Mitt første møte med Saint Mary's

En veldig pratsom taxisjåfør kjørte meg fra flyplassen til campus. Han var så hyggelig at jeg et øyeblikk trodde han ville tilby seg å følge meg inn, og hjelpe meg å finne ut hvor jeg skulle gå. Men dessverre skjedde ikke det. Jeg ble etterlatt med mine to tunge kofferter på utsiden av en dør. Over døren hang et skilt med et navn som hørtes litt kjent ut, ellers hadde jeg ingen anelse om hvor jeg befant meg. Det var knyst stille, ekstremt varmt og ikke en sjel var å se. ALDRI før har jeg følt meg så alene.

Det tok litt tid før jeg fikk summa meg. Så dro jeg fram kartet over campus, fant en bygning som måtte være den samme som den jeg sto og så på, og klarte å gjette meg fram til hvilken vei jeg skulle gå. Halveis framme kom en liten mann bort til meg og spurte om ikke han kunne hjelpe meg med bagasjen min. "Which one is the heaviest?" spurte han meg. Han var seriøst knøttliten. Hadde en bretta han på midten kunne han gått to ganger oppi den store kofferten min. Jeg ga han den minste, og påsto at de var like tunge.

Vel inne fant jeg Residence Desk hvor jeg fikk utlevert nøkler og en veldig kortfattet veibeskrivelse: "Down the stairs and to the right, then follow the signs." Ikke akkurat det jeg er best på i livet. Heldigvis var skiltene ikke til å ta feil av... Om bare alle skilt her i verden kunne være like lett synlige og like enkle å forstå...

Deretter bar det gjennom the Tunnel, en laaang gang nede i kjelleren.
Ganske fascinerende igrunn. Jeg oppdager nye malerier hver gang jeg går der, noe jeg gjør ganske ofte. (En annen fascinerende ting, er at på grunn av the Tunnel og et par glassbroer er det faktisk mulig å gå rundt halve campus uten å sette så mye som en lilletå på utsiden av bygningene. Og det er den halvdelen som inneholder alle residencene, kafeteriaen og alle klasserommene og auditoriene. Skal visst være veldig praktisk på vinterstid når gradene nærmer seg -30*C ute.)
Så var det bare å speide etter en dør med et D House-skilt. Nok en gang lekende lett.Det tok meg litt tid, men jeg skjønte til slutt at jeg skulle bruke nøkkelkortet for å komme meg inn, ikke nøklene. Vel inne ble jeg møtt av nok en dør som måtte låses opp, med en av nøklene denne gangen, før jeg entret en veldig lys gang.Og endelig, etter noe som da føltes som en milelang vandring, var jeg framme! Lengst inne i gangen fant jeg nemlig denne døren: Min dør!

Jeg åpnet døren, og det som åpenbarte seg bak den, var et ganske lite rom (rommene på studentheimen på Fjellhaug er luksusstore i forhold) med en pult, en stol, en seng og en hylle. Jeg kan ikke en gang huske hvordan førsteinntrykket var. Jeg tror nesten ikke jeg tenkte over hvordan det så ut der i det hele tatt. Jeg bare satt meg på senga, og stirret ut i løse lufta i en halvtimes tid. Lettet over å ha funnet fram, utmattet etter den lange reisen og vettskremt med tanke på det som ventet meg de neste dagene. Det skulle ta enda et par dager før jeg pakket skikkelig ut og satt ting på plass. Fremdeles mangler jeg en god del ting, men det begynner absolutt å minne om et bebodd rom.Jeg er heldigvis ikke like vettskremt lenger. De siste dagene har vært utrolig hektiske, med masser av opplegg for nye studenter og for internasjonale studenter - mye moro, og mye ikke fullt så moro. Det skal bli spennende å se hvordan det blir når skolen starter på onsdag. Jeg begynner å bli klar for litt seriøse greier nå, ikke bare sånne oversosiale events som de siste dagene har vært stappa fulle med.

Det tror jeg for holde for denne gang. Nå skal jeg sove. Senga er faktisk veldig god! Pluss i margenfor det.