ut mot havet

Fra lesesalen, Vilhelm Bjerknes' hus

2010-11-24T12:26:00.010Z

I de ikke så altfor tidlige morgentimer vandret jeg hvileløst omkring på Blindern, på jakt etter en ledig leseplass. Klokka var vel såvidt passert ni, likevel var samtlige lesesaler fullere enn magen min på julaften og nyttåsaften tilsammen. Universitetet i Oslo har nemlig fått det for seg at å forandre hele lesesaler og biblioteker om til eksamenssaler er en lur ting å gjøre. Midt i eksamenstiden. Tidspunktet kunne ikke vært mer ubeleilig, liksom.

Etter en stund, som i følge klokka mi varte i kun 20 minutter, men som i virkeligheten egentlig varte i en og en halv evighet, fant jeg meg til slutt til rette på lesesalen i mattebygningen.

Jeg vet ikke hva disse mattestudentene egentlig driver med. De leser i hvertfall ikke. Nå er klokka halv to, og lesesalen er fremdeles ikke halvfull. Jeg vet av erfaring at UB og Sophus og SV og alle andre kjente og kjære lesesaler i dette øyeblikk bugner av numne romper på gulvnivå og irriterte nyankomne som går og mentalt river seg i håret i ren frustrasjon over mangelen på leseplasser. Ikke en ledig stol. Ikke et ledig hjørne. Ikke en ledig stikkontakt.

Og her sitter jeg, da. På min nye favorittlesesal. Her er det akkurat passe stille, akkurat passe bråkete og så godt som akkurat passe varmt. Og her finner du til og med en liten dash med akkurat passelig humor:

På noen (les: vanlige) lesesaler kan ordensreglementet stortsett oppsummeres i tre korte negative imperativer: 1) ikke bråk! 2) ikke spis! 3) ikke snakk i mobiltelefon!

På mattebygningen, derimot, kan en vel kanskje si at den siste har fått et noe større fokus enn de andre. La meg sitere:

MOBILTELEFONREGLER:

Det er ikke tillatt med mobiltelefoner som er slått på.
Mobiltelefoner som er slått på, men med avskrudd ringelyd er heller ikke tillatt.
Det er ikke lov å sende eller motta tekstmeldinger på lesesalen.
Mobiltelefonen må være slått av før en går inn på lesesalen.
Det er ikke tillatt å løpe ut fra lesesalen for å ta telefonen.
Kan ikke mobiltelefonen slås av, ta av batteriet.
Mobiltelefoner på lesesalen har ikke lov til å komme med så mye som et pip.

BRUDD KAN MEDFØRE BORTVISNING!

Dette er jo bare hylende morsomt i en ellers humorløs hverdag.

Så, jeg underer meg over at det ikke har slått noen (meg selv inkludert, fram til i dag) at det går an å sjekke ut tilstanden på dette bygget også. Matte, liksom. Det er manko på studenter - ikke leseplasser. Det sier seg jo selv.

A year ago today

2010-09-10T07:12:00.005+01:00

(eller yesterday, faktisk.. siden jeg aldri fikk summa meg til å poste denne i går)

For nøyaktig et år siden våknet jeg opp på mitt grønne lille rom med hundre millioner sommerfugler i magen. Første skoledag!

Det var i dag jeg fikk mitt første møte med Mr Field, og umiddelbart kåret ham til "verdens skumleste professor" (en kåring jeg etter kort tid så meg nødt til å trekke tilbake).

Etter det hadde jeg min første litteraturtime med Gugu (professoren som skulle komme til å nesten felle en tåre når jeg takket for et fint kurs på slutten av semesteret), og gjorde her det sjebnesvangre valget å rekke opp hånda for å si noe om en bok. Der gikk planen min om seile usett gjennom nok et forhatt literaturemne i dass.

Og så var det denne dagen jeg for første gang i livet fikk erfare hvordan det føles å befinne seg i et rom med KUN lingvistikkentusiaster i. Det føles godt. Og litt rart. Og jeg har en følelse av at det aldri kommer til å skje igjen.

Jada. Første skoledag på 9. september... det var ikke helt feil det. Nittende skoledag på 9. september, derimot... BAFF!

Oslosommer

2010-06-27T22:54:00.005+01:00

Dere trodde kanskje jeg hadde sluttet med skribleriene mine dere...? Håhneida! Langt derifra. Jeg har bare hatt det så UTROLIG travelt i det siste. Dere vet...det er sommer, det er ferie, det er Oslo. Masse å ta seg til. HAUGEVIS av ting å gjøre. TONNEVIS, faktisk.

Og ironien står skrevet i ansiktet mitt.

H E R E R S Å K J E D E L I G ! ! !

K
J
E
D
L
I
G
!
!

K J E D E L I G ! ! !

Hadde det ikke vært for at jeg nettopp har malt dem, så hadde jeg gått på veggene her.

Kjedsomhet gjør merkelige ting med folk. Den kan for eksempel få deg til å blogge igjen. Om enn bare for å fortelle verden hvor mye du kjeder deg, eller for å offentliggjøre din egen lille survivor's kit for lange, trege sommer dager i Oslo.

Heisann! Det var en god ide! Marianns Survivor's Kit for oversomring i Oslo - Hva gjør du når du er stuck i Oslo, kjeder livsskiten av deg og ikke eier et rødt øre som ikke skal spares til en viss Tysklandstur?

