Maks 10 timer til FERIE!!!!

Unbelievable! Love it! Hvem vil feire?

Eksamensangst, hvor er du nå?

Det er en fordel med eksamensangst: Den får deg til å lese. Det blir kanskje noe panikkprega og litt ufullstendig når det gjelder hva en lærer. Men du leser likevel. Og personlig vil jeg påstå at du lærer mer når du panikkleser enn om du ikke leser i det hele tatt.

At min eksamensangst meldte seg i januar og opphørte rundt midten av februar får da den konsekvensen at jeg ikke leser nå. (Dessverre er ikke jeg særlig godt utsyrt med langtidshukommelse når det gjelder historiske detaljer, så det jeg leste da kan ikke utelukkes nå)

Ok. Det var en løgn. Ikke parentesen, men det andre. Men jeg blir mindre selvdisiplinert. Og det er sant. Som i at jeg tillater meg å gå hjem fra lesesalen klokka tre, når jeg i utgangspunktet skulle ha satt der til klokka åtte. Og at jeg bruker min avsatte lesetid til å skrive blogginnlegg om nettopp dette, når jeg egentlig burde fordype meg i Britain's legal system.

Og fremdeles er jeg like rolig.

Krise i koret

Jeg står alltid her:Trygt plassert blant mine medalter. Andrealter for å være eksakt.

Men jeg er blitt forvist fra min faste plass.

Da jeg kom på generalprøven i går kveld, litt seienere enn alle andre siden jeg hadde hatt eksamen, og stilte meg opp nede til venstre, ble jeg møtt med triste blikk, et: "Du skal ikke stå her, du skal stå der " og en pekefinger som rettet seg mot sentrum av koret. Jeg lo. "Haha." En kjent spøk. Ingen i vestre sidegjeng (venstre for oss) foreslår på ramme alvor at noen av oss skal flytte seg innover i koret, mot de andre stemmegruppene. Slike alvorlige forslag skal fremlegges i en spøkefull tone og oppfølges av et obligatorisk "Lurte deg!" Så kan vi le litt av det og spøke videre: "Særlig.. kanskje jeg bare skal gå over til andresopranen når jeg først er på de kanter liksom" "Jaha... eller legge på en diskantstemme.." Korhumor.

Så når jeg ikke trodde på dem, henviste de meg til et nylaga korkart. Og tror du ikke de hadde rett? Plassen min under konsertene i kveld er her:
omgitt av basser, tenorer, noen førstesopraner og førstealter. Snakker vi forvirring eller? Jeg føler meg overvurdert.

Mine tidligere sidemenns forslag om å gjøre opprør kom som et lite plaster på såret.

Semesteroppgava er innlevert og første av to eksamener ble avlagt i dag. Kvaliteten, særlig på sistnevnte er vel noe haltende, da undertegnede var MAKS uheldig når det gjaldt oppgaveutvalget. MEN. Det er et tilbakelagt stadium. Og nå. Akkurat nå er det 159 timer og en eksamen igjen før jeg har FERIE! Freedom! Friheit. Lykke og late sommerdager.

Og jeg har lagt stooore planer!

For det første skal jeg gyve løs på Drageløperen og annen skjønnlitteratur som jeg faktisk har lyst til å lese.

For det andre skal jeg sove et par timer lenger hver dag. Mulig at jeg må legge meg litt seiere også, for at det skal gå.

Ellers har jeg planlagt sol og blå himmel fra og med 31. mai, slik at jeg kan utforske hvilke sommerlige aktiviteter Oslo har å tilby. Jeg blir nemlig værende her i Oslo i hele juni. Hvorfor, sier du? Et veldig godt spørsmål, spør du meg. Jeg som har sommerens vakreste by å vende hjem til, hva har jeg i trykkende og overopphetede Oslo å gjøre på denne tiden? Kan Karl Johan måle seg med en gågade som slynger seg mellom hvite trehus (noe idyllisert) ? Kan ferja til Hovedøya måle seg med private putreturer ut i Grimstads skjærgård? Nei. Svaret er korrekt.

Men penger må en ha. Og gjerne tak over hodet også. Derfor må jeg bli her i byen en stund. Men det vil ikke dermed si at jeg er opptatt hele tiden mens jeg er her. Heller tvert imot. Jeg har nesten bare fri. Så dette blir fantastisk! Bare det at jeg har ferie gjør jo hele tilværelsen langt mer elskverdig.

Det er bare en liten hindring igjen. Og den heter British Civilization.

Nytt i Det Nye

Det Nye har gjort utallige forsøk på å få meg tilbake etter at jeg sa opp mitt abonnement, som jeg i et tankeløst øyeblikk tegnet fordi de tilbød meg å få noe jeg hadde veldig lyst på, hvis jeg, i bytte mot en billig penge, prøvde bladet deres i fire måneder.

Så ringte de meg i dag igjen,

En ung hyggelig jente spurte om jeg hadde hørt om bladet, og mitt bekreftende svar ble etterfulgt av spørsmålet: Hva synes du om det?

Jeg sa min hjertens mening: at jeg igrunn ikke finner det særlig interessant, ei heller særlig underholdende. Og at, tross at jeg abonnerte på det en liten periode, så har jeg av kjedsomhet aldri følt det nødvendig å lese hele bladet.

Da kunne jenta gladelig informere meg om at nå har Det Nye skiftet fokus!

Wow! tenkte jeg, og bestemte meg for å høre hva hun hadde å tilby.

Jo, for det første har de kuttet ut så og si all reklame (ok. de får ekstrapoeng for det). Videre har de nå satt fokus på... hold deg fast... Mote. Skjønnhet. Og reise.

Og hvor var den store forandringen sa du? Jeg stilte selvfølgelig ikke dette spørsmålet, selv om det var veldig fristende. Denne stakkars telefonselgeren satt sikkert med en lapp foran seg (som hun nok ikke hadde skrevet selv) med alt hun skulle si, så jeg tenkte jeg skulle skåne henne for frekke kommentarer.

I stede sa jeg som sant er, at dette ikke er hva jeg er ute etter. Men hun var visst ikke fornøyd.

"Hva er det du er ute etter da?" ville hun vite.

Litt småirritert over at hun ikke bare kunne godta svaret mitt (hun kan da umulig ha noen interesse i å vite akkurat hva jeg er ute etter, når jeg allerede har gjort det klart at det IKKE er det hun tilbyr) lot jeg kjeften gå (ikke som i at jeg kjeftet på henne - det ville bare ha vært slemt - men som i at jeg lot munnen gå. Skravla. Snakketøyet). Spør hun, skal hun få svar.

Grovt sett gikk det i at jeg ønsket mer dybde og mindre overfaldiskhet. Tips til hvordan jeg kan bruke opp pengene mine på mote, sminke og reiser, noe jeg for øvrig klarer utmerket selv uten ekstern hjelp, er ikke noe jeg ser vitsen i å bruke enda flere penger på. Ta en tur på internett, så finner du reisene, ta en tur i butikken så finner du klæra. Her kan du til gjengjeld velge det du vil, din egen stil, uten påvirkning av en eller annen moteekspert som forteller deg svart på hvitt hva som gjør deg vakker denne uka.. med mindre du ender opp med en noe overseviceinnstilt ekspeditør, da. Det jeg trenger er vel heller noe som gjør det litt enklere å spare.

(Det siste sa jeg ikke. Bare en tanke som dukket opp i ettertid)

Det ble stille i et øyeblikk, før jeg la til: "Så, jeg er fremdeles ikke interessert." "Nei.." sa hun.
"Nei.." sa jeg "ha det fint, da."

"Ja.. eh. Ha det."

JEG VIL IKKE FLYTTE FRA SINSENTERRASSEN LIKEVEL!!!

