Sognsvann - Frognerseteren

Skituren gikk ikke helt som den skulle.

For det første gikk løypa så godt som bare oppover. Noe en kan skryte av i ettertid, men som ikke er fullt så gøy når en befinner seg i en tilsynelatende endeløs motbakke med litt bakglatte ski. (Nå skal det sies at dagens smøring overgikk alt jeg tidligere har oppnådd innen selvstendig skismøring - skjønt så selvstendig var det da ikke. Stor takk for gode råd og veiledning rettes til Ranveig og Hanna)

For det andre: Da vi endelig kom til en lang nedoverbakke, en sånn som du får skikkelig fart i, da klarte jeg og falle. Jeg mener VIRKELIG tryne. Hvordan det skjedde trenger vi ikke å gå så dypt og grundig inn på, men jeg kan si såpass at det kom som følge av en kombinasjon av mine foreldede skiferdigheter og et stk distraksjonselement i form av en gammel mann som sto farlig nær sporet jeg kom susende i. Uansett. Jeg fallt og snøen spruta.

Denne hendelsen fikk to svært uheldige utfall:
1. Den nye skistaven min (ganske nøyaktig et døgn gammel) ble en smule bulkete og bortimot ubrukelig.
2. Jeg skada beinet mitt. Så trapper og stiger er ikke akkurat det jeg foretrekker å ferdes i for øyeblikket, i og med at jeg sliter litt med å løfte høyrebeinet. Kombinert med en veldig lemster høyrearm er det vanskelig å snu seg i senga og å reise seg hvis jeg ligger på høyre side, og siden jeg må ege meg ned til kortenden av senga for å komme ut av den, er det å stå opp også blitt en kraftanstrengelse jeg trives svært dårlig med.

Hvor lenge bør en vente med å kontakte en lege når en ikke vil virke hypokonderisk?