Du kan for eksempel se tre sesonger av the OC på rappen. For en litt mer variert hverdag, kan du jo starte dagen med en svømmetur i svømmehallen. I tillegg kan du tilby din assistanse når en venn skal male stua si. Og mens du likevel er inne i malemodus, kan du jo vel så godt male over de styggkoselige brun-oransje veggene på ditt eget rom også - etter å ha sparkla igjen diverse huller og rifter, vel og merke. Når du har fullført to lag og er rimelig lei av å male, og innser at selv ikke all verdens ønsketenkning og godvilje kan dekke over de mørkeoransje sjatteringene som fremdeles skinner gjennom den lyse latte-fargen, skal du bare være glad til. Nå er du nemlig sysselsatt i enda en og en halv time.

En garantert suksess er Nationalgalleriet. Til den nette sum av en slikk og ingenting, kan du kan du tilbringe timer på timer der, mens du stirrer det ene kunstverket etter det andre i senk. Og det uten at det blir kjedelig! Ellers er det jo stårlende sol i Oslo for tiden. Ta en tur i parken eller bare sett deg på altanen. Ja, den overopphetede og nærmest vindstille altanen. Bare husk å ta med en god bok. Den kan ta tankene dine vekk fra den uutholdelige varmen. I hvertfall for en stund.

Sist, men ikke minst: Om du skulle få du muligheten til å ta en ekstra vakt på jobb - TA DEN! Selv om det innebærer at du må si fravel til Seth og Ryan og resten av gjengen fra the OC i noen timer. Nå har du en gylden mulighet til å tjene inn pengene du brukte på maling og to OC-sesonger.

Å ja da.. det er massevis av ting du kan gjøre i Oslo på sommerstid. Haugevis. Tonnevis, faktisk.

Nyt ferien.

Sommerplanen im box

2010-05-11T12:01:00.006+01:00

Schnart, ja sehr schnart fahren ich und meine Finnishe Freundin nach Deutschland. Die Land über alle Lander. Ja. Wir sollen viele Deutsche Freunde besuchen, das wir in Kanadien getraff. Und wir sollen in die Alpen gehen, oder klatren... ich weiss nicht. Wo wir Scloss Neuschwanstein besuchen sollen.

Und, ja. Ich werde Deutsch sprechen die ganze Zeit.

Så, det var den store nyheten i livet. Ikke bare skal min leeenge etterlengtede tysklandstur endelig finne sted, men jeg skal også, for første gang på 7 år, ta meg en skikkelig ferie.

Ich freue mich wie ein Kind!

Hmm...

2010-04-23T08:58:00.004+01:00

Er det noen som kan fortelle meg hvorfor dette henger på altanen min midt i april?

Julelys, liksom. Midt på lyseste våren! Jeg griner innvendig.

Mot at vi bestilte et leopardmønstret baderomsteppe fra H&M (som skulle vise seg å være mer en klut enn et teppe, sånn etter størrelsen å dømme) fikk jeg ta disse julelysene ned fra stueveggen. Jeg stappet de omhyggelig vekk i lyskurven vår, og trodde helt oppriktig at nå var sorgens tid endelig over.

Men tror dere ikke to visse samboere har prestert å grave de frem igjen? Baderomsteppet fungerer ikke som et baderomsteppe likevel, så nå gjelder liksom ikke avtalen lenger... Har dere hørt noe så useriøst?

Så nå henger de der ute, da. Julelysene. I all offentlighet, til alment spott og spe. Og i skrivende stund ser det ut til at eneste måte å bli kvitt utingen på, er å gå til anskaffelse av en leopardmønstret sofa. Noe som er like uaktuelt som å ha julelys hengende framme i hvilken som helst anna måned enn desember.

Er det rart jeg er frustrert?

Tid for curling

2010-04-18T09:55:00.005+01:00

An optimist is the human personification of spring.

-Susan J. Bissonette

Har jeg sagt at jeg elsker våren? Jeg gjør det. I aller høyeste grad. Det er finfint å ikke trenge å ta på seg jakke, lue og skjerf og votter OG ullundertøy for å for eksempel gå ut med søpla. Her i huset jobbes det hardt for å fullt ut nyte den lenge etterlengtede sola og vårvarmen.

Ironisk nok, får en kanskje si, trekker vi i dag frivillig inn i betraktelig mer forfrosne omgivelser: en ishall. Eller, en curlinghall, for å være eksakt. Jeg har stor tro på at det er i dag mitt naturtalent skal komme fram i lyset. Ååå som jeg gleder meg til at jentelaget bare danker guttelaget laaangt ned i curlingskoa. Det skal bli fint.

Mens andre handler inn god påskemat og godteri...

2010-03-31T16:09:00.003+01:00

...kjøper jeg halslinser, nesespray og min andre pakke med kleenex på tre dager.

Partial uni drop-out.

2010-03-28T08:33:00.003+01:00

Straffen for å bli vant med å stå opp kvart over fem hver bidige dag er at det blir veldig vanskelig å gjøre om på den rytmen når helga og fridagene kommer. Derfor sitter jeg her nå. Klokka er halv ni, og jeg har vært våken i snart to timer. Så når jeg likevel er våken, tenkte jeg at jeg kunne sette meg ned og gjøre noe så fornuftig som å skrive et blogginnlegg. For det er det jo en stund siden jeg har gjort.

Og det mest radikale som har skjedd i livet mitt i det siste, er, som overskriften indikerer, at jeg har droppet et fag på Blindern. Og det er indeed en radikal ting. For det er ikke hver dag jeg tyr til slike ekstremer, og setter både stipend og PPUen min på spill.

Til å begynne med føltes det som et stort nederlag. Men nå er det bare fantastisk. Jeg er en stor og ekkel litteraturbyrde lettere: The Victorian Period - den ultimate hatversjonen av litteraturemner, som jeg trodde skulle bli peace of cake etter den store litteratursuksessen på Saint Mary's. DEN GANG EI. Det kommer nok aldri til å bli en litteraturentusiast av meg, og det kan jeg fint leve med.

Nå gjenstår det bare å se om jeg få lurt noen andre stakkarer til å kjøpe mursteinbøkene mine...

Bingo

2010-02-25T15:41:00.005Z

Som forrige innlegg kanskje ga inntrykk av, så er det hektiske tider her i hovedstaden. For meg i hvertfall. Med unormalt mange undervisningstimer per uke, sykelig mye pensum som jeg skal komme... eh... skulle ha kommet meg gjennom og med jobb på toppen av det hele, føler jeg at hver eneste uke flyr forbi lenge før jeg mentalt sett har fordøyd mandagen. Ingen god følelse.

Derfor må man av og til ta seg litt fri og gjøre andre ting, som for eksempel gå på bingo.

Ja, du leste rett. Bingo. Jeg ble nemlig med Hanna og Line på bingo her forleden, det var både spennende og underholdende, og nesten økonomisk innbringende. Med "nesten" mener jeg V I R K E L I G nesten!!! Det var så nesten som det bare kan bli før det bikker over. Se bare her:

Jada. Sånn så brettet mitt ut da det gikk mot slutten av runden. Dere kan tro skuffelsen var KJEMPESTOR da noen andre plutselig fikk bingo og stakk av med 3000 kroner. Og skuffelsen ble enda større da TV-skjermen, som alltid ligger noen hakk foran oppleseren, viste det tallet som skulle ha blitt ropt opp etterpå. Hvis ingen hadde fått bingo først.

Olga 72

KJEMPEnesten!

Men nederlaget til tross, bingokarrieren min slutter ikke med det. Den 25. hver måned er det nemlig superbingo. Da kan man vinne 18000 kroner.

Så om en snau måneds tid tar vi med oss bingopennene våre og forhåpentligvis et par venner, og stikker ned på Youngstorget en tur. Jeg føler at en ny trend er i ferd med å ta form.

2010-02-16T18:00:00.002Z

Til de av dere som fortalte meg at første semester på PPU er enkelt, slapt, planke, slækt, simpelt o.l.:

TAKK for alle de falske forhåpningene! Tusen takk!

Hilsen Mariann, som ikke har noe liv.

I miss this place

2010-01-30T16:48:00.007Z

So long. Farewell.

2010-01-29T09:51:00.011Z

Til min storer sorg (og mammas enda større lettelse) skal denne utslitte lille vennen få pensjonere seg, etter mangfoldige års tro tjeneste:

Ja, det var med tungt hjerte at jeg la den vekk på øverste hylle i skapet (etter omhyggelig å ha tømt lommene og støvsugd innsiden) og lukket døren. For, nei, jeg skal selvfølgelig ikke kaste den. Det kan jo være jeg en gang i fremtiden får ånden over meg og gjør det jeg har snakka om litt til og fra gjennom de siste to årene: få en skomaker til å fikse et par ødelagte glidelåser og noen revna skinnlapper slik at den blir god som ny igjen.

I mellomtiden har jeg tenkt å begynne å bruke fjorårets mist ønskede, men muligens mest trengte julegave:
(Mamma: Ikke "minst ønsket" fordi jeg ikke ville ha den og ikke satte pris på den, men mer fordi at den er så lik den gamle at jeg ikke har noen gyldig grunn til å ikke slutte å bruke den gamle lenger. Og det er jo i og for seg litt trist)

For øyeblikket driver jeg og forsker på hvordan jeg skal få den til å se litt mindre høypolert ut før jeg begynner å bruked den. Noen foreslo sandpapir, men det syns jeg hørtes litt vel brutalt ut på en ny og ikke helt udyr skinnveske. Andre tips tas forøvrig imot med takk.

Skitur

2010-01-23T10:04:00.003Z

Det er fiiiint med vinter. Særlig når det er snø og ikke 20 minusgrader ute, for da kan man nemlig gå på ski. Jeg og Hanna har vært sprekepettere og gått på ski på Tonsenhagen to ganger denne uka. Tilsammen har vi vel lagt sånn omtrentlig 1,6 mil bak oss, og det syns jeg er ganske mye.

Jeg kan absolutt anbefale å ta turen til Tonsenhagen. Der er fine løyper og få folk og en monsterbakke som bare blir gøyere og gøyere å renne ned (det har forøvrig ennå ikke blitt så gøy at jeg ikke ploger ned halve bakken, men det kommer seg nok) og som gir en veldig mestringsfølelse å bestige.

Dagens andre anbefaling er å kjøpe en flasketaske. Altså, en magetaske, eller kanskje heter det ryggtaske, med flaskelomme i som du har rundt livet når du går på ski. G E N I A L T ! ! Da slipper du nemlig å drasse på en hel sekk kun for en drikkeflaske. Eventuelt slipper du å bli LIVStørst i løpet av skituren fordi du ikke ville drasse på sekken kun for drikkeflaska.

Jeje. Det blir ny skitur på søndag, så det er bare å joine.

Godt nytt år!

2010-01-07T22:58:00.007Z

Jeg tok meg plutselig en lang (og velfortjent) ferie fra det meste. Bloggen også. Det har skjedd en god del siden jeg sist opplyste folket om ståa i livet mitt. Blant annet traska jeg rundt i New Yorks travle og etterhvert ganske så snødekte (og dermed ikke så travle lenger) gater et par-tre dager før jul. Det var en iskald men likevel finfin opplevelse, men jeg tror ikke jeg skal gå veldig i detalj, for da har vi plutselig et veldig langt innlegg som ingen orker lese.

Kvalitetskvinner midt på selveste Times Square.

Og så fløy jeg hjem. Det er absolutt OK+ å være tilbake på norsk landejord. Men litt rart også. Det var ikke bare gøy å dra fra Halifax, for å si det sånn.

Jula i Grimstad var fin. Og snøborgen jeg og Ingrid lagde i haven til Ingrid var nesten like fin.

Nok en gang klarte vi å arrangere en vellykket nyttårsfest. Med over 50% øking i deltakertallet måtte vi til og med ta i bruk langbordet da den treretters gourmetmiddagen ble servert.

Deretter tok det ikke lang tid før jeg satt på bussen inn til Oslo. Der lærte jeg en veldig viktig lekse: purreløk har overhode INGEN VERDENS TING i tunfisksalaten min å gjøre. Nei nei nei.

Det var fint å treffe kvalitetssamboerene igjen. Temperaturen i leiligheten var selvfølgelig sammenlignbar med den i en fryseboks, men etter et par dager med intens fyring og varmeovnene på fullt begynte det å nærme seg plussgrader her inne. Og, tro det eller ei, men nå sitter jeg faktisk her uten både teppe og tøfler. Vi har nemlig stor tro på at vi (= Hanna) har funnet en løsning på kuldeproblemet:

Hanna fant nemlig en ventil som det blåste sterk kuling gjennom. ISKALD sterk kuling. Hun gikk forståelig nok ut ifra at ventilen sto åpen, og bestemte seg for å lukke den. MEN. Da utviklet det seg jo til reine stormen her inne. (Alle skjønner vel at jeg overdrivet et ørlitegrann nå..) Ventilen hadde med andre ord alltid vært lukka, den bare fungerte litt dårlig. Men nå har noen meter med tape og en pose fra Kiwi gjort hverdagen litt varmere her i heimen. I nærmeste framtid skal vi gå til innkjøp av en litt sterkere tape, for som dere kanskje ser på bildet, blåser det så hardt at plastposen står i bue innover.

Ellers begynte semesteret mitt så vidt i dag. Jeg har vært på infomøte for PPU, som jeg skal til på nå. Der lærte jeg at jeg må jobbe med å bli komfortabel med identiteten min som lærerstudent, ikke fagstudent..... Derfor vil jeg avslutte med det som jeg i følge foreleseren bør si til meg selv foran speilet tjue ganger hver morgen:

Jeg heter Mariann, og jeg er LÆRERstudent ved Universitetet i Oslo. (Ja, for de har lærerstudier der.)

Klar

2009-12-18T04:00:00.002Z

Jeg er pakket og klar til å dra. Det er nesten nøyaktig fem timer til jeg blir henta av taxien, så jeg tenkte det var på tide med litt søvn. Skal tross alt rett ut i New Yorks travle gater i mårra.. :D

2009-12-16T17:54:00.005Z

FERIE!!!

Ok, dette sier jeg sier på slutten av hvert semester, og jeg sier det igjen: Jeg tror ALDRI jeg har fortjent ferie mer enn AKKURAT NÅ!

7 tester, 10 oppgaver, 2 midterm-eksamener og 3 avsluttende eksamener er tilbakelagt. Og det er herved helt sikkert at jeg står i alle fag. Med en slags glans.

Gratulerer til meg!

The end is near...

2009-12-13T17:00:00.002Z

Jeg leser og leser og klarer liksom ikke helt å se noen ende. Men det NÆRMER seg likevel.

Snart skal jeg forlate Halifax, forhåpentligvis ikke for alltid. Snart skal jeg få oppleve NY for første gang. Og det att på til i førjulstida. Noe sier meg at det kommer til å bli fint. Og folksomt.

Og så, dere. Om ni dager - en uke pluss to dager - setter jeg beina på norsk landejord igjen. (Med mindre det skulle gå riktig så galt og jeg mister passet mitt, blir frastjålet lommeboka (og kan ikke betale taxi til flyplassen) eller går meg vill på JFK rett før flyet letter eller noe lignende, og blir nødt til å tilbringe jula på et stusselig hostel alene i the Big and Frightening Apple (hvis jeg skulle være så heldig å finne et ledig hostelrom da) men sannynligheten for det er jo forholdsvis liten.)

Men først må jeg lese ferdig boka om Islam. Og så må jeg lese gjennom BOKA av notater (jeg har aldri vært en flink eh.. notattaker). Og så må jeg produsere et par-tre essay på tre timer neste onsdag. Deretter må jeg rydde, pakke og vaske. Når det er gjort har jeg forhåpentligvis en og en halv dag igjen til å kose meg litt i Halifax.

Og så er det over.

Tidelibom og huttemegtu

2009-12-01T15:42:00.003Z

Det kan knapt nok bli mer perfekt, når du våkner opp første offisielle julemusikkdag, aka 1. desember, til en himmel tettpakka av snøfnugg.

For mange penger...

2009-11-29T18:13:00.004Z

Da jeg skulle velge meg Meal Plan for høsten gikk jeg for den dyreste varianten. Den som gir meg fri tilgang til dining hall 24/7. Eller i hvertfall fra 7.30 am til 7.30 pm. Og det skulle vise seg å være et smart valg, siden jeg attpåtil hadde satt Vanier Residence, som skulle vise seg å være eneste bygning i the Residence Complex uten kjøleskap i fellesarealene, øverst på ønskelista. (Nå skal det sies at i min etasje er det ikke fellesareal i det hele tatt, da, så jeg tror vi kan kalle det ekstra flaks) Så uten kjøleskap (og selvfølgelig uten kjøkken også) kunne det fort ha blitt en dyr affære å holde liv i meg denne høsten. Flaks for meg at jeg gjorde slik et grundig gjennomtenkt valg en gang i juni. (Helt idiotisk at de forventer at man skal bestemme seg for slike ting lenge før skolestart, når det ikke står noe om slike ting på hjemmesiden deres.)

