Hvalsafari

Med Whale Watching-sesongen på hell, hadde jeg slått meg til ro med at det ikke ble noe hvalsafari på meg i høst. Men i går ble jeg invitert med på en tur som skulle gå rett utenfor Halifax. Tross anbefalinger fra flere hold om å la det være, fordi sjansene for å se hvaler nå begynner å bli minimale, bestemte jeg meg for å gjøre et nytt forsøk.

Og godt var det. For vi så intet mindre enn EN hval!! Ikke så mye, sier du? Kanskje ikke, men vi så den FLERE ganger!!

Beviset:Dessverre hadde hvalepetter viktigere ting fore enn å posere for kameraet, så bildene blei litt sånn halvveis. Men det var så sykt verdt de 40 dollarene vi måtte ut med for turen!

Reisefølget:Kai og meg selv (Se, Narve. Jeg har minst en venn.)

Georg og Aapo
og Veronika og Lydia.

Huskies-Sherbrooke

Først: I det siste har jeg høstet hard kritikk for mine bildemotiv. Jeg tar det hele som et kjempekompliment, og tolker det dithen, at min fysiske tilstedeværelse er så høyt savnet, at dere trenger bilder som en slags kompensajon.

Dette ønsket er notert, men jeg må nok skuffe dere en liten smule i dette innlegget, for bildematerialet ble anskaffet før deres inderlige ønske kom meg for øre. Som plaster på såret, skal det første bildet i dette innlegget være av bare meg. Når sant skal sies, så hadde jeg vel egentlig tenkt å IKKE legge akkurat dette bildet ut i all offentlighet. For, ja, jeg ser litt dum ut. Men pytt. La oss ikke være så selvhøytidelige.


Lørdag ettermiddag var det duket for årets homecoming game for Saint Mary's stolte sønner, the Huskies. For dem av dere som er mindre bevandret i nord-amerikansk skolesportskultur, evt. som ikke har sett like mange amerikanske highschool-filmer som undertegnede, kan jeg fortelle at homecoming er første kamp på hjemmebane i det nye skoleåret.

Jeg, hvis eneste forhold til amerikansk fotball bygger på en rekke av nettopp disse amerikanske high school-filmene, har gledet meg veldig til å ta denne litt underlige sporten nærmere i øyensyn.

Av alle de forberedelsene en fersk Huskies-fan vel strengt tatt bør gjøre, var det kun ett punkt som jeg fulgte opp til punkt og prikke: bekledning. Bookstoren på campus tilbyr en rekke (og da mener jeg helt sinnsykt mange) ulike skoleklær og andre skoleeffekter. Jeg endte opp med dette:


En universitetsgenser, en Huskies-caps samt en Huskies Football t-skjorte, som jeg av værmessige grunner ikke fikk bruk for på denne dagen.

Andre forberedelser, som å sette seg inn i spillets regler, spillets gang og spillets mening, ble utsatt helt til det var for seint. Dessverre, får en kanskje si, for jeg satt der stort sett som et spørsmålstegn. Jeg skal gjøre leksa mi skikkelig til neste kamp.

Først måtte det holdes en aldri så liten homecoming-seremoni. Etter en kort tale, sekkepipetog, kick-off, nasjonalsangen og en parade med et titalls gamle menn i utakt, kunne moroa begynne.

Nå skal ikke jeg kjede dere med uinteressante detaljer om hvordan kampen gikk for seg. Jeg vil bare gi dere en rask oppsummering: Første halvdel var ganske kjedelig og jeg trodde vi skulle tape når vi gikk til pause med 3 poeng mot Sherbrookes 16. I andre halvdel tok det seg litt opp, og vi kom etterhvert opp i en ettpoengs-ledelse. Det hele endte i noen ubehagelig nervepirrende siste ti minutter, hvor stillingen gikk fra 17-16, til 19-16, til 19-23 og til slutt, med 8,4 sekunder igjen, til 25-23.

