There's a certain Slant of light

Her er nok å henge fingrene i for tida. Dessverre, får en vel kanskje si, for jeg hadde nettopp lunsjpause - en veldig lang en - og da la jeg merke til at sola steiker som bare juling ute. Kanskje ikke så vanskelig å gjette hvor jeg egentlig ønsker å befinne meg for øyeblikket. Men livet har lært meg at en ikke alltid kan gjøre som en vil. Særlig ikke midt i skoleåret.

Jeg har fått utdelt to av tre kvalifiseringsoppgaver, og en av dem går ut på å tolke diktet 'There's a certain Slant of light' av Emily Dickinson. Og for å si det sånn, det er ingen enkel oppgave. Noe av det første foreleseren sa om forfatteren, var omtrent dette: "Her poems are just really really extremely hard to get." Jeg er ikke sikker, men jeg tror jeg hørte noen literaturentusiaster juble fra første rad da hun sa det. "Så spennende! Et uforståelig dikt!"

Jeg, på den andre siden, tenkte mer i retningen: "Oh no! Ingenting åpenlyst? Må jeg faktisk tolke alt? Absolutt ALT? Å drrrit." Hva er det med å skrive i bilder og symboler, liksom? Og hva skjedde med 'bokstavelig talt'? Har vi ikke nok kommunikasjonsproblemer i denne verden?

Jeg har heldigvis kommet litt igang, og da går alt litt lettere. Det som er greit med tolkning, er at det ikke finnes noen fasit. Så det er i grunn nesten bare å tolke i vei. Jeg er ganske så fornøyd med at jeg har klart å finne min egen theses statement allerede. Den er kke helt ferdig og velformulert ennå, men det går i at diktet handler om at livet er et paradoks. Noen som ser det, eller?

There's a certain Slant of light,
Winter Afternoons--
That opresses, like the Heft
Of Cathedral Tunes--

Heavenly Hurt, it gives us--
We can find no scar,
But internal difference,
Where the meanings are--

None may teach it--Any--
'Tis the Seal Despair--
An imperial affliction
Sent us of the Air--

When it comes, the Landscape listens--
Shadows--hold their breath--
When it goes, 'tis like the Distance
On the look of Death--