Med denne Meal Planen fulgte 200 flex dollar som jeg kunne bruke på alle stedene de serverer/selger mat på campus. Jeg bestemte meg tidlig for å være sparsom med disse pengene, slik at de skulle kunne vare så lenge som mulig.

Her forleden sjekka jeg kvitteringa mi for å se hvor mye jeg har igjen av disse 200 dollarene, og jeg fikk meg en aldri så liten overraskelse. For der var intet mindre enn 119 dollar!! Det vil si ca 650 kr. Alt dette må jeg bruke opp før 3. desember, det ville jo vært en skam om disse pengene bare skulle gå opp i røyk, ville det ikke? Det eneste er at mat og drikke er så uhorvelig billig her. I slo jeg meg løs på Tim Hortons og bestilte en liten kaffe, en appelsinjuice på boks, en ham & cheese tea biscuit og en cookie. Og det til den altfor ringe sum av 3.58 dollar... det sier seg selv at jeg aldri kommer til å få brukt opp pengene mine på den måten.

Men, akk.. det er nå bare penger.

Excellent work, Mariann!!!

2009-11-27T21:06:00.008Z

Jeg er ikke den som liker å skryte når gode karakterer kommer meg i hende, men akkurat det her føler jeg trenger litt publisitet.

De som kjenner meg godt vet at litteratur (som akademisk gren) ikke akkurat er mitt favorittfelt. Det er absolutt OK+ å lese bøker og slikt. Å ja da! gi meg en god bok, og jeg stortrives. Men når jeg må tolke og vurdere og lese mellom hver bidige linje går jeg fort lei. Når en attpåtil må skrive oppgaver basert på egen tolkning daler jeg fort nedover på fornøydhetsskalaen.

Derfor: når jeg tar litteraturemner på universitetet er det fordi jeg måmåMÅ, og bare derfor. Av en eller annen grunn regnes engelsk litteratur som en viktig del av engelsklærer-utdanningen. Her på SMU tar jeg et emne som heter The Study of Narrative. Til nå har jeg lest fem romaner, hatt fire tester, skrevet to essay og to in-class assignment. Og det var den siste av sistnevnte som gav meg et overraskende men gledelig resultat.

Vi hadde en time på oss. Vi fikk uttdelt et ark med ti sitat fra Jane Eyre (en bok jeg leste for to år siden, og som jeg av diverse ufornuftige grunner kun tok meg bryet med å skumme gjennom denne gangen) og to utdrag fra boka på litt over en side hver. Vi skulle tolke fem av de ti sitatene, og komme med minst to viktige punkt på hver av dem, og vi skulle tolke et av utdragene i forhold til minst to elements of literature. På EN TIME!

Og i går fikk jeg resultatet. Med intet mer enn en kort kort kommentar i margen; "Excellent work, Mariann!!!", og en fin liten bokstav med et plusstegn etter seg.

Kanskje jeg burde begynne å vurdere litteratur issteden for lingvistikk når jeg etterhvert skal begynne på masteren...? Eheehe.. lite sannsynlig.

Vekkerklokke

2009-11-23T12:54:00.006Z

"iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii (= særdeles ubahagelig høyfrekvent uling med et volum som tilsvarer femten ambulansesirener tilsammen) Do not evacuate! Do not evacuate! This is a first stage alert. iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii Do not evacuate! Do not evacuate! This is a first stage alert. iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii
iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii Evacuate! Evacuate! Please procede to the nearest exit. iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii Evacuate! Evacuate! Please procede to the nearest exit. iiiiiiiiiiiii......"

Ja, det er et par ting jeg IKKE kommer til å savne når jeg reiser herfra, som for eksempel:

- brannalarm klokka 02.30 en fredagsmorgen.
- brannalarm klokka 03.15 en anna fredagsmorgen
- brannalarm klokka 04.30 en torsdagsmorgen
- brannalarm klokka 05.45 en lørdagsmorgen
- brannalarm klokka 05.30 en søndagsmorgen
- brannalarm klokka 04.00, 05.15, 06.15 mårran etterpå (pluss en ekstra alarm klokka 05.30 i bygningen vi oppholder oss i mens vi venter på å få gå tilbake, som gjør at vi må ut i kulden og vente der ENDA lenger enn vanlig, for plutselig er der TO alarmer som må sjekkes ut.)

Jada. Life in residence er fantastisk, dere. Eeeeller kanskje ikke så veldig. Det skal bli digg å komme tilbake til leiligheten!

Pause

2009-11-21T02:43:00.007Z

ooookey.. NOEN har svikta litt på bloggfronten i det siste, ser jeg. Det har så klart sine naturlige grunner: oppgaver, prøver, in-class assignments og... ja skole generelt tror jeg vi sier. Men nå tar jeg meg en kort pause for å gi dere et lite innblikk i livet mitt igjen.

Å ta fem fag på et tre måneders semester er ingen spøk, skal jeg si dere. Særlig ikke når en er vant til å fokusere på kun tre fag av gangen, og enda mer særlig når alle fem fagene har GIGASTORE semesteroppgaver som skal leveres samme dag. Og endaenda mer særlig når unødvendig mange timer hver dag går til å lete etter en artikkel som den ene oppgava skal baseres på, når oppgaveordlyden er littegranne tvetydig på hva slags artikkel vi skal bruke og om oppgava skal være "interpretative" eller "descriptive" (ja, to ganske forskjellige sjangre...) og når professoren samtidig har slutta å være behjelpelig. (Sympatikommentarer tas imot med takk)

Så, ja. Heh.

