Fra lesesalen, Vilhelm Bjerknes' hus

I de ikke så altfor tidlige morgentimer vandret jeg hvileløst omkring på Blindern, på jakt etter en ledig leseplass. Klokka var vel såvidt passert ni, likevel var samtlige lesesaler fullere enn magen min på julaften og nyttåsaften tilsammen. Universitetet i Oslo har nemlig fått det for seg at å forandre hele lesesaler og biblioteker om til eksamenssaler er en lur ting å gjøre. Midt i eksamenstiden. Tidspunktet kunne ikke vært mer ubeleilig, liksom.

Etter en stund, som i følge klokka mi varte i kun 20 minutter, men som i virkeligheten egentlig varte i en og en halv evighet, fant jeg meg til slutt til rette på lesesalen i mattebygningen.

Jeg vet ikke hva disse mattestudentene egentlig driver med. De leser i hvertfall ikke. Nå er klokka halv to, og lesesalen er fremdeles ikke halvfull. Jeg vet av erfaring at UB og Sophus og SV og alle andre kjente og kjære lesesaler i dette øyeblikk bugner av numne romper på gulvnivå og irriterte nyankomne som går og mentalt river seg i håret i ren frustrasjon over mangelen på leseplasser. Ikke en ledig stol. Ikke et ledig hjørne. Ikke en ledig stikkontakt.

Og her sitter jeg, da. På min nye favorittlesesal. Her er det akkurat passe stille, akkurat passe bråkete og så godt som akkurat passe varmt. Og her finner du til og med en liten dash med akkurat passelig humor:

På noen (les: vanlige) lesesaler kan ordensreglementet stortsett oppsummeres i tre korte negative imperativer: 1) ikke bråk! 2) ikke spis! 3) ikke snakk i mobiltelefon!

På mattebygningen, derimot, kan en vel kanskje si at den siste har fått et noe større fokus enn de andre. La meg sitere:

MOBILTELEFONREGLER:

• Det er ikke tillatt med mobiltelefoner som er slått på.
• Mobiltelefoner som er slått på, men med avskrudd ringelyd er heller ikke tillatt.
• Det er ikke lov å sende eller motta tekstmeldinger på lesesalen.
• Mobiltelefonen må være slått av før en går inn på lesesalen.
• Det er ikke tillatt å løpe ut fra lesesalen for å ta telefonen.
• Kan ikke mobiltelefonen slås av, ta av batteriet.
• Mobiltelefoner på lesesalen har ikke lov til å komme med så mye som et pip.
  

BRUDD KAN MEDFØRE BORTVISNING!


Dette er jo bare hylende morsomt i en ellers humorløs hverdag.

Så, jeg underer meg over at det ikke har slått noen (meg selv inkludert, fram til i dag) at det går an å sjekke ut tilstanden på dette bygget også. Matte, liksom. Det er manko på studenter - ikke leseplasser. Det sier seg jo selv.

A year ago today

(eller yesterday, faktisk.. siden jeg aldri fikk summa meg til å poste denne i går)

For nøyaktig et år siden våknet jeg opp på mitt grønne lille rom med hundre millioner sommerfugler i magen. Første skoledag!


Det var i dag jeg fikk mitt første møte med Mr Field, og umiddelbart kåret ham til "verdens skumleste professor" (en kåring jeg etter kort tid så meg nødt til å trekke tilbake).

Etter det hadde jeg min første litteraturtime med Gugu (professoren som skulle komme til å nesten felle en tåre når jeg takket for et fint kurs på slutten av semesteret), og gjorde her det sjebnesvangre valget å rekke opp hånda for å si noe om en bok. Der gikk planen min om seile usett gjennom nok et forhatt literaturemne i dass.

Og så var det denne dagen jeg for første gang i livet fikk erfare hvordan det føles å befinne seg i et rom med KUN lingvistikkentusiaster i. Det føles godt. Og litt rart. Og jeg har en følelse av at det aldri kommer til å skje igjen.

Jada. Første skoledag på 9. september... det var ikke helt feil det. Nittende skoledag på 9. september, derimot... BAFF!

Oslosommer

Dere trodde kanskje jeg hadde sluttet med skribleriene mine dere...? Håhneida! Langt derifra. Jeg har bare hatt det så UTROLIG travelt i det siste. Dere vet...det er sommer, det er ferie, det er Oslo. Masse å ta seg til. HAUGEVIS av ting å gjøre. TONNEVIS, faktisk.

Og ironien står skrevet i ansiktet mitt.

H E R E R S Å K J E D E L I G ! ! !

K
J
E
D
L
I
G
!
!

K J E D E L I G ! ! !


Hadde det ikke vært for at jeg nettopp har malt dem, så hadde jeg gått på veggene her.

