torsdag, mai 01, 2008

I'm so proud!

I dag har jeg overgått alt som bør ha eksistert av forventinger når det gjelder meg og høye hæler. Høye hæler er en uting. To enormt ubekvemme stilker (ja, vi snakker stilletthæler i dag), som en eller annen overfladisk herremann oppfant en gang i sin tid (ja, jeg kan ikke tro annet enn at det må stå en mann bak slik en kvinnefiendtlig oppfinnelse. Skjønt, de var vel tiltenkt både menn og kvinner på den tiden, når jeg tenker meg om), for å få kvinnfolka til å vrikke mer på rompa. Og ikke engang prøv å komme med det der klassiske skvipet om at "Man får sterke legger av å gå med høye hæler." Man gjør ikke det. Det man får er korte leggmuskler og kronisk bøyde knær. Og vil vi ha det?

Uansett. Tilbake til dagens prestasjon.

Det er ved svært få anledninger jeg tillater meg selv å ikle meg fottøy av denne sorten. I dag var en av dem. Angelos skulle synge i Slottskirken på Akershus festning. Som alltid fulgte jeg kleskoden slavisk, og trappet opp i en svart blondete kjole og et grønt belte. Og svarte slagstøvler. Jeg følte meg veldig fin fra topp til.. eh.. midtleggs. Da gudstjenesten nærmet seg start, ikke et sekund før, dro jeg nødløsningen fram fra veska: To stk pensko. Med hæler. Disse:

Den store prestasjonen fant sted i etterkant av gudstjenesten. Dere som har trasket litt rundt på festningen vet at det ikke akkurat er nylagt asfalt en ferdes på der. Her snakker vi brostein. Gamle brostein. Skeive brostein. Brostein som har snudd seg 65 grader både horisontalt og vertikalt. Brostein som det er plass til noen stilletthæler mellom. Og der gikk jeg.

Det sier kanskje sitt at de eneste jeg klarte å holde følge med nedover, var et eldre ektepar som gikk der arm i arm. Mine medkorister måtte nemlig forte seg de, for å rekke diverse busser og baner, så jeg ble forlatt midt i nødens stund. Men jeg fikk det da koselig der jeg gikk. Flotte folk, hyggelig prat (skal forresten hilse dere, mamma og pappa, fra Randi og Ivar) og PERFEKT tempo. Ingen forstua ankler blei bare en ekstra bonus.

Det kaller vi D Y K T I G H E T!

3 kommentarer:

Hege sa...

hvorfor trenger du røde knestrømper? skal du på mannejakt og vil markere at du er singel eller noe sånt? Men vi er da uansett ikke rødstrømper, er vi?

Anonym sa...

Det e snart dags for å pakke på se bunaden. Og tradisjonen tro har jeg ikke tenkt å bruke svart strømper til den, da, som du som den stolte eier av en stk aust agder-/åmli-bunad selvfølgelig vet, disse er forbeholdt de gifte..

Mannejakt ja.. eh.. nei.. for det ville forutsatt at e må drive å løfte opp stakken hele dagen, slik a de kunne se farven på strømpene mine. Og det har jeg ingen intensjon om å gjøre. Dessuten e vel sannsynligheten for at en hver mann i dette land vett å røde strømper t aust agder bunaden betyr heller liten...

Og rødstrømper.. laaangt derifra

synnøve sa...

Flink du! E e imponert. D e ikke lett å gå på sånne stygge hæla. Stå på!