Slik står det til:

Jeg har sååå mye å gjøre, og såå mye tid å gjøre det på. Likevel gjør jeg det ikke. Og når jeg ikke gjør det jeg burde gjøre, gjør jeg heller ikke noe annet, for det ville jo ha vært en dum måte å bruke den tiden jeg har på; å gjøre noe gøy framfor noe nødvendig.

På Fjellhaug ble jeg fortalt at oktober og november er de mørkeste månedene for en student, og det er så sant, så sant.

Søvnbehovet øker i takt med de mørke morgentimene, samtidig som samvittigheten svekkes, og forelesninger anses som mindre viktig. Innsatsviljen synker, slik at oppgaver og andre forsøk på skolearbeid blir mindre helhjertet. Og bare vissheten om at alt dette kommer til å skje, gjør en deprimert.