Jeg ankom hovedstaden kl 00.05 tirsdag morgen. Bare sånn litt i overkant av en time etter skjema. Det var et noe mindre gledelig gjensyn enn det som fant sted i Grimstad en knapp uke tidligere. Det første som møtte meg var en kald oppgang - uten heis, selvfølgelig - badet i BEKmørke. Ja. Strømmen hadde gått i trappeoppgangen. Igjen. Jeg fomlet meg fram i blinde til inngangsdøra(allerede i andre etasje kunne jeg ikke lenger se veggene eller trappen foran meg - en liten ulempe, når en, ved siden av seg selv, skal frakte med seg en koffert, en sekk, en bag, en veske, samt en icapose med rundstykker i opp til tredje etasje etter stille-tiden. At posenhåndtaket røyk halveis på ferden, bød på noen ekstra utfordringer) Der ble jeg stående en stund på innbruddsaktig vis, mens jeg tuklet med låsen. Var ikke så lett og skjelne mellom den blå og den sølvfargede nøkkelen i mørten.
Vel inne, innså jeg for ørtende gang hvorfor jeg ikke liker å være førstemann tilbake etter en ferie. (På mystisk vis klarer jeg likevel alltid å ende opp med å være det..) Det var ensomt og kaldt. Etter å ha gnudd på ovnene, som ikke gjorde noe særlig nytte for seg før en ti-tolv timer seinere, pakket jeg meg inn i et par ulltepper og krøllet meg sammen i sofaen, satt på en film og sovnet.
Siden da har livet gradvis kommet seg. To dager er tilbakelagt, og alt begynner å virke som normalt: de andre to bestemte seg for å holde meg med selskap, jeg har jobbet, vært på seminar, skrevet oppgave (ikke en hel en, vel og merke), vært på korøvelse. Jeg har til og med satt på lesesalen BEGGE dagene, der fant jeg det nødvendig å halvere antall arbeidstimer.. gi meg selv en myk start liksom. Dessuten har posten vår begynt å dukke opp igjen, etter å ha vært fraværende siden den 19. grunnet defekt lås.
Så her er alt bra.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar