Utilgjengelig

Jeg må bare dele det med verden, at jeg for øyeblikket og fram til gang mellom 11. og 13. august er utilgjengelig på mobil.

Det kommer av den enkle grunn at jeg har byttet abbonement Jeg fikk spørsmål om hvilken adresse jeg ønsket å bruke, og oppgav instinktivt min adresse i Oslo. Lurt. Før jeg fikk summa meg og tenkt gjennom hva dette innebar (noe jeg sjelden har for vane å gjøre i tide), var tabben gjort uopprettelig. Båten var reist. Toget var gått. One Call har sendt sim-kortet mitt til Oslo.

Jeg er enn så lenge å treffe på hjemmetelefon. MSN av og til. Pappas mobil, hvis jeg er heldig..

Ellers er alt bra. Sola skinner ikke, men det er ikke så farlig. Jeg ser fram til høsten. Til å treffe folk igjen, til Universitetet, til MUF, til Angelos, til Oslo og til meldinger...

Imens skal jeg fortsette mitt primitive liv her i sør, og prøve og holde ut... :)

Kom over et refreng til Casting Crowns:

But if we are the body
Why aren´t His arms reaching?
Why aren´t His hands healing?
Why aren´t His words teaching?
And if we are the body
Why aren´t His feet going?
Why is His love not showing them there is a way?
There is a way.


"Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer." 1. Kor 12,27

Gledelig sommer

Vi sørlendinger går visst en tung høst i møte. Årets sommer - eller mangelen på den, om du vil - gjør oss, i følge en mann på P2, tyngre til sinns. Dette vil resultere i at vi i høstmånedene som kommer, lettere lar oss irritre og bli deprimerte.

Dette kommer heldigvis ikke til å skje meg. Jeg jobber inne hele tiden. Ingen mulighet til å se været... Siden bare tanken på en sommer uten sommervær kan være deprimerende nok, velger jeg å tro at det har vært strålende sol og mangeogtjue grader ute siden 18. juni.

Jeg går en gild høst i møte. (Hvordan skrives gild forresten?? Gild? jild? jill?)

Dessuten har jeg stor tro på august. I august er det alltid fint vær. Da har jeg fri.

Neste år (det vil si: fra høsten av) skal jeg...

.. gå på Universitetet i Oslo på Lektor- og adjunktprogrammet, på fremmedspråk
.. bli boende i Sinsenterrassen, men med nye samboere
.. begynne å trene på Domus Atletica
.. skaffe meg jobb
.. ikke bruke penger på så mange unødvendige ting
.. bli flinkere til å lage mat
.. bli en mer selvdisiplinert student
.. lese pensum hver dag
.. bli gørrgod i engelsk
.. fortsette å synge i Angelos
.. lære å bake brød
.. male og tegne mer
.. vurdere å kjøpe piano
.. holde rommet mitt ryddig
.. gå på flere formiddagsmøter i misjonssalen
.. føre regnskap.. kanskje
.. kjøpe litt færre sko (merk at dette ikke går under punkt nr 5, som handler om unødvendige ting..)
.. glede meg
.. holde kontakt med gamle venner
.. bli flinkere til å huske bursdager

Hva skal du til neste år?

Siden sist:

Jobb

Nye sko

Nye sandaler?

Et lite glimt av sol

Skral

Regn

Internett på dataen min

Album fra året som har gått

Forkjølelse

Jobbing

For en drøy ukes tid siden:
Stian: "Hei, Mariann. Kult og se deg."
Mariann: "Hei, Stian. Kult og se du au..!"
Stian: "Du, kan du jobbe mandag fra 1000-1700, og tirsdag fra 1000-1900?"
Mariann (tenker litt før hun svarer): "Ja. Klart det."

Litt seinere samme dag:
Mariann sjekker arbeidslistene, for å se hvem hun skal jobbe sammen med. "Å nei!" Utbryter hun i det hun oppdager at hun skal jobbe alle de andre dagene samme uken, noe som vil si at nå har ikke Mariann fri noe mer på fire og en halv uke. "Å nei igjen!" Det går opp for henne at onsdagen etter skal hun jobbe 1000 til 1900 da også. To dager på rad. Det er litt kjedelig. "Men", tenker hun, "det er slikt det blir penger av."