Men det skal jeg. (Noe jeg egentlig forholdsvis klar for)

Noen måneders mer og mindre frustrasjonspregede leilighetssøken er over. X antall überpinlige kommunikasjonssviktfulle telefonsamtaler med totalt fremmede mennesker kan forvises til glemmeboken. Og de 400 kronene vi brukte på finn.no-annonsen var bortkastet. Fire visningsturer var tre mer enn vi behøvde. Men det er greit. Nå er det slutt. Leilighet er i boks! Så var det nå leiligheten med den beste visningen som vant da. Med hjemmelagde boller og kake og UNO.

Hanna, Målfrid og jeg har kapret en aldri så liten (den er aldeles ikke liten), lekker (kan nok diskuteres) og totalt OK leilighet. Og hvor skal vi bo? På Rosenhoff! Ikke helt ute med Trondheimsveien, men litt bak i høgget.

Hvorfor flytte langt når en kan flytte kort? Vi ville vestover i byen, og det har vil klart. Med noen hundre meter. Dette tror jeg vil vise seg å være svært praktisk når vi befinner oss på selve flyttestadiet. Kan faktisk bære flyttelasset ned for hånd (noe som forøvrig ikke er planen, bare en reell mulighet.) Som jeg allerede har nevnt, så er det aldeles ikke så dumt å ta de små skrittene. Gradvis løsriving. Fra hva? Fra Sinsenterrassen.

Var på dugnad her i dag. Og det er virkelig et høydepunkt i året. Bor så mange koselige folk her! Kjell. Og Terje. Pinsevennene i første etasje. Kineseren som kutter hekkene. Topp- og bunnetasjen i nr 23. For ikke å glemme Narve og Ranveig. De fleste av disse prater jeg ikke noe med ellers i året. Det er da dugnader er så genialt! Dugnadsarbeid bare bryter ned grenser, og får en til å snakke med folk en vanligvis ikke ville snakka med. Gamle og unge om hverandre. Og i dag var intet unntak.

Tror kanskje jeg må møte opp på dugnad igjen til neste år. Selv om jeg ikke bor her lenger.

I møte med veggen

Ok. Vi (=Jan Egil, Narve, Roger, en kamerat av Roger og jeg) befant oss på toppen av trappeavsatsen mellom andre og tredje etasje i P100. Det vil si: jeg befant meg på toppen av trappeavsatsen, Narve og Jan Egil litt foran og Roger og han andre noen trinn bak.

Jeg var noe fraværende, siden jeg forsøkte å gjenskape for mitt indre øye Nasjonalgalleribesøket som fant sted kort tid i forkant. Et besøk som jeg på ingen måte fant tilfredsstillende nok. (Man kan umulig få en fullverdig opplevelse av atmosfæren der på bare 20 knappe minutter. En trenger MINST en time.) Midt i mellom Tiedemann og Gude klarte jeg på et vis å bomme på neste trappetrinn. Brått og brutalt ble jeg revet ut av drømme, og inn i virkeligheten. Idet jeg oppfattet at det bar i feil retning - ned og mot gulvet - grep jeg etter gelenderet. Dette gjorde jeg delvis instinktivt, og delvis som en reaksjon på min bråkjappe evne til å ressonnere meg fram til den konklusjon at (med hensyn til at det var en kjole jeg hadde på meg og at det samtidig gikk to av typen hannkjønn bak meg) et ukontrollert fall muligens ville ha ført til at jeg endte opp i en forholdsvis usømmelig positur. Logisk nok, men likevel noe feilvurdert. Et godt grep om gelenderet fikk nemlig hele den fallende meg til å skifte retning. Now heading for veggen (nærmere bestemt Silje, Maria og Astrids dørkarm), som tok imot fortennene mine i et hardt sammenstøt.