Selv var jeg så nervøs og spent at jeg jublet av rein ekstase, og ikke bare fordi alle andre gjorde det (som hadde vært tilfellet resten av kampen), da Huskies touchdown ble erklært gyldig!

Mitt første virkelige møte med amerikansk fotball har gitt mersmak. Men jeg står fast på at dette er en ganske merkelig sport. Først har du det tilsynelatende ganske upassende navnet, football. Jeg var personlig tilstede under hele den 3,5 timer lange kampen, og talte ikke mer enn 8 lovlige sammenstøt mellom fot og ball. Selve spillet kan også synes å være ganske umoralsk. Det er liksom lov å hoppe på hverandre i full kraft, dytte og dra og slå, men ikke å gjøre noe så uskyldig som å ta tak i en medspillers klær. Ikke bare ser det voldelig og aggressivt ut, men i øyeblikk som dette, fortoner det seg også som noe ganske komisk: Kom, skal vi danse...

Jaja, som sagt ga det mersmak. Jeg ser et rikt potensiale i meg til å bli en skikkelig Huskies-fan, og jeg gleder meg som bare det til neste hjemmekamp. (For så stor fan tror jeg ikke jeg gidder å bli, at jeg reiser avgårde for å overvære alle kampene på bortebane også.. det får da være grenser...)

Så hva gjorde vi da??

Som sikkert kom klart nok fram i forrige innlegg, var turen vår til Digby og Tiverton forrige helg på mange måter mislykket. Men jeg hadde det på enda flere måter veldig moro, så turen var langt i fra bortkastet. Nok en gang et litt langt innlegg... men her er mest bilder, da.

Først vil jeg nok en gang ta i bruk mine høyt utviklede karttegnerferdigheter for å for å vise reiseruten vår:Halvøya dere ser her, er altså provinsen Nova Scotia hvor Halifax er hovedstad. Uten å si det for sikkert, så er den vel kanskje muligens litt stor. Sånn til halvøy å være, liksom. (Mine geografikunnskaper har ikke vært helt på topp siden... nja.. de har vel egentlig aldri vært helt på topp, så dette sier jeg med ytterst stor usikkerhet. Om noen har bedre peiling, venligst opplys meg.) Uansett. Det tok likevel ikke lange stunden før vi nærmet oss målet. 4,5 timer var alt vi trengte, hvorav 30 minutter gikk til knoting i rushtrafikken på vei ut fra Halifax, og 20 minutter gikk til en aldri så liten tissepause her:

Et forholdsvis øde og stille og nja.. kjedelig sted får en vel si. Men intet sted er for kjedelig og upassende for den viktigste turistaktiviteten som finnes: fotografering. Gruppebilder. Bilder av omgivelsene. Gruppebilder igjen. Bilder av bilene. Bilder av oss og bilene. Bilde av oss som tar bilder. Og enda flere gruppebilder. På en parkeringsplass.

Det er snart haloween... grøss og gru.

On the road again. Det tok vel ikke mer mer enn et par timer til før vi var fremme i Digby. Litt knoting i de små gatene måtte til før vi fant det rette huset:


Digby Backpacker's Hostel. Personlig hadde jeg aldri bodd på hostel før, og jeg var positivt overraska over hvor koselig det var der. Etter å ha installert oss sånn halvveis på rommene, stakk vi ned i sentrum for å spise. Og, når man er i Digby må man jo bare prøve ut det de lever og ånder av der i området: sjømat. Det smakte HIMMELSK!!

Dagen derpå sto vi tidlig opp og spiste frokost, for vi trodde jo fremdeles at vi hadde et program for dagen. Men så kom sjokknyheten: Whale Watching Touren, vårt mål, vår motivasjon og vår oppmuntring gjennom alle timene med venting og knoting i Halifax dagen i forveien (viser til forrige blogginnlegg), var avlyst. For sterk vind, sa de.

Verten vår oppfordra oss likevel til å ta turen til Tiverton. Der skulle visst være et par andre ting som var verdt å se også. Så med det, samt et lite håp om et plutselig værskifte, i tankene, kjørte vi av gårde. Men ikke før vi hadde tatt oss en liten sightseeing i selveste Digby.