Hvis du er blant dem som tror at jeg er superseriøs og pliktoppfyllende når det gjelder alt av studier, og hvis du gjerne vil fortsette å ha det inntrykket av meg, kan du hoppe over de neste 20 linjene...

I løpet av de siste dagene har jeg pønsket ut flere gode grunner til å droppe hele oppgava:

Grunn 1: Den er som sagt uforståelig, og tar opp så altfor mye av min for øyeblikket veldig verdifulle tid.

Grunn 2: Faget er det mest u b r u k e l i g e jeg noen sinne har vært borti.

Grunn 3: Den teller kun 25% av final grade. (litt bakgrunnsinfo: 90-100% score = A+, 50% score= F, altså stryk.) I tillegg til semesteroppgava baseres karakteren på en in-class assigment og to quizzer. Hver av disse er også verdt 25%. Så. Jeg har allerede en 73% score, en 90% score og en 85% score. Det vil si at om jeg skulle få 0% på siste oppgave, vil jeg likevel stå igjen med totalt 62%, som blir omgjort til en en svak C- (ca en norsk D). Ikke så bra, sier du? Det stemmer. Å sløse bort tre gode karakterer? Jepp. Men, ser det ut som jeg bryr meg?? Litt vanskelig å si for deg kanskje, men jeg kan fortelle deg at, NEI, det gjør det ikke.

Nok skole.

Siden jeg har oppgaver til langt oppover ørene, sier det seg kanskje selv at det ikke har skjedd særlig mye her i det siste. Jeg prøver å gå ut litt og treffe folk på kveldene. Det er helt fantastisk når jeg først gjør det, for da glemmer jeg alt om skolen for en stund, noe de aller fleste har litt godt av. I dag, etter møtet med Campus for Christ, gikk en liten gjeng av oss til en fantastisk koselig cafè (som jeg er litt bitter for at jeg ikke har oppdaga tidligere) like ved campus. Jeg hadde det så utrolig hyggelig der, og når jeg tenker på det nå, får jeg helt vondt i magen av tanken på at jeg snart skal forlate disse folka og antakeligvis aldri se dem igjen.

Samtidig begynner jeg å bli veldig klar for å reise hjem også. Jeg har allerede kjøpt en ekstra bag, og nå er også alle billetter bestilt: Halifax-New York, New York-Oslo. Og for de som ikke vet det: New York er ikke bare en mellomlanding. Håhneida! Jeg har hele tre dager (det vil si, to hele og to halve) på meg på å utforske byen, handle julegaver og nja.. kanskje et par ting til meg selv også...

Jeg er veldigveldigveldig spent på hvordan det skal gå med meg i the Big Apple! Men jeg må innrømme at jeg er enda mer spent på hvordan jeg skal klare å finne fram på den gigastore og superkompliserte JFK Airport helt mutters alene. Det er aldeles ikke sikkert at jeg rekker hjem til jul, for å si det sånn. Men jeg velger å ikke ta sorgene på forskudd.

Nå tror jeg det er det på høy tid å gå til sengs, for jeg skal tidligtidlig opp i mårra å analysere Old English (lørdag... oh yeah! Perfekt oppgavedag...)

Ice Hockey

2009-11-07T23:39:00.006Z

På fredag tok en fin liten gjeng på sånn omtrentlig 16 stykk turen til ishallen for å overvære Halifax Mooseheads' hjemmekamp mot Val Dor. Det var både underholdende, interessant og overraskende lite kaldt til i en ishall å være. Hal og Max sammen med en liten gjeng ustø guttunger på skøyter ga oss finfin pauseunderholdning.
Og vi vant!!!!!! Jeg tillater meg å bruke en ugrammatisk mengde uttropstegn her, bare for å understreke hvor stor denne seieren egentlig var for oss. Mooseheadsa er ikke akkurat Canadas beste, for å si det sånn. Men i følge noen litt proffere ishockeytilhenger enn meg selv, nemlig mennene som satt bak meg (som jeg tjuvlytta til hele tiden), spilte de ikke så altfor dårlig akkurat denne gangen. Flaks.

Etter kampen stakk hele gjengen til Your Father's Moustache for å spise litt. Vi har vært der så ofte at jeg nesten tror vi kan kalle oss stamgjester nå. Det morsomme er at til tross for at det er ganske mange servitører der, ender vi alltid opp med den samme fyren. Og han er alltid like klomsete og glemsk. Jeg måtte spør om et glass vann tre ganger, men fikk det aldri.

Time Shift

2009-11-01T15:49:00.010Z

Det skjedde i år igjen. Som alltid. Jeg tenkte på det igår på dagen. Og så huska jeg det fremdeles litt ut på kvelden. Og jeg husker vagt at jeg tenkte "Jeg MÅ!!! huske det når jeg kommer tilbake til rommet mitt!" mens vi traska tilbake til SMU klokka seint i natt.

MEN. Så slutta jeg å tenke på det da jeg kom til rommet mitt. Og tankene mine var alle andre steder da jeg skulle slå på alarmen på mobilen. Og, da var det gjort, for noen mennesker tenker ikke så veldig mye rett etter de har stått opp, og dette gjelder i høyeste grad meg selv. Dermed huska jeg det ikke før jeg sto utafor kantina litt over klokka 9 idag tidlig og undret meg over hvorfor den fremdeles var stengt.

