Oppsummeringer

Jeg innrømmer glatt at jeg har sviktet litt på bloggfronten i sommer. Men det tenkte jeg at jeg skulle begynne å gjøre noe med nå. Nå har nemlig alle av interesse reist fra Grimstad og omegn og familien har begynt å jobbe igjen (ikke alle har sommerferie i tre måneder). Jeg har med andre ord masse av tid til å oppdatere verden på hva som skjer i livet mitt.

Men la oss først begynne med hva som HAR skjedd: en hel sommer har passert, og for min del har den inneholdt flere store begivenheter enn det som, sett med mine øyne, er normalt.

Jeg kom hjem fra Oslo den 19. juni, ene og alene for å delta i Heges utdrikningslag dagen etter.En særdeles vellykka dag bestående av luksusfrokost; moderat utdritning i sentrum; sumobryting, kikkertfotball, promillebrilletrillebårløp, borrelåshoppeslott, rodeo og kast-ball-på-en-rød-knapp-så-faller-bruda-oppi-ei-tønne-med-ganske-kaldt-vann-i-leken i Halvorsvika; rægelunsj ved Berge Gård; fotoshoot med tema "Hege og jeg"; og tropisk aften. Så var Hege gifteklar.

Liv var så grei at hun tok den siste vakta mi på Skoringen i Oslo, så jeg slapp å reise tilbake dit etter helga. Dermed hadde jeg en hel uke med bare fri. Og hva er vel bedre da, enn å stikke til Borgen for å være leder på Sommertreff? Jeg kom ikke på noe, så det var nettopp det jeg gjorde.


Et ikke så lite smart valg om jeg får si det selv. Etter en liten uke med sol og sommer, bading, møter, og alskens andre morsomme aktiviteter, var det på høy tid å begynne å gjøre det sommerferien egentlig er til for: jobbe. Skoringen på Odden ble i år igjen mitt andre hjem.

Men det gikk ikke mange dager før neste begivenhet sto for tur. Tidlig i ferien hadde jeg nemlig tryglet til meg noen dager med fri i begynnelsen av juli. Så den 7. juli tok Tone og jeg oss en flytur. To flyturer faktisk... vi måtte mellomlande i Oslo.

Målet var Bergen og GF. Korttenkt som bare jeg kan være, hadde jeg reist hjemmefra uten både paraply og regnjakke - tross veldig dårlige værutsikter. Konsekvensene av det fikk jeg smertelig erfare tidlig den første dagen. Med et ønske om å slippe unna flere slike gjennomvåte opplevelser gikk jeg til innkjøp av en paraply. Men det skulle vise seg å være en helt unødvendig investering. Vi så ikke mer til det dårlige været, og ble heller velsignet med skikkelig sommervær resten av oppholdet.


Nå høres det vel ut som at minnet om overraskende fint være er alt jeg sitter igjen med etter GF. Det er heldigvis ikke tilfellet. Min første Generalforsamling var en utrolig fin opplevelse: bra møter og forkynnelse, flotte folk og overraskende interessante forhandlinger. Jeg kommer tilbake om tre år.

25. juli var det tid for bryllup! Ingrid m/far gjorde tåredryppende entre, hun sa JA og Torbjørn sa JA, og sammen danset de ut og var lykkelig gift.


Fjorten dager senere var det Hege og Rune som sto for tur. Like tåredryppende og like vakkert. Slik bryllup skal være!


Det er så vidt jeg tør påstå det, men jeg tror kanskje jeg hadde en like stressende innspurt til bryllupet som brudeparet og brudeparets familie hadde. Det skulle lages album fra utdrikningslaget, det skulle diktes sang som også skulle pugges, det skulle lages kort, jeg skulle lære en sang på piano som Inger skulle synge og jeg skulle finne øredobber og smykke som kunne brukes til kjolen. I tillegg skulle jeg jobbe ca ni timer daglig. Som vi alle vet, er det lite vits i å være tidlig ute her i verden. Dermed ble ingen av disse tingene påbegynt mer enn tre dager før dagen. Men jeg vil si at det var verdt det. Vi hadde en framifrå framføring, som jeg nekter å tro at noen ikke likte. OG jeg overvant frykten for å spille piano foran en sal full av folk. Og Hege og Rune så ut til å sette pris på det, og det må jo bare være det viktigste på en slik dag.

Nå er det slutt på både jobbing og store begivenheter for i sommer. Jeg prøver å nyte de siste ukene av min aaaltfor lange ferie, noe som har vist seg å være ganske vanskelig når jeg må gjøre det alene. Heldigvis er det ikke så lenge til ting begynner å skje i livet mitt igjen, i dag er det 17 dager til jeg begir meg ut på mitt transatlantiske eventyr.

(Ja, jeg har ofte sprut meg selv hvorfor jeg ikke valgte å gjøre karriere av karttegning.)

Jeg har ganske blandede følelser når det gjelder nettopp det og grugleder meg som en veldig stor unge! Men mer om det seinere. Jeg tror jeg har skrevet nok for denne gang. Antakeligvis mer enn nok. Nå skal jeg begynne å planlegge hvordan jeg skal velge hvilke klær og sko jeg skal ha med over havet, hvordan jeg skal få plass til det i bare to kofferter, og hvordan jeg skal få det til å veie mindre enn 46 kilo. Men først skal jeg spise en pære.