Kjedsomhet gjør merkelige ting med folk. Den kan for eksempel få deg til å blogge igjen. Om enn bare for å fortelle verden hvor mye du kjeder deg, eller for å offentliggjøre din egen lille survivor's kit for lange, trege sommer dager i Oslo.

Heisann! Det var en god ide! Marianns Survivor's Kit for oversomring i Oslo - Hva gjør du når du er stuck i Oslo, kjeder livsskiten av deg og ikke eier et rødt øre som ikke skal spares til en viss Tysklandstur?

Du kan for eksempel se tre sesonger av the OC på rappen. For en litt mer variert hverdag, kan du jo starte dagen med en svømmetur i svømmehallen. I tillegg kan du tilby din assistanse når en venn skal male stua si. Og mens du likevel er inne i malemodus, kan du jo vel så godt male over de styggkoselige brun-oransje veggene på ditt eget rom også - etter å ha sparkla igjen diverse huller og rifter, vel og merke. Når du har fullført to lag og er rimelig lei av å male, og innser at selv ikke all verdens ønsketenkning og godvilje kan dekke over de mørkeoransje sjatteringene som fremdeles skinner gjennom den lyse latte-fargen, skal du bare være glad til. Nå er du nemlig sysselsatt i enda en og en halv time.

En garantert suksess er Nationalgalleriet. Til den nette sum av en slikk og ingenting, kan du kan du tilbringe timer på timer der, mens du stirrer det ene kunstverket etter det andre i senk. Og det uten at det blir kjedelig! Ellers er det jo stårlende sol i Oslo for tiden. Ta en tur i parken eller bare sett deg på altanen. Ja, den overopphetede og nærmest vindstille altanen. Bare husk å ta med en god bok. Den kan ta tankene dine vekk fra den uutholdelige varmen. I hvertfall for en stund.

Sist, men ikke minst: Om du skulle få du muligheten til å ta en ekstra vakt på jobb - TA DEN! Selv om det innebærer at du må si fravel til Seth og Ryan og resten av gjengen fra the OC i noen timer. Nå har du en gylden mulighet til å tjene inn pengene du brukte på maling og to OC-sesonger.


Å ja da.. det er massevis av ting du kan gjøre i Oslo på sommerstid. Haugevis. Tonnevis, faktisk.

Nyt ferien.

Sommerplanen im box

Schnart, ja sehr schnart fahren ich und meine Finnishe Freundin nach Deutschland. Die Land über alle Lander. Ja. Wir sollen viele Deutsche Freunde besuchen, das wir in Kanadien getraff. Und wir sollen in die Alpen gehen, oder klatren... ich weiss nicht. Wo wir Scloss Neuschwanstein besuchen sollen.


Und, ja. Ich werde Deutsch sprechen die ganze Zeit.

Så, det var den store nyheten i livet. Ikke bare skal min leeenge etterlengtede tysklandstur endelig finne sted, men jeg skal også, for første gang på 7 år, ta meg en skikkelig ferie.

Ich freue mich wie ein Kind!

Hmm...

Er det noen som kan fortelle meg hvorfor dette henger på altanen min midt i april?


Julelys, liksom. Midt på lyseste våren! Jeg griner innvendig.

Mot at vi bestilte et leopardmønstret baderomsteppe fra H&M (som skulle vise seg å være mer en klut enn et teppe, sånn etter størrelsen å dømme) fikk jeg ta disse julelysene ned fra stueveggen. Jeg stappet de omhyggelig vekk i lyskurven vår, og trodde helt oppriktig at nå var sorgens tid endelig over.

Men tror dere ikke to visse samboere har prestert å grave de frem igjen? Baderomsteppet fungerer ikke som et baderomsteppe likevel, så nå gjelder liksom ikke avtalen lenger... Har dere hørt noe så useriøst?

Så nå henger de der ute, da. Julelysene. I all offentlighet, til alment spott og spe. Og i skrivende stund ser det ut til at eneste måte å bli kvitt utingen på, er å gå til anskaffelse av en leopardmønstret sofa. Noe som er like uaktuelt som å ha julelys hengende framme i hvilken som helst anna måned enn desember.

Er det rart jeg er frustrert?

Tid for curling

An optimist is the human personification of spring.

-Susan J. Bissonette


Har jeg sagt at jeg elsker våren? Jeg gjør det. I aller høyeste grad. Det er finfint å ikke trenge å ta på seg jakke, lue og skjerf og votter OG ullundertøy for å for eksempel gå ut med søpla. Her i huset jobbes det hardt for å fullt ut nyte den lenge etterlengtede sola og vårvarmen.