Noen dager seinere:
Telefonen ringer. Det er Stian.
Stian: "Hei, Mariann. Kjempehyggelig å prate med du igjen!"
Mariann: "Hei, Stian, og i lige måde!"
Stian: "Du, det e ein som e sykemeldt. Men ho som skal jobbe for ho på torsdag fra 1100 til 1900 kan ikkje åpne eller stenge... og så skal jo du jobbe fra 1000-1700. Tror du du kunne ha..."
Mariann sjekker abreidslista (som ikke er oppdatert) og tenker: "E ska jo ikkje jobbe såå mye. Noen timer ekstra på torsdag ska nå gå greit."
Mariann sier: "Klart e kan bytte vakt med ho, og jobbe fra 1000-1900!"
Stian:"Du e kul!"

Så. Enda litt seinere:
Telefonen ringer igjen. Det er Helene.
Helene: "Hei, Mariann."
Mariann: "Hei, Helene."
Helene: "Du, du skal jobbe til elleve på Nattåpent t fredag, ikkje vel?"
Mariann: "Jo"
Helene: "Har du mulighet t å komme litt tidligere. Tre eller fire eller noe? Bare hvis du kan altså.."
Mariann tenker(mens hun går gjennom arbeidlista i hodet): "Ja, e ska jo ikkje jobbe såå mye. Noen ekstra timer e bare greit."
Mariann sier: "Ja, klart det. E kommer klokka tre e."

Dette har jeg funnet ut:
1. Jeg kommer til å jobbe minst 48 timer denne uka.
2a. Jeg skal begynne å skrive ned alle avtalene mine på samme sted.
2b. Jeg skal begynne å gå med en syvende sans i lomma. Konstant.
3. Jeg kommer til å bli rik i sommer.
4. Jeg gleder meg til søndag.


Mvh en småsliten, men ellers meget fornøyd Mariann

Sang på hjernen

"Når jeg blir møkkalei, så lager jeg en hatt..."

Latteren satt løst på Apotekergården i går. Jeg var så heldig å få gratisbillett til Sommershowet Tres Amigas gjennom senteret, så jeg hadde en hyggelig kveld sammen med to kolleger.

Norges morsomste kvinner Linn Skåber, Lene Kongsvik Johansen og Ina Breivik gjorde kvelden uforglemmelig! Og jeg tør påstå at samtlige betalende gjester synes showet var vel verdt sine 280 kroner. Har hørt rykter om terningkast seks i et par aviser.

Så må jeg få si at jeg synes det er umåtelig kult at disse tre kjendisene pluss Bjarte Hjelmeland (og sikkert noen fler) gidder å bruke så mye tid på en liten oppsetning (som absolutt ikke er så liten) på en liten scene i bakgården til Apotekergården (som forøvrig skal være sørlandets eneste gourmetrestaurant!!) i en liten by som Grimstad. Folkens! Ta dere en tur. De er her hele juli ca. Hver dag. Meget bra!

Men! Den sangen. Det var Lene Kongsvik Johansen som sang den. Hun spilte en dame som skulle stille med egen hattebod på nytelsesfestivalen, som går av stabelen om noen uker. Hun var aldri sur og aldri lei. Hun lot nemlig følelsene få utløp på hattene hun lagde. En sinnstemning = en hatt. Det var en morsom sang. Såpass husker jeg. Og så husker jeg første strofe på siste vers. Men ikke mer. Så jeg har gått i et døgn nå og sunget "Når jeg blir møkkalei, så lager jeg en hatt...nanananana...Når jeg blir møkkalei, så lager jeg en hatt....tralalala...Ååååå når jeg blir møkkalei, så..." Og så videre, og så videre. Jeg tror dere forstår.

UTROLIG irriterende.

Hyllest til bussjåførene i Grimstad

Når jeg tar bussen synes jeg det er fint...
..å bli møtt med et ekte og hyggelig smil (om ikke ekte, så i hvertfall et meget overbevisende et..) og et"hei."

