Tradisjonen tro

I kjøleskapsdøren vårt, i øverste hylle, i øyehøyde, ligger en marsipangris. Urørt. Der har den lagt siden julaften (muligens noe lenger, siden mamma sikkert kjøpte den før julaften. (Noe jeg for øvrig ikke kan si med sikkerhet, i og med at jeg knapt nok kom hjem før da)).

Og hvorfor har den ikke blitt fortært ennå? Jeg skal si dere en ting, og det er at Buarøys kjøleskap ikke akkurat er den tryggeste plassen å oppbevare søtsaker. Her forsvinner ting rett som det er, for å si det sånn. Jeg velger å tro at grunnen til at denne lille grisen fremdeles er å skue i sin helhet, stikker dypt inn i våre tradisjonstro hjerter.

Klokka to på julaften spiste vi grøt. Og som seg hør og bør, blanda pappa inn en mandel. Ikke i gryta. Men i en av skålene med grøt i. Vi byttet på å rotere rundt på skålene, for at ingen skulle vite hvilken mandelen befant seg i. Premien til den som skulle finne mandelen, var marsipangrisen. Den som ligger i kjøleskapet.

Det har seg nemlig slik, at da grøten var fortært, og undertegnede var mer mett enn det som godt er, var det ingen som hadde fått mandelen. Seriøst. Ingen fant den. Og alle nekter for å ha svelget den uten å merke det. For, ærlig talt. En merker da om en svelger en hel mandel. Gjør en ikke?

Og, som vi alle vet. En spiser ikke julegrøt-premien, med mindre en har vunnet den selv. Sånn er det bare.

Så nå ligger den der, da. Lille grisen. Skal tro hvor lenge..