Når vi kom til ferjehoppet mellom Digby og Tiverton skjønte vi forøvrig hvorfor hvalfolka hadde avlyst turen. Ganske kraftig vind, ja. Og vi skulle ha vært ute i en slik en:Jeg vet om NOEN som hadde klamra seg ganske godt fast der, ja.

Vi fant fram til et lite hus, en slags kombinasjon av turistkontor, museum og offentlig toalett. Av rein medlidenhet overfor den gamle mannen som så ut til å kjede seg veldig på jobb i museet, takket jeg ja til en liten omvisning. Etterpå ble vi utstyrt med et kart over øya og fikk anbefalt et par sites som vi burde ta en titt på, samt en restaurant i den andre enden av øya hvor vi kunne få oss litt å spise. Videre veibeskrivelse var totalt unødvendig. Denne øya har nemlig bare en vei, så det skulle litt til å kjøre feil.

Omtrent halvveis over øya parkerte vi bilene, og la ut på en 20 minutters trasketur gjennom litt skauned noen trapper...ned flere trapper..
og enda flere trapper...
Til slutt nådde vi målet, og kunne ta the Balancing Rock nærmere i øyensyn. En ganske fascinerende sak, spør du meg.
Broren til verten på hostellet skal visstnok a festa et tau rundt den en gang, og så bundet andre enden av tauet til båten sin i et forsøk på å dra den ned. Godt han ikke klarte det, for da hadde ikke vi hatt stort å ta oss til denne dagen.

Det er begrensa hvor lenge en stein kan være interessant, dessuten begynte vi å bli sultne. Det var jo en god stund siden vi spiste frokost. Så vi begynte på den lange klartingen opp alle trappene vi nettopp hadde gått ned. Vi kjørte resten av veien til enden av øya for å finne restauranten som dama på turistkontoret hadde anbefalt. Bare at den åpna ikke før klokka halv fire. Valget sto da mellom å vente halvannen time, eller å snu og reise tilbake til Digby. Valget var ikke så vanskelig. Vi snudde og kjørte tilbake til fergekaia... og mista ferga med bare et par sekunder. Jada. Ingenting å gjøre med det. Sultne som vi var, studde vi oss sammen i jeepen, og knaska på det vi kunne finne av rester av snacks i et forsøk på å stille den verste romlinga, mens vi venta på neste ferge som kom en time seinere.Da vi endelig var tilbake på fastlandet, suste vi avgårde til det eneste stedet vi visste sikkert at det var mulig å finne noe spiselig: Digby sentrum. Og, selv om ni timer uten skikkelig mat var en smule ubehagelig, er jeg litt glad for at det gikk som det gikk. For på Fundy Bay Restaurant hadde vi vår hittil beste kulinariske opplevelse på dette kontinentet.Med overfulle mager kunne vi legge ut på hjemreisa, som ikke akkurat var gjort unna på et blunk (viser igjen til forrige innlegg). Og da vi omsider kom oss til Halifax, parkerte og tok farvel med være seriøst kule biler, kunne vi konkludere med at tross mye motgang og drit og lort, hadde det vært en morsom tur som ingen av oss ville vært foruten.

Reisetips - hvordan få en (god) start på reisa.

Først noen tips:
Når du kommer til et nytt sted (for eksempel Nova Scotia) og folk forteller deg at det er noen ting du bare MÅ gjøre før du forlater dette stedet (for eksempel Whale Watching), så bør du gjøre det. Og det gjør ingen ting å begynne å planlegge litt seint (for eksempel to dager før avreise), det blir litt ekstra stress, men med litt flaks ordner det seg alltids. Det er jeg et levende bevis på. Jeg var nemlig på tur i helga, og jeg sitter igjen med noen veldig nyttige erfaringer når det gjelder nettopp dette.

Så, for deg som vurderer å ta deg en Whale Watching-tur til Digby og Tiverton fra Halifax en gang i livet, bare følg mine instrukser, så skal du nok komme deg avsted.