..når sjåføren tilbyr seg å stoppe litt henforbi det egentlige busstoppet slik at en eldre dame som er litt dårlig til beins får kortere vei til hjemmet sitt.

..at sjåføren av og til tar initiativet til en liten hyggelig samtale om vær og vind og alt det som interessant er.

..at bussen kan ta en liten omvei og bringe en passasjer fortere på jobb hvis han har dårlig tid, når de resterende passasjerene ikke har det.

..at selv den verste fjortisen av typen "to cool for school", som ikke har for vane å vise noen tegn til høflighet og respekt, snur seg i døren, smiler og sier "ha det" eller "takk for turen" til busssjåføren.

..å motta gratulasjon på bursdagen min, av en "ukjent" sjåfør som så bilde og hilsen fra farmor i avisa, og syntes jeg lignet på jenta på bildet.

..å få tilbud om å bli sluppet av rett på utsiden av døra til senteret når det høljregner, selv om busstoppet bare er kanskje 30 meter unna.

..å bli gjenkjent av gamle sjåfører som synes det er lenge siden de har sett meg nå, og som lurer på hvordan jeg har det i Oslo.


Det som også er koselig, er at jeg fremdeles er på hils med han som kjørte skolebussen mellom Grimstad og Lillesand nesten hver dag gjennom mitt siste år på videregående, når møter på han i byen.


Lenge leve små byer med lite folk og svært hyggelige og høyt verdsatte bussjåfører. Dette er noe annet enn i Oslo...

Tur til Kristiansand

Siden jeg så smertefullt måtte oppdage at Sørlandsenteret ikke lenger har noen rimelige fotobutikker (eller noen fotobutikk i det heile tatt), har jeg lenge planlagt å reise til Kristianby for å avlegge Japan Foto en liten visitt. Det har seg nemlig sånn at der kan jeg fremkalle mine 309 digitale bilder for intet mer enn 0,99 kr pr bilde. Det vil si: Der kunne jeg ha framkalt mine 309 digitale bilder...osvosv...dersom Japan Foto fremdeles lå i Kristianby. Hvilket de ikke gjør. (..og som de for den saks skyld heller ikke har tatt seg bryet med å informere om på nettsiden)

Så det var 106 busspenger rett i dass (hvis en ser bort i fra de to t-skjortene og de to CDene jeg anskaffet meg på H&M og Platekompaniet, butikker som, selv om de er aldri så etterlengtet, ennå ikke er å oppspore i Grimstad).

Det lille lysglimtet midt oppi elendigheten, er det at vår lokale fotoforretning - Elite Foto - har et lignende tilbud å komme med. Jeg hadde bare ikke lest det som sto med liten skrift. Fast lavpris: 1,99 kr pr bilde! Over 300 bilder: 0,99 kr pr bilde. (De burde lære seg litt om markedsføring og reklame og blikkfang og alt det der.)

Så det så.

Og ja, forresten. Jeg har bestilt billett til Skral. Jeg gleder meg.

Mr Darcy

Alle har vel fått med seg Jane Austens "Stolthet og fordom" i en eller annen form?! Selv har jeg kun sett den siste filmen fra 2005. Den med Keira Knightley og de. Og den var usannsynlig bra! Romantisk og rørende. Meget vakker.

På et boksalg nå nettopp fant jeg en liten engelsk(!) godbit. "Me and Mr Darcy" av Alexsandra Potter. På forsiden står det: "Every girl is looking for her Mr Darcy. Imagine if you found the real one..."

Altså greit. En gentlemann hadde ikke vært å forakte. Og slik jeg kjenner Mr Darcy, spilt av Matthew Macfadyen, så er han ikke så reint ufin å se på heller. Men som vi alle vet: Skjønnhet kommer innenfra. Og da melder spørsmålet seg: "Er virkelig den berømte Mr Darcy verdig tittelen idealmannen? Eller årehundrets catch (eventuelt årtusenets catch)? Eller rett og slett drømmemannen? Slik det blir gitt uttrykk for, i hvertfall så langt, i denne boka?

Jeg vet ikke jeg, jenter. Er Mr Darcy oppskrytt?