Bak lukkede dører

Har du noen gang opplevd å være innelåst i din egen leilighet? Det har jeg. For nøyaktig en uke og litt under sju timer siden befant jeg, Hanna, Målfrid og min intetanende sovende tante oss bak lås og slå i Konghellegata. Billedlig talt, selvfølgelig. For det var ikke en låst dør hindret vår vei ut i frihet. Ei heller en dørslåe. Låsen fungerte faktisk helt fint den. Det testet Målf ganske grundig ut, før hun stakk nesen inn til meg.

"Mariann. Eg får isje opp døren. Dørhåndtaket funker isje. Det e så typisk at det skjer i dag. Ååå.. Eg skal ha eksamen. Åh naaaii. Den starter om 50 minutter. De kommer aldri til å tro meg om eg kommer for seint."

På en eller annen måte hadde dørhåndtaket kommet ut av hakk eller noe. For det kunne snurres rundt og rundt. Nå er vi ikke totalt hjelpesløse, da. Verktøyskrinet kom selvfølgelig fram, og jeg gjorde et forsøk på å stramme skruene som dørhåndtaket var festet med. Et godt forsøk, vil jeg påstå, om enn uten tilfredsstillende resultater. Stjernene på stjerneskruene var nemlig ikke stjerner lenger men heller rundinger med hakk i. Døren var og blei lukket, og kunne bare åpnes utenfra.

Vi bor i sjette etasje, så det var dessverre ikke sånn at en av oss bare kunne hoppe ut et vindu for å få det gjort. Vinduenes utforming ville uansett ha vanskeliggjort den jobben, da vi verken er akrobater eller slangemennesker.

Hjelpen måtte med andre ord komme utenfra. Men om vi fikk tak i noen derfra, så ville heller ikke dette skje uten problemer. Inngangspartiet vårt består nemlig av en yttergang som er felles for oss og naboen. Den ytterste ytterdøren er alltid låst, og idiotisk nok går det ikke an å låse den opp fra inne i leiligheten. Eneste mulighet var dermed å kontakte naboen vår (en annen mulighet kunne ha vært vaktmesteren, hadde vi bare vært lure nok til å skrive ned nummeret hans en av de gangene vi egentlig hadde tenkt til å gjøre det). Heldigvis husket vi navnet hans, og heldigvis sto nummeret hans på gulesider.no.

Naboen vår er en sur mann. Det er i hvertfall det ryktene sier. Og selv om første(og foreløpig eneste)inntrykket vårt av ham ikke støttet den oppfatningen helt og fullt, var jeg likevel ytterst skeptisk til å skulle ringe ham klokka kvart over sju på morgenen. Men siden Målfrids tid begynte renne ut, bestemte vi oss for å ta sjansen. Det var kona hans som svarte. Kona hans som ikke snakker norsk, men heller dårlig engelsk. Etter litt om og men skjønte hun hva vi ville at hun skulle gjøre, og få sekunder etter kunne vi igjen skue den gule og særdeles smakløse gangen vår med egne øyne. Og det har aldri føltes så godt. Målf sa noe som innebar ordene "thanks" og "exam" og "run" i det hun spurtet forbi den forfjamsede pysjkledde dama, og overlot dørproblemet til meg og Hanna.

Hun var i grunn veldig hyggelig, nabodama. Hun ga oss nummeret til vaktmesteren og så kom hun ut litt seinere for å høre om vi fikk tak i ham. Det gjorde vi, og han kom opp en tur og fiksa døra vår. Nå funker den som bare juling, noe vi setter stor pris på.


For de som lurer, så rakk Målfrid eksamen den dagen.