Ironisk nok, får en kanskje si, trekker vi i dag frivillig inn i betraktelig mer forfrosne omgivelser: en ishall. Eller, en curlinghall, for å være eksakt. Jeg har stor tro på at det er i dag mitt naturtalent skal komme fram i lyset. Ååå som jeg gleder meg til at jentelaget bare danker guttelaget laaangt ned i curlingskoa. Det skal bli fint.

Mens andre handler inn god påskemat og godteri...

...kjøper jeg halslinser, nesespray og min andre pakke med kleenex på tre dager.

Partial uni drop-out.

Straffen for å bli vant med å stå opp kvart over fem hver bidige dag er at det blir veldig vanskelig å gjøre om på den rytmen når helga og fridagene kommer. Derfor sitter jeg her nå. Klokka er halv ni, og jeg har vært våken i snart to timer. Så når jeg likevel er våken, tenkte jeg at jeg kunne sette meg ned og gjøre noe så fornuftig som å skrive et blogginnlegg. For det er det jo en stund siden jeg har gjort.

Og det mest radikale som har skjedd i livet mitt i det siste, er, som overskriften indikerer, at jeg har droppet et fag på Blindern. Og det er indeed en radikal ting. For det er ikke hver dag jeg tyr til slike ekstremer, og setter både stipend og PPUen min på spill.

Til å begynne med føltes det som et stort nederlag. Men nå er det bare fantastisk. Jeg er en stor og ekkel litteraturbyrde lettere: The Victorian Period - den ultimate hatversjonen av litteraturemner, som jeg trodde skulle bli peace of cake etter den store litteratursuksessen på Saint Mary's. DEN GANG EI. Det kommer nok aldri til å bli en litteraturentusiast av meg, og det kan jeg fint leve med.

Nå gjenstår det bare å se om jeg få lurt noen andre stakkarer til å kjøpe mursteinbøkene mine...

Bingo

Som forrige innlegg kanskje ga inntrykk av, så er det hektiske tider her i hovedstaden. For meg i hvertfall. Med unormalt mange undervisningstimer per uke, sykelig mye pensum som jeg skal komme... eh... skulle ha kommet meg gjennom og med jobb på toppen av det hele, føler jeg at hver eneste uke flyr forbi lenge før jeg mentalt sett har fordøyd mandagen. Ingen god følelse.

Derfor må man av og til ta seg litt fri og gjøre andre ting, som for eksempel gå på bingo.

Ja, du leste rett. Bingo. Jeg ble nemlig med Hanna og Line på bingo her forleden, det var både spennende og underholdende, og nesten økonomisk innbringende. Med "nesten" mener jeg V I R K E L I G nesten!!! Det var så nesten som det bare kan bli før det bikker over. Se bare her:



Jada. Sånn så brettet mitt ut da det gikk mot slutten av runden. Dere kan tro skuffelsen var KJEMPESTOR da noen andre plutselig fikk bingo og stakk av med 3000 kroner. Og skuffelsen ble enda større da TV-skjermen, som alltid ligger noen hakk foran oppleseren, viste det tallet som skulle ha blitt ropt opp etterpå. Hvis ingen hadde fått bingo først.

Olga 72

KJEMPEnesten!

Men nederlaget til tross, bingokarrieren min slutter ikke med det. Den 25. hver måned er det nemlig superbingo. Da kan man vinne 18000 kroner.

Så om en snau måneds tid tar vi med oss bingopennene våre og forhåpentligvis et par venner, og stikker ned på Youngstorget en tur. Jeg føler at en ny trend er i ferd med å ta form.

Til de av dere som fortalte meg at første semester på PPU er enkelt, slapt, planke, slækt, simpelt o.l.:

TAKK for alle de falske forhåpningene! Tusen takk!


Hilsen Mariann, som ikke har noe liv.

I miss this place

So long. Farewell.

Til min storer sorg (og mammas enda større lettelse) skal denne utslitte lille vennen få pensjonere seg, etter mangfoldige års tro tjeneste:


Ja, det var med tungt hjerte at jeg la den vekk på øverste hylle i skapet (etter omhyggelig å ha tømt lommene og støvsugd innsiden) og lukket døren. For, nei, jeg skal selvfølgelig ikke kaste den. Det kan jo være jeg en gang i fremtiden får ånden over meg og gjør det jeg har snakka om litt til og fra gjennom de siste to årene: få en skomaker til å fikse et par ødelagte glidelåser og noen revna skinnlapper slik at den blir god som ny igjen.