Min umiddelbare reaksjon innebar vill og tilsynelatende ukontrollert latter (er det ikke slik en skal reagere når en gjør noe som egentlig er litt pinlig, som å snuble i en helt normal og totalt ferdbar trapp?) Deretter satt smerten inn, særlig i fot- og munnpartiet. Den stadig sterkere blodsmaken ga meg grunn til å begynne og bekymre meg for fortenna mine, som jo allerede er noe redusert sånn rent størrelsesmessig.

Denne hendelsen ble på en måte startskuddet for en noe motgangsfylt kveld. Jeg pådro meg flere fysiske skader, blant annet et stort, sårt og noe oppskrapt felt bak på leggen som nok kommer til å tilta i blåfarge de nærmeste dagene, som følge av at jeg glemte at bysyklene bremser når en trår bakover.

Dessuten fikk egoet mitt seg en real knekk, da jeg litt seinere greide å presterte lavere enn LAVEST, med så lite som 62 - SEKSTITO - poeng i bowling mot Jan Egil, Narve og Roger. Det faktum at jeg var eneste jente, og at jeg i forkant var den eneste som turte å innrømme at jeg ikke er dårlig i dette spillet, gjorde bare ydmykelsen enda værre. Fra første kast lå jeg allerede mangfoldige poeng bak samtlige motspillere, de som hadde advart om sine ubeskrivelig dårlige bowlingferdigheter (noe som jo og gav meg et lite håp), for deretter å servere den ene striken etter den andre, og krydre med en aldri så liten spare innimellom (Narve er forresten unnskyldt. Jeg var nemlig til stede forrige gang han bowla, og jeg kan ut i fra det si at hans ydmykhet var berettiget)

Nå som alt oppstyr har lagt seg, og jeg har fått dagens nedtur litt på avstand, kan jeg informere dere om at tenna mine har det bra. De er som de var. Leggen er også OK, smertene er ikke ulevelige. Og selvtillitten er under full recovery. Så når jeg om et øyeblikk eller to kryper til sengs, er det med ro i sjela.

Pakke i posten

Posten bokstavelig talt raste ut av postkassa i dag. Det gjør den forsåvidt alltid - skjønner ikke greia med dør på postkasser - bare at nå skyldtes det ikke det daglige tonnet med reklame, men en brun halvtjukk pakke. Til meg! Seriøst? Til meg? En pakke? Er dere klar over hvor sjeldent det skjer?? VELDIG sjeldent.

Et kjapt blikk på adressefeltet, og jeg kunne allerede fastslå innhold og avsender: røde knestrømper og mamma. (I en telefonsamtale med mamsen for en drøy uke siden utøste jeg nemlig min bitre frustrasjon over Oslos elendige strømpeutvalg. Mamma to straks affære, og avla Damenes Magasin i Grimstad et liten visitt. Om noen har røde knestrømper i bunadhøysesongen, så må det være dem, tenkte hun. Og, would you know! jammen hadde hun rett. (Jeg glemte forøvrig å si ifra om at jeg faktisk klarte å anskaffe meg et par røde (og rådyre) knestrømper selv likevel. Så nå har jeg tre par (da de jeg kjøpte her kom i pakker på to og to (noe som kanskje gjør dem litt mindre rådyre, når jeg tenker meg om)))). Ikke fullt så spennende lenger. Men utpakkingen bød likevel på noen overraskelser. For i tillegg til et par überlekre røde knestrømper (av ti ganger bedre kvalitet enn de jeg klarte å oppdrive) var der blandt annet en slik en:


som er sånn på ryggen:

Kunne det passe bedre? En gjennomsiktig bunadbeskytter. I tilfelle regn. Sammen med denne lå et supernorsk og matchende postkort med en koselig liten hilsen hjemmefra, og med ønske om at jeg egentlig ikke kommer til å få bruk for den.

Så nå er jeg klar for å utlyse min sivile status på 17. mai, uansett vær. (Ikke at jeg har planer om at været ikke skal være fint..)

Det er vår vååår VÅR!