Jaja. En overraskende smart finne foreslår at jeg bare kan la klokka mi være resten av dagen, og heller stille den neste natt. På den måten kan jeg få en ekstra time da i stedet. Hadde vært en god ide det, hadde det bare vært litt mindre enn 100% sikkert at jeg kommer til å glemme det igjen...

Jeg antar at dere alle stoppet opp etter første avsnitt og undret dere grundig over hva jeg kan ha gjort ute til klokka seint på natta i natt. Så, nå skal dere få høre:

Det har seg nemlig sånn at igår var det ikke bare 492 år siden Martin Luther slang tesene opp på kirkedøra, det var også Halloween. Personlig finner jeg kun den første feirbar, mens den andre fint kunne ha pellt seg tilbake til Uniten, og blitt der. Dessverre tenker ikke alle som meg, og dessverre er jeg litt for enkel å overtale, så mot alle mine prinsipper stakk jeg på Halloween Party. Og det var jo veldig moro. For selv om jeg ikke er verdens største fan av Halloween, så er jeg ihuga tilhenger av utkledningsfester! (STORT pluss i margen til alle som arrangerer noe sånt, og inviterer meg.)
Mr Pumpkin

Personlig fikk jeg ikke tid til å finne meg et kostyme, så jeg troppet opp uten. (Neinei. jeg stilte ikke opp i nettoen altså.. men i vanlige klær). Det interessante var at det likevel var fire folk som spurte meg om hva jeg hadde kledd meg ut som (og det var før jeg fikk låne den lua).. hmm... vet ikke helt hvordan jeg skal tolke akkurat det...

Dracula, Draculine, Robin og Washroom Fairy.

Jeg skjønte ingenting når denne her plutselig begynte å snakke svensk til meg... Ikke så lett gjenkjennelig akkurat. Men i og med at der kun er en person her som kan snakke svensk, så gjetta jeg det fort..
Cowgirl og ehhh.. ingen forsto egentlig hva Ysaac prøvde å forestille...

Verten med jello shots. Naiv, som bare jeg kan være, tenkte jeg: "Ååå. De servere gele her!! O herlige barndomsminner!!" Ehh.. not so much. Kan ikke huske at mamma noen gang putta vodka i gelekreasjonene sine. Jeg holdt meg selvfølgelig unna disse... :)

Ragnhild! Han til høyre ligner seriøst på Ryan i the OC!!! Bare ikke så mye akkurat her.

Voodoo-dukke og en ehh.. rød pusekatt??

final exam

2009-10-22T02:30:00.003+01:00

Så, vi har hatt store planer om å reise til New York etter siste eksamen. Vi har bare venta på at jeg og ei anna skulle få vite når vår siste eksamen finner sted, slik at vi kan hive oss rundt og bestille billetter. De blir ikke akkurat billigere med tiden.

Eksamensperioden her på huset strekker seg fra 3.-19. desember, og vi håpte på at eksamenen skulle lande på en dag rundt midten av måneden. Vi var ganske sikre på at den skulle det, for noen, det vil si en fyr som jobber på International Office, ga oss gode grunner til å tro det.

Men selvfølgelig. SELFØLGELIG. Vår eksamen landet på det absolutt siste mulige tidspunktet: 19. desember, kl 7-10pm. Ja, "pm". Som i: "post meridiem". Som i: latin for "etter middag". Som i: tidsrommet mellom tolv på dagen og tolv på natta. Noen som fatter poenget her eller?? Jeg har eksamen fra sju til ti på kvelden. Eller 19.00-22.00 på godt norsk.

Jeg som har klaget over at eksamenene ved UiO har vært så langt utpå ettermiddagen som halv tre. Nå er det ikke en gang ettermiddag lenger når eksamenen min starter.

Hjernen min fungerer ikke på kvelden.

Men sånn er det nå bare. Til New York har vi tenkt oss uansett, om vi så må reise midt i eksamensperioden...

P.S. Nevnte jeg forresten at 19. desember er en lørdag?

Mobiler og meg

2009-10-16T13:59:00.004+01:00

Du vet hvordan det er når EN ting bare aldri ordner seg. Når den ENE tingen forårsaker problemer gang på gang på gang på gang på gang. Så fort det ene problemet er løst dukker det neste opp, og når du har funnet en ny løsning kommer søren meg enda et problem luskende før du vet ordet av det. Og når dette har pågått lenge nok blir du ikke lenger overrasket i møte med nye problemer, du hadde heller blitt overrasket om de ikke kom. Ei heller klarer det å fremkalle verken sinne eller frustrasjon i deg lenger, for du er komt til et punkt der du ikke kan annet enn å le av hele situasjonen.

Mitt store problemområde for øyeblikket mobiltelefoner, og jeg skal gi deg kortversjonen av den ellers så lange og innvikla mobilhistorien min:

Mobil #1:
- Jeg kjøpte en snerten liten flapptelefon hos Virgin Mobile, og understrekte at jeg skulle ringe til Norge også.
- Jeg kjøpte et internasjonalt kontantkort.
- Jeg forsøkte ringe hjem - det gikk ikke.
- Jeg gikk tilbake til butikken, forklarte problemet, fikk beskjed om å prøve igjen med "+" i stedet for "00"
- Jeg dro hjem for å prøve - det funka ikke.
- Jeg gikk til en ny butikk, forklarte problemet, fikk beskjed om å ringe kundeservice.
- Jeg ringte kundeservice, satt i kø i 15 minutter, og fikk endelig svar på hva som er galt.

"Virgin Mobile does not operate in Norway. We're in every country around Norway though, just not Norway. Which is kinda weird..."