I mellomtiden har jeg tenkt å begynne å bruke fjorårets mist ønskede, men muligens mest trengte julegave:
(Mamma: Ikke "minst ønsket" fordi jeg ikke ville ha den og ikke satte pris på den, men mer fordi at den er så lik den gamle at jeg ikke har noen gyldig grunn til å ikke slutte å bruke den gamle lenger. Og det er jo i og for seg litt trist)

For øyeblikket driver jeg og forsker på hvordan jeg skal få den til å se litt mindre høypolert ut før jeg begynner å bruked den. Noen foreslo sandpapir, men det syns jeg hørtes litt vel brutalt ut på en ny og ikke helt udyr skinnveske. Andre tips tas forøvrig imot med takk.

Skitur

Det er fiiiint med vinter. Særlig når det er snø og ikke 20 minusgrader ute, for da kan man nemlig gå på ski. Jeg og Hanna har vært sprekepettere og gått på ski på Tonsenhagen to ganger denne uka. Tilsammen har vi vel lagt sånn omtrentlig 1,6 mil bak oss, og det syns jeg er ganske mye.

Jeg kan absolutt anbefale å ta turen til Tonsenhagen. Der er fine løyper og få folk og en monsterbakke som bare blir gøyere og gøyere å renne ned (det har forøvrig ennå ikke blitt så gøy at jeg ikke ploger ned halve bakken, men det kommer seg nok) og som gir en veldig mestringsfølelse å bestige.


Dagens andre anbefaling er å kjøpe en flasketaske. Altså, en magetaske, eller kanskje heter det ryggtaske, med flaskelomme i som du har rundt livet når du går på ski. G E N I A L T ! ! Da slipper du nemlig å drasse på en hel sekk kun for en drikkeflaske. Eventuelt slipper du å bli LIVStørst i løpet av skituren fordi du ikke ville drasse på sekken kun for drikkeflaska.

Jeje. Det blir ny skitur på søndag, så det er bare å joine.

Godt nytt år!

Jeg tok meg plutselig en lang (og velfortjent) ferie fra det meste. Bloggen også. Det har skjedd en god del siden jeg sist opplyste folket om ståa i livet mitt. Blant annet traska jeg rundt i New Yorks travle og etterhvert ganske så snødekte (og dermed ikke så travle lenger) gater et par-tre dager før jul. Det var en iskald men likevel finfin opplevelse, men jeg tror ikke jeg skal gå veldig i detalj, for da har vi plutselig et veldig langt innlegg som ingen orker lese.

Kvalitetskvinner midt på selveste Times Square.

Og så fløy jeg hjem. Det er absolutt OK+ å være tilbake på norsk landejord. Men litt rart også. Det var ikke bare gøy å dra fra Halifax, for å si det sånn.

Jula i Grimstad var fin. Og snøborgen jeg og Ingrid lagde i haven til Ingrid var nesten like fin.


Nok en gang klarte vi å arrangere en vellykket nyttårsfest. Med over 50% øking i deltakertallet måtte vi til og med ta i bruk langbordet da den treretters gourmetmiddagen ble servert.

Deretter tok det ikke lang tid før jeg satt på bussen inn til Oslo. Der lærte jeg en veldig viktig lekse: purreløk har overhode INGEN VERDENS TING i tunfisksalaten min å gjøre. Nei nei nei.

Det var fint å treffe kvalitetssamboerene igjen. Temperaturen i leiligheten var selvfølgelig sammenlignbar med den i en fryseboks, men etter et par dager med intens fyring og varmeovnene på fullt begynte det å nærme seg plussgrader her inne. Og, tro det eller ei, men nå sitter jeg faktisk her uten både teppe og tøfler. Vi har nemlig stor tro på at vi (= Hanna) har funnet en løsning på kuldeproblemet:

Hanna fant nemlig en ventil som det blåste sterk kuling gjennom. ISKALD sterk kuling. Hun gikk forståelig nok ut ifra at ventilen sto åpen, og bestemte seg for å lukke den. MEN. Da utviklet det seg jo til reine stormen her inne. (Alle skjønner vel at jeg overdrivet et ørlitegrann nå..) Ventilen hadde med andre ord alltid vært lukka, den bare fungerte litt dårlig. Men nå har noen meter med tape og en pose fra Kiwi gjort hverdagen litt varmere her i heimen. I nærmeste framtid skal vi gå til innkjøp av en litt sterkere tape, for som dere kanskje ser på bildet, blåser det så hardt at plastposen står i bue innover.

Ellers begynte semesteret mitt så vidt i dag. Jeg har vært på infomøte for PPU, som jeg skal til på nå. Der lærte jeg at jeg må jobbe med å bli komfortabel med identiteten min som lærerstudent, ikke fagstudent..... Derfor vil jeg avslutte med det som jeg i følge foreleseren bør si til meg selv foran speilet tjue ganger hver morgen:

Jeg heter Mariann, og jeg er LÆRERstudent ved Universitetet i Oslo. (Ja, for de har lærerstudier der.)