Jeg er så sinnsykt jente.

Ikke at det noen gang har hersket noe tvil rundt det, men av og til blir det bare så pinlig hardt bekreftet. På en sånn æsj-isj-hyl-og-skrik-jentete måte.

Jeg skal gi dere et kort referat fra søndagskvelden:

Vi, (= Henriette, Hanna, Målfrid og jeg) ble invitert på kveldsmat i Synnøve og Kristins luksuriøse leilighet i Blåsbortveien. Meget bra tiltak.

OK. Vi hopper et par timer fram i tid, til det tidspunktet da Kristin ankom heimen sin og kunne presentere oss for tre-fire filmer hun hadde tatt i eie i løpet av ferien (som for hennes del ikke er over ennå), hvorav en ble enstemmig vedtatt til å være kveldens underholdning. Den het "Black Sheep" En forholdsvis nyskapt grøsserkomedie om muterte menneskeetende sauer, hvis bitt ga svært uheldige konsekvenser, særlig for mennesker som, i tillegg til å arve denne noe menneskefiendtlige atferden, også gjennomgikk en brutal og forholdsvis bråkjapp forvandling til overdimensjonerte sauemennesker. (Ikke at jeg vet hvor stor et normaldimensjonert sauemenneske er..) Uansett. Dårlig film, dårlig story, forholdsvis dårlig skuespill. MEN! akk og fysj og fy og æsj!! så skummelt. Kanskje helst for et sårtbar sinn som mitt.

Slike filmer er virkelig så langt fra oppbyggelig det går an å komme. Det er derfor jeg er så sterkt imot skrekkfilmer. Sjangeren burde avskaffes, og alle tidligere produserte filmer burde beslaglegges og tilintetgjøres, slik at verden kunne frigjøres fra slikt nedbrytende, ødeleggende og søvnreduserende materiale.

Greit. Tilbake til Tåsen. Filmen var ferdig, og det begynte å nærme seg leggetid for våre stakkars sykepleiestudenter, som må opp styggtidlig for å komme seg til praksisplassen. Fire fnisente jenter la på vei mot bilen. Da skjer det. Det er mørkt, det er vått, vi har nettopp sett en film om menneskeetende sauer og prøver lattermildt og skremme hverandre med peke på annenhver snøklump-rest i grøfta og rope: "En SAU". Plutselig beveger den ene snøklump-sauen seg, og viser oss sin sanne natur: et grå-svart krøllete beist! (En hund. Omtrent en halv meter høy. Lett å forveksle med en sau på kveldstid.)

Med dette fulgte et lettere hysteri, akkompagnert av hyl og skrik og utsagn som "Den ser på oss!" og "Den følger etter oss" (Noe den også gjorde, inntil den valgte å svinge inn i neste sidegate) og "Ikke løp. Da kommer den." Midt i opptyret klarte vi (innkludert bilens eier) å finne fram til feil blå bil, hvilket Målfrid ikke fikk med seg i tide til å slå følge med oss til den rette bilen. Så sto hun deralene og forlatt bak bilen og ynket seg, for bikkja hadde også stoppet.

Å stå der og stirre på det vettskremte kvinnemennesket ble nok litt i kjedeligste laget for valpen, så den tasset videre etter oss andre. Det var da sidegata kom. Med en gang det lille monsteret hadde vendt bakenden mot oss, la vi på sprang, og bokstavelig talt kastet oss inn i bilen.

Vett det. Flaut. PIIINLIG! Usannsynlig ydmykende! Jeg er jo ikke redd for hunder en gang!