Jeg har en tendens til å bli valgt

Det nytter ikke. Hvor mye jeg enn prøver å gjemme meg, se ned, se bort, late som jeg sover... det blir alltid meg. Et par eksempler:

I høst var det respondent jeg skulle være. Eneste gang i løpet av høsten at noen skulle være respondent på en annen sin oppgave, og hun valgte meg.

"OK. Ingen frivillige? Da bare tar jeg en jeg kan navnet på, jeg... Mariann. Kunne du kanskje gjort det?"

Altså. Det ville ha vært mer naturlig å huske navnet på Jonas. Eller Marie. Eller noen av de andre som snakket mye, og som hun måtte tiltale ved navn hver gang de rakk opp hånda. Hun husket deres navn også, det vet jeg. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg falt inn under den gruppen. Skjønt jeg skulle gjærne ha gjort det. Vært flittig og frimodig, med mange tanker om ting og tang. Da hadde jeg kanskje hatt noe å si som respondent. Noe annet enn "Bra." "Dette synes jeg var fint." "Jeg synes du er flink til....." osv. Det var det jeg hadde planer om å si. Lite kontruktiv kritikk her i huset (selvfølgelig, når en ikke finner noe å kritisere). Men så ble jeg syk. Så det ble ikke noe av.

Nå er jeg valgt ut til å ha muntlig innlegg. Om denne oppgava (punkt to i tredje avsnitt). OK. Så skal alle ha et muntlig innlegg i løpet av våren. Men jeg levde liksom på et forsvinnende lite håp om at hvis jeg ventet lenge nok, så ville det plutselig ikke være tid for mitt innlegg likevel. Offa.. så dumt. Jaja. Life moves on, lissom.

I dag forsvant håpet helt. Jeg fikk tilbakemelding på oppgava (Overraskende positivt), pluss en liten forespørsel på om ikke jeg kunne ha et innlegg til mandag. Det er ingen som har meldt seg frivillig, så da har Olav bare laget en liste, og jeg var blant de fire første på den. What a luck!


Å skrive en god oppgave er en ting. Å skulle holde et muntlig innlegg om den, forsvare standpunktene, og svare på spørsmål som jeg garantert ikke kommer til å skjønne før det er gjentatt en fire-ti ganger, er en helt annen.

Men jeg tror jeg bare må hive meg ut i det.

"Dere har ventet lenge nok"...

...sa reklamestemmen på TV.

"HIIIIIIIIIIIJAAAAAAAAA" og "wiiiiJAJAJAJAOOOLALAHURRAAAaa" var mine ord, da det gikk opp for meg at han snakket om Prison Break.

Det er herved dags for et stykk superintenst prison break-maraton. Det gjenstår så langt 22 episoder av andre sesong, og de 8 første episodene av tredje, før jeg kan unne meg og følge med på resten av sistnevnte, SOM BEGYNNER PÅ TORSDAG!!!

Målfrid gleder seg nok med meg.

"Your'e right. *puust* Maybe we should go back. *puuust*"

"Moahahahahahahahaha"

UNO i offentlighet

I går gjennoppdaget jeg UNO. (Jeg gjennoppdager det hver gang jeg spiller det. Ikke fordi det går så lang tid i mellom hver gang, men fordi jeg, av en eller annen ukjent, sikkert vitenskapelig, grunn, aldri klarer å huske hvor gøy jeg hadde det sist.)

MEN.

Jeg blir så hinsides altfor mye engasjert når jeg spiller spill. Har liksom verken kontroll på stemmen eller latteren. Det er da lydnivået jeg sikter til. Det er derfor jeg ikke burde spille spill offentlig. Føler meg så dum dagen derpå.

Back to yesteryear

For, ja, i dag har jeg gjort opptil flere fjorårsminnevekkende ting.

For det første: Jeg har starta på en oppgave litt i seineste laget. Skal leveres tirsdag mårra, og jeg mangler litteratur. (Har forøvrig bestilt den boka jeg trenger fra biblioteket i Mo i Rana (!!), men det viste seg å være noe nyttesløst, i og med at den ikke kommer før uti neste uke. Dog, er jeg heldig kommer den på mandag.)

For det andre: Jeg har atter en gang åpnet I Sokrates' fotspor. Trenger den til oppgaven min. Den usannsynlig vanskelige oppgaven i det til dels interessante men likevel så uforståelige etikkemnet: FIL 2302 (Altså... FIL som i FILosofi. FIL, som i FILLERNÅFFÅRVALGTEEDETTEEMNET-EKANJOIKKJEFILOSOFERE?!? Og. 2302. Som i totusen-emne. Som i... ikke tusen-emne. Som i litt i akademiskeste laget for en som kun har gått et halvt år på universitetet og som tilfeldigvis ikke er et prakteksemplar av en stjernestudent.)

For det tredje: Jeg leste den på lesesalen på Fjellhaug. I Sokrates' fotspor, altså. Veldig koselig i grunn. Bare savna fjorårets M1ere.. litt stusselig og sitte der uten å ta pratepause hver halvtime. OK. Hvert 15. minutt.

For det fjerde og siste har jeg overvært nok en Fjellhaug-elevkveld. Det blir den sjette i min karriere. Det var M1 som hadde rørt sammen et flott lite program. Siden Fjellhaug nå er innvadert av en masse ukjente fjes tenkte jeg at dette kunne jo bli interessant. Redd det skulle være for internt for meg. Men siden halve bibelskolen 06/07 gikk i mine fotspor, eventulet fulgte strømmen (eller misjonskallet), og viet nok et år av livet sitt til Fjellis, trengte jeg ikke bekymre meg særlig lenge. Det manglet ikke på kjente fjes. På scenen i hvertfall.

Og jeg rett og slett satt der og lengtet tilbake til i fjor. Guri.