Hvordan går man egentlig fram når man skal planlegge slike ting i et fremmed land?

Mitt tips er å overlate det meste av arbeidet til noen andre. På denne måten slipper du å måtte sette deg inn i ting som du ikke har noen særlig kjennskap til fra før av (for eksempel turistbrosjyrer og bilutleie). Men OBS OBS OBS! Du må passe deg så du ikke oppfattes som en såkalt "unnasluntrer". Det er viktig å med jevne mellomrom tilby støtte og hjelp av den sorten som ikke krever de store anstrengelsene fra din side. (For eksempel: "You can use my phone, if you wanna call the hostel right now.." eller "I can go find my laptop, so that we (hehe.. ja særlig.. les heller "you") can look it up right now.."), og det er viktig å få fram at din passivitet kun tjener til økt effektivitet, og dermed til alles beste.

Hva gjør du hvis vekkerklokka glemmer å ringe på avreisedagen, og du har TUSEN ting du skal rekke å gjøre før du drar?

Ingen fare. Du bare gjør alt litt fortere enn planlagt. Prioriterer det livsviktige (sånn som utmelding fra Health Plan, bytting av klasser og pakking) og du utsetter det litt mindre viktige (som blogging og skole). Og ta det med ro. Hurtigpakking er ikke alltid like mislykka.

Men hva gjør du når du kommer til bilutleieren (foreksempel AVIS) og finner ut at kredittkortet til den eneste i reisefølget som er over 25 år, og som av den grunn er den eneste som kan leie en van med plass til alle seks reisende i, ikke virker lenger?

Du spør den som jobber der (foreksempel Dan) om noen andre kan få lov til å betale, eller om det går an å betale kontant.

Men hva hvis den personen som leier bilen må være samme person som betaler med kredittkortet sitt?

Ja, da har du faktisk et litt større problem. Jeg foreslår at du først oppholder deg hos AVIS i et par timer og småprater litt med AVIS-Dan, mens 25-åringen ringer banken sin og prøver å ordne opp i sakene. Om dette ikke skulle gi tilfredsstillende resultater, ville jeg ha forlatt AVIS sporenstreks (det er LITTEGRANNE pinlig å sitte der og oppta omtrent all gulvplass i over to timer i strekk, skjønner du..). Deretter kan du godt traske rundt i byen på leting etter alternative reisemetoder. En buss, for eksempel.

Men om det mot all formodning ikke skulle finnes noen andre måter å komme seg fram til målet på, hva da?

Da har du ikke stort annet til valg enn å luske tilbake til AVIS og forhøre deg om hvor mye det koster å leie to vanlige biler. (Du trenger nemlig bare å være 21 år for å leie slike.) For å unngå de helt store utgiftene, kan det være at du må redusere reisen din til 24 timer. Men er du riktig heldig, vil AVIS-Dan i sin godhet informere dere om at de stenger to timer tidligere på lørdager enn på fredager. Hvis dere da henter bilen etter klokka fire på fredag, har dere i praksis bilen helt fram til rett før åpningstid på søndag.

Hva gjør du når du da har tre lange timer å slå i hjel før du kan gå å hente bilene?

Da tar du reisefølget med deg til nærmeste kjøpesenter (for eksempel Scotia Square) og finner matavdelingen. Der okkuperer dere et par bord i tre timer, spiser litt og gleder dere over at noe endelig har ordna seg. Etter noe som vil virke som en liten evighet er alle tre timene gått, og dere kan nok en gang vende tilbake til AVIS, og la Dan følge dere til bilene deres. Og vips, så er dere endelig på vei, i to seriøst kule biler.

Sånn, nå skulle du ha nok informasjon til å komme deg på Whale Watching. Det kan forresten være en fordel å leie GPS med bilene. De er sånn ca nøyaktige, så om dere skulle kjøre feil, så er det ikke VELDIG feil... bare litt.