..og, til tross for at jeg har vært overraskende dyktig og mer selvdisiplinert enn forventet fra noe som helst hold når det gjelder lesing (nei, jeg er ikke ironisk), eller kanskje heller på grunn av nettopp det, har jeg likevel klart og ta meg tid til å delta på diverse vårlige aktiviteter. Som grilling i parken. Å gå hjemmefra uten jakke. Spise årets første is.

Konklusjonen så langt er omtrent: JEG ELSKER VÅREN!!! LOVE IT LOVE IT LOVE IT! Gid den aldri måtte ende.

Når vi likevel er inne på våren.. i forbindelse med nettopp den, har koret mitt, Angelos, i år igjen klart å snekre sammen et vakkert repertoar til årets VÅRkonsert: "Hjemlandstoner" Det vil si - helt ferdigsnekret er det vel ikke. Ikke ennå. Men det blir det, og dere oppfordres herved til å ta turen til Vestre Frikirke den 24. mai klokka 19.00 eller 21.00 for å overvære denne begivenheten. Prisen er kroner 100 per hode, med mindre du klarer å overbevise oss om at du er under tolv år.

Absolutt noe å vurdere. For hva passer vel bedre i disse lyse tider enn en real vårkonsert? Jeg kan ikke komme på noe...

Billetter kan kjøpes i døren, eller aller helst av meg - da får dere bedre plasser.

www.angeloskoret.no

Da er røde strømper og nye bunadsko i boks.


Nå kan 17. mai bare komme.

I'm so proud!

I dag har jeg overgått alt som bør ha eksistert av forventinger når det gjelder meg og høye hæler. Høye hæler er en uting. To enormt ubekvemme stilker (ja, vi snakker stilletthæler i dag), som en eller annen overfladisk herremann oppfant en gang i sin tid (ja, jeg kan ikke tro annet enn at det må stå en mann bak slik en kvinnefiendtlig oppfinnelse. Skjønt, de var vel tiltenkt både menn og kvinner på den tiden, når jeg tenker meg om), for å få kvinnfolka til å vrikke mer på rompa. Og ikke engang prøv å komme med det der klassiske skvipet om at "Man får sterke legger av å gå med høye hæler." Man gjør ikke det. Det man får er korte leggmuskler og kronisk bøyde knær. Og vil vi ha det?

Uansett. Tilbake til dagens prestasjon.

Det er ved svært få anledninger jeg tillater meg selv å ikle meg fottøy av denne sorten. I dag var en av dem. Angelos skulle synge i Slottskirken på Akershus festning. Som alltid fulgte jeg kleskoden slavisk, og trappet opp i en svart blondete kjole og et grønt belte. Og svarte slagstøvler. Jeg følte meg veldig fin fra topp til.. eh.. midtleggs. Da gudstjenesten nærmet seg start, ikke et sekund før, dro jeg nødløsningen fram fra veska: To stk pensko. Med hæler. Disse:

Den store prestasjonen fant sted i etterkant av gudstjenesten. Dere som har trasket litt rundt på festningen vet at det ikke akkurat er nylagt asfalt en ferdes på der. Her snakker vi brostein. Gamle brostein. Skeive brostein. Brostein som har snudd seg 65 grader både horisontalt og vertikalt. Brostein som det er plass til noen stilletthæler mellom. Og der gikk jeg.

Det sier kanskje sitt at de eneste jeg klarte å holde følge med nedover, var et eldre ektepar som gikk der arm i arm. Mine medkorister måtte nemlig forte seg de, for å rekke diverse busser og baner, så jeg ble forlatt midt i nødens stund. Men jeg fikk det da koselig der jeg gikk. Flotte folk, hyggelig prat (skal forresten hilse dere, mamma og pappa, fra Randi og Ivar) og PERFEKT tempo. Ingen forstua ankler blei bare en ekstra bonus.

Det kaller vi D Y K T I G H E T!