Godt nytt år!

Jeg tok meg plutselig en lang (og velfortjent) ferie fra det meste. Bloggen også. Det har skjedd en god del siden jeg sist opplyste folket om ståa i livet mitt. Blant annet traska jeg rundt i New Yorks travle og etterhvert ganske så snødekte (og dermed ikke så travle lenger) gater et par-tre dager før jul. Det var en iskald men likevel finfin opplevelse, men jeg tror ikke jeg skal gå veldig i detalj, for da har vi plutselig et veldig langt innlegg som ingen orker lese.

Kvalitetskvinner midt på selveste Times Square.

Og så fløy jeg hjem. Det er absolutt OK+ å være tilbake på norsk landejord. Men litt rart også. Det var ikke bare gøy å dra fra Halifax, for å si det sånn.

Jula i Grimstad var fin. Og snøborgen jeg og Ingrid lagde i haven til Ingrid var nesten like fin.


Nok en gang klarte vi å arrangere en vellykket nyttårsfest. Med over 50% øking i deltakertallet måtte vi til og med ta i bruk langbordet da den treretters gourmetmiddagen ble servert.

Deretter tok det ikke lang tid før jeg satt på bussen inn til Oslo. Der lærte jeg en veldig viktig lekse: purreløk har overhode INGEN VERDENS TING i tunfisksalaten min å gjøre. Nei nei nei.

Det var fint å treffe kvalitetssamboerene igjen. Temperaturen i leiligheten var selvfølgelig sammenlignbar med den i en fryseboks, men etter et par dager med intens fyring og varmeovnene på fullt begynte det å nærme seg plussgrader her inne. Og, tro det eller ei, men nå sitter jeg faktisk her uten både teppe og tøfler. Vi har nemlig stor tro på at vi (= Hanna) har funnet en løsning på kuldeproblemet:

Hanna fant nemlig en ventil som det blåste sterk kuling gjennom. ISKALD sterk kuling. Hun gikk forståelig nok ut ifra at ventilen sto åpen, og bestemte seg for å lukke den. MEN. Da utviklet det seg jo til reine stormen her inne. (Alle skjønner vel at jeg overdrivet et ørlitegrann nå..) Ventilen hadde med andre ord alltid vært lukka, den bare fungerte litt dårlig. Men nå har noen meter med tape og en pose fra Kiwi gjort hverdagen litt varmere her i heimen. I nærmeste framtid skal vi gå til innkjøp av en litt sterkere tape, for som dere kanskje ser på bildet, blåser det så hardt at plastposen står i bue innover.

Ellers begynte semesteret mitt så vidt i dag. Jeg har vært på infomøte for PPU, som jeg skal til på nå. Der lærte jeg at jeg må jobbe med å bli komfortabel med identiteten min som lærerstudent, ikke fagstudent..... Derfor vil jeg avslutte med det som jeg i følge foreleseren bør si til meg selv foran speilet tjue ganger hver morgen:

Jeg heter Mariann, og jeg er LÆRERstudent ved Universitetet i Oslo. (Ja, for de har lærerstudier der.)