Og så må dere ikke gi opp selv om de fire første vaskehallene dere kommer til når dere nærmer dere Halifax igjen enten er stengt, ute av funksjon eller under restaurering. Alle gode ting kan ofte være fem. I hvertfall helt til sjåføren glemmer å bremse og skraper opp undersiden av støtfangeren mot fortauskanten ved støvsugerautomatene ved samme bensinstasjon. (Her må jeg bare få understreke at sjåføren IKKE var meg, og at jeg krysser fingre og ben for at forsikringa vi kjøpte da vi leide bilen dekker slike ting også.)


God tur, da.


P.S. Det kan være lurt å ha noen andre aktiviteter i bakhånd, bare sånn i tilfelle Whale Watching Tour blir avlyst på grunn av for sterk vind...

How to greet a Canadian

Et av de første problemene som møtte meg etter at jeg hadde planta bena mine trygt ned på den canadiske landejorden, var nettopp dette. Hvordan hilse en canadier. Jeg var jo rimelig forberedt på at dette skulle være et høflig, åpent og ikke minst vennlig folkeslag. Derfor hadde jeg et lite knippe godt innøvde fraser på lur, som jeg på en tilsynelatende naturlig og spontan måte skulle lirke av meg når sjansene måtte by seg. Og sjansene kom tidlig. Jeg sier sjansene, for det var en god del av dem. Allerede ved sikkerhetskontrollen, som jeg måtte gjennom etter å ha henta bagasjen, ble jeg møtt med et blidt fjes og et "Hey, how are you?" "I'm fine thank you, and how are you?" svarte jeg da. So far, so good, ikke vel? Men det skulle bli verre.

For en ting er å lirke av seg hele denne lange frasen til en stillestående person bak en skranke eller ved bussen. Eller en som bare står ved siden av deg. Men når disse hyggelige tilnærmelsene kommer fra personer i bevegelse, har du et problem. Sånn som med mannen du holder oppe døren for. Eller dama som går tur med bikkja si. Eller gutten som er ute og jogger. For når de slenger ut en slik hilsen i forbifarten rekker du nemlig ikke svare ferdig før mennesket er forbi deg. Av og til laaangt forbi deg. (Dette hindrer dem forøvrig ikke i å svare tilbake, selv om de kanskje må rope for å bli hørt (viser til joggepetter som allerede hadde runda et hushjørne før jeg fikk snakka ferdig))

La meg illustrere:I en liten blå bok vi fikk uttdelt, kalt "Getting Adjusted", fantes heldigvis det som skulle gjøre ende på alle internasjonale studenters frustrasjon. Under overskriften "Tips and Tricks for 'How to Talk Like a Canadian' " sto nemlig dette skrevet: "Canadians have very few ritual exchanges beyond: "Hello, how are you? Fine and you? Please. Thank You. Your'e welcome." Ganske indirekte (personelig synes jeg et eget kapittel burde vært satt av til dette emnet), men matematisk anlagt som jeg er, la jeg to og to sammen og fikk "du-skal-visst-bare-svare-"fine-and-you"-når-noen-spør-deg-hvordan-det-går" til svar.

Orientation Week

Klokka 22.30 lokal tid på søndag var International Orientation offisielt over. Som vår eminente Orientation leader så fint og oppmuntrende sa det: we're on our own now. Det har vært en uke med lite søvn og mye opplegg, og jeg må si jeg er litt glad for at det er helt over nå. Siden jeg ikke har vært så flink til å oppdatere fortløpende ettersom ting har skjedd, tenkte jeg å gi dere, mine kjære lesere, en liten International Orientation bildespesial. Det kunne vært mye å si om hvert enkelt bilde, men kjenner jeg menneskeheten rett, hadde det nok blitt litt langtekkelig og ja kanskje til og med litt uinteressant. Så jeg skal prøve å holde meg til et minimum av ord.

Enjoy:

"Hi, I'm Mariann. I'm from Norway." var omtrent det eneste jeg sa den første dagen.

Quiz night.
Her er vi på Gorsebrook lounge, Saint Mary's egen pub.

(sjekk bussene.. :)) Tur til Peggy's Cove.

