Jeg har en tendens til å bli valgt

Det nytter ikke. Hvor mye jeg enn prøver å gjemme meg, se ned, se bort, late som jeg sover... det blir alltid meg. Et par eksempler:

I høst var det respondent jeg skulle være. Eneste gang i løpet av høsten at noen skulle være respondent på en annen sin oppgave, og hun valgte meg.

"OK. Ingen frivillige? Da bare tar jeg en jeg kan navnet på, jeg... Mariann. Kunne du kanskje gjort det?"

Altså. Det ville ha vært mer naturlig å huske navnet på Jonas. Eller Marie. Eller noen av de andre som snakket mye, og som hun måtte tiltale ved navn hver gang de rakk opp hånda. Hun husket deres navn også, det vet jeg. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg falt inn under den gruppen. Skjønt jeg skulle gjærne ha gjort det. Vært flittig og frimodig, med mange tanker om ting og tang. Da hadde jeg kanskje hatt noe å si som respondent. Noe annet enn "Bra." "Dette synes jeg var fint." "Jeg synes du er flink til....." osv. Det var det jeg hadde planer om å si. Lite kontruktiv kritikk her i huset (selvfølgelig, når en ikke finner noe å kritisere). Men så ble jeg syk. Så det ble ikke noe av.

Nå er jeg valgt ut til å ha muntlig innlegg. Om denne oppgava (punkt to i tredje avsnitt). OK. Så skal alle ha et muntlig innlegg i løpet av våren. Men jeg levde liksom på et forsvinnende lite håp om at hvis jeg ventet lenge nok, så ville det plutselig ikke være tid for mitt innlegg likevel. Offa.. så dumt. Jaja. Life moves on, lissom.

I dag forsvant håpet helt. Jeg fikk tilbakemelding på oppgava (Overraskende positivt), pluss en liten forespørsel på om ikke jeg kunne ha et innlegg til mandag. Det er ingen som har meldt seg frivillig, så da har Olav bare laget en liste, og jeg var blant de fire første på den. What a luck!


Å skrive en god oppgave er en ting. Å skulle holde et muntlig innlegg om den, forsvare standpunktene, og svare på spørsmål som jeg garantert ikke kommer til å skjønne før det er gjentatt en fire-ti ganger, er en helt annen.

Men jeg tror jeg bare må hive meg ut i det.