

God morgen, kjære landsmenn.

Jeg la meg halv fire i natt, og klokka halv åtte i dag tidlig sa kroppen min seg fornøyd. "På tide å våkne!" kom som en overmunter sang fra inni hodet mitt. Jeg gjorde selvfølgelig et verdig forsøk på å bli liggende for å sovne igjen, men etter en times tid, tross både vilje og fornuft, anså jeg slaget som tapt.

Nå er ikke jeg den med størst søvnbehov her i landet. Eller. Behov og behov... Jeg har nå i hvertfall lært meg å leve med litt færre timers søvn enn gjennomsnittet. Og det har i grunn fungert greit. Men i dag hadde jeg virkelig alle forutsetninger for å faktisk klare å sove en stund. I hvertfall til klokka ti. Muligens til og med til halv elleve. (Vekkerklokka var satt på elleve, bare i tilfelle jeg skulle slå virkelig hardt på stortromma - må jo få noe ut av dagen) I tillegg til at leggetiden blei uforsvarlig sein, var dette enden på en 16 timers arbeidsdag. Jeg var med andre ord helt utkjørt da jeg la meg!

Men, virkeligheten er nådeløs og brutal: jeg kan ikke sove til langt på dag. Sånn er det bare.

Savner DU et par melkesjokoladeplater?

Disse har lagt i kjøleskapet vårt siden MANGE dager før påske. Til fristelse og frustrasjon, i hvertfall for meg og Ranveig. Aner virkelig ikke hvor mange ganger jeg har åpnet kjøleskapet og sendt ufine tanker i retning Narve, fordi han tydeligvis er så mye flinkere enn meg til å ikke spise sjokolade. Og, HALLO. Hvorfor kjøpe TO av de, når en ikke har tenkt å spise noen? For så å bare la de ligge der som to meget krevende moralske prøvelser for oss to andre.

I kveld tok vi saken i egne hender, og konfronterte Narve med situasjonen. Og Narve satt der som et spørsmålstegn. "Ka? Sjokolade? E hakke nåkke sjokolade."

Så vi har to store plater liggende som ingen vil vedkjenne seg... Altså. For all del. Det mangler ikke på vilje til å forbarme seg over dem. Det bare er litt festlig å tenke på at noen av oss faktisk har kjøp to sjokoladeplater, OG GLEMT DEM. Hvem gjør sånt??

Narve kom uansett med løsninga:
"Kan vi ikke bare se en film i mårra, og SPISE dei?"

God ide.

Åhååååå... Jeg vil ha moilen min igjen.

Det vil si.. jeg vil ikke ha min mobil igjen, med tanke på at den.. eh.. ikke funker. (For dere som har glemt..)

Men jeg vil ha en ny mobil, som jeg er blitt lovet å få nesten helt gratis, takket være trygghetsforsikringa. Eller selvskadeforsikringa. Eventuelt IDIOTforsikringa.. kall det hva du vil. Det skulle bare ta noen dager å få bekreftet vannskaden, så skulle jeg få en ny og frisk en i bytte mot en nett liten egenandelssum (som jeg forøvrig ikke ble informert om da jeg kjøpte både mobil og forsikring).

Men hva skjer?

Etter to uker og fem dager får jeg et brev fra SOLID Försäkringar der det står:
"Då SOLID saknar fullständigt underlag till Er skada kan vi inte ta stallning till Er eventuella rätt till erstättning ... Ange hela händelse-förloppet, så detaljert som möjligt för hur skadan uppkommit ... SOLID kommer härefter att besluta om erstättning kommer att utgå."

Som om jeg ikke gav en detaljert nok beskrivelse i butikken. Som ekspeditøren skreiv ned på et ark som jeg skrev under på, før han pakket mobilen inn i det og sendte hele sulamitten avgårde, tydeligvis til Sverige. Men én detaljert forklaring er visst én for lite.

Jeg vil jo gjerne få litt fortgang på dette (begynner så smått å bli litt lei av den gamle sonyen med defekt joystick (og ingen piltaster..), treige taster og et frustrerende dårlig batteri), så jeg tenkte jeg skulle benytte meg av muligheten til å fylle ut et skadeskjema på internett, noe de oppfordret meg til å gjøre.

Bare at.. eh, det går ikke. For kundnummeret og lösneordet til innloggingen, som jeg fikk angitt i brevet, funker ikke. Etter å ha fulgt alle instrukser, står det bare: "Fel i innlogging"

Frustrerende?

Ja.

Jeg vil egentlig ikke ha ny mobil! Jeg likte min veldig godt, og når det først skulle skje at jeg absolutt MÅTTE bytte den ut, så ville jeg gjerne hatt en av samme sorten. (Kunne forresten tenke meg den heelt sorte utgaven. Så at Ruud har en sånn, og den var, om mulig, enda lekkrere enn min eks-telefon.) Min lille bekymring er den, at om behandlingen forstetter i samme hastighet, eller anti-hastighet, som den har begynt i, så kommer denne telefonen til å være langt ute av markedet før jeg får mulighet til å anskaffe meg en ny.

*Snufs*