Peggy's Point Lighthouse skal visst være verdens mest fotograferte fyrtårn.

Nova Scotia er kjent for sine gode og visstnok ikke så dyre hummere. Jeg skal selvfølgelig spise en før jeg reiser herfra.

Ganske kult og stå der og kikke ut på selveste Atlanterhavet.

Dette er noen av de jeg henger mest med så langt. Veldig morsomme folk!

Så kom de uinternasjonale nye studentene til campus, og vi fikk bli med på deres opplegg. Her får vi intruksjoner før vi begir oss ut på banen for å være med på Turf Burn. Som bestod av et titalls morsomme poster vi skulle innom som lag.

Det er imponerende hvor fleksible noen mennesker er..

Deretter var det duket for President's Dinner. Over ser dere presidenten ved Saint Mary's og diverse andre som er høyt oppe i systemet her på plassen.

Det hele gikk ut på at så godt som alle professorene samt presidenten og visepresidenten skulle server oss middag, som presidenten sa i talen sin: "Tonight, we will serve you." Kult konsept. Og veldig hyggelig. Det fungerte som et slags samlebånd, der studentene gikk på rekke og rad langs en flere meter lang rekke med professorer som tilbød ulike typer mat mens de vekslet noen ord med alle som gikk forbi.

Denne herligheten sto og ventet på oss da vi kom inn i hallen. Dessverre var vi litt treige med å spise opp (les: høflige, som ikke banet oss vei for å komme først i matkøen), så når vi endelig var klare for kaffe og kake var det tomt. Ryktene sier at det ikke var noe stort tap. Kaker har nemlig en tendens til å være oversøte her.

Til slutt var det loddtrekning. Fire heldige, blant annet Vaida fra Latvia, vant gavekort på bokhandelen på 105 dollar. Utvalgte andre var minst like heldige og ble tilbudt et forkle:

Jeg fikk visepresidenten sitt!!

Nok en quiz night. Og for dere som synes Ichtys-quizen er vanskelig... den er reine barnematen sammelignet med quizzene her.

En annen interessant observasjon jeg har gjort meg her, er at ALLE har melk i kaffen. Det vil si: alle bort sett fra meg. Jeg føler meg skikkelig tøff!

Frisbeeturnering (ja, det finnes faktisk regler i frisbee. Og Canadiere er KJEMPEgode i det).
Stadion er seriøst i bruk døgnet rundt. Det virker i hvertfall sånn. For når jeg går og legger meg om kvelden - ikke alltid så tidlig - driver folk og sporter der. Og når jeg står opp og går til frokost - som oftest ganske tidlig - er det søren meg folk der og sporter igjen.

Etter en liten pause fra International Orientation avsluttet vi med Tall Ship Silva Harbour Tour i går. Og selvfølgelig måtte det renge akkurat da. Jeg har knapt nok sett en sky på himmelen siden jeg kom, for det er faktisk sommer her fremdeles, og det kommer til å være det ut september (så at sommeren hjemme var ganske crappy gjør igrunn ikke så mye). Men akkurat på søndag hadde sommeren bestemt seg for å ta seg en tur. Og jeg har jo som kjent glemt regnjakka hjemme i Norge så det ble en litt våt opplevelse.

Halifax fra sjøen

Vi hadde reservert så godt som en hel restaurant litt seinere på kvelden. Siden 150 mennesker skulle bestille mat på en gang rakk jeg faktisk å tørke før maten kom på bordet.

Det var det. Nå er det slutt på moroa, og slitet kan begynne for fullt. Oh yeah! Jeg er klar som et egg. Har forresten kjøpt meg mobil, så nå kan dere ringe om dere skulle ha et ukuelig behov for å snakke med meg. Nummeret kan mottas på mail ved ønske. Ellers er jeg fremdeles tilgjengelig på skype og msn og face og mail og her. Jeg setter pris på alle former for livstegn og oppdateringer fra hjemlandet. Så det finnes ingen grunn til å ikke gi lyd fra seg.