- Jeg dro tilbake til butikken, og ba om å få pengene igjen. Noe jeg fikk.

Mobil #2
- Jeg kjøpte en ny telefon hos et annet selskap. Den var dobbelt så dyr. Dama jeg handla med
påsto det ikke gikk an å sjekke om de opererer i Norge, men kunne ikke tro anna enn at de gjorde det. "I mean. It's NORWAY... " Jah. Den har jeg hørt før.. Men ok. Jeg kjøpte også en "International Texting Pack" til 30 dollar, som er eneste måte å sende meldinger ut av landet på.
- Jeg forsøkte å ringe til Norge - det gikk!!
- Jeg forsøkte å sende melding til Norge - det gikk ikke.
- Og så kan jeg ikke motta meldinger fra Norge heller.

Vent nå litt.. var det ikke akkurat det jeg betalte 30 dollar for?? Å kunne sende meldinger?? Jo nettopp.. hmm.. jaja.. da var det bare å...

- ...gå tilbake til butikken (for kundeservice-telefonen er ikke til å forstå seg på (jeg prøvde i 45 minutter)).
- Ingen i butikken kunne svare, så de ringte kundeservice for meg. Fra butikktelefonen.

Ok. La oss ta en liten pause og dvele litt ved akkurat dette her. Det var ikke en reint lite spesiell situasjon jeg plutselig befant meg i. For, der sto jeg, Norges største mobildust, hvis vokabular på langt nær dekker behovet for å kunne føre en tekninsk samtale om tekninske ting - selv ikke på norsk. Der sto jeg og skulle forklare meg på engelsk, og enda verre, FORSTÅ de tekniske svarene jeg fikk på engelsk, mens ekspeditøren sto og hørte på. Mens andre kunder sto i kø bak meg og hørte på. Mens tre venner av meg sto og venta og hørte på. I 20 minutter. TJUE.

- Nok en gang kunne kundeservice gi meg et svar. Et ganske lite tilfredstillende et:

"Yeah, well, you know.. international texting is just not a service that we can guarantee... I mean... it may not work right now, but if you keep trying, it might work later..."

"Eh.. ok.. even though I PAID for it? 30 dollars. That's a lot of money to pay for something that might not work, don't you think?"

"Yeah, but that's just how it is. I mean... we just can't guarantee it."

- Mannen i butikken viste en litt mer forståelsesfull side enn han på telefonen, og sa at om det fremdeles ikke fungerer om en ukes tid, så kan de gi meg de 30 dollarene tilbake.
- I går gikk mobilen min tom for penger.
- Jeg kjøpte et kontantkort på 40 dollar.
- Jeg prøvde å overføre pengene seks ganger, det som skulle være den enkleste oppgaven i verden, men uten hell.
- Jeg har endelig lært hvordan jeg kan komme fram til et virkelig menneske på kundeservice, så jeg ringte dem. Og, som alltid kunne kundeservice gi meg et svar:

"Looks like your pin number is expired."

"I bought it yesterday..."

"Hmm... give me the authority number, it's on the receipt.........................Yeah. Its expired. And, by the way, it's a 25 dollar card, not 40. That is why it's expired, 'cause we don't sell 25 dollar cards anymore."

"Ehm... it says 40 all over the card... and I paid 40 dollars."

"Yeah. I'm really sorry. I don't know how that happened. It's just an old card. It will not work. You have to go back to the shop where you bought it."

Så det skal jeg nå. Tilbake til Shoppers Drug Mart. Jeg ser mørkt på hele opplegget, for når jeg kjøpte kortet i går sa ekspeditrisa, med store bokstaver, understrek og fet skrift, at "THIS IS NOT REFUNDABLE. WHATSOEVER!" Ok. Hun sa ikke akkurat whatsoever, men det var liksom det jeg fikk følelsen av at hun mente: Du kan overhode ikke på noen som helst måte få penger igjen for dette kortet. Nå har du kjøpt det og det er ditt for evig og alltid. VI TAR DET IKKE TILBAKE.

Så, ja. Wish me luck.

Financial Fuss

2009-10-13T14:45:00.004+01:00

I følge mine egne beregninger skulle Saint Mary's skylde meg 766 dollar, eller omtrentlig 4300 kroner. Ja, det er en god del penger, det. Men da jeg sjekket studentkontoen min sto det at det er jeg som skylder. 292 dollar.

Litt forkrekket trasket jeg bort til Financial Office for å finne ut av hvordan dette kunne ha seg, og etter 45 lange minutter der kom vi fram til svaret:

1. Jeg har ikke betalt neste semesters depositum på rommet mitt: 500 dollar.
2. International Differential Fee for et av emnene mine er ikke blitt betalt: 558 dollar.

Så ja, det forklarer saken...

Men heihei. Vent nå litt.

1. Jeg skal ikke bo her neste semester, ergo, jeg skal ikke betale depositum for neste semester heller.

- Oi, ops. Det har vi ikke fått med oss.

2. Jeg skal ikke betale International Differential Fee. Jeg fikk jo en mail som sa: "You are waived IDF."

- Åja, men det er det Universitetet i Oslo som skal betale. Du får kontakte dem.

Så jeg gjorde det, da. Og svaret fra UiO lød omtrent slik: "Vi dekker ikke slike avgifter, den må du betale selv. Men snakk med lånekassen, kanskje de hjelper deg."

eeeeh...

Jeg er lettere forvirret nå. Jeg VET at jeg ikke skal betale den avgiften selv, det har jeg skriftlig bevis på. Jeg vet bare ikke hvem som skal det. Og det ser ut som at ingen andre vet det heller...

Fint.

Shopping

2009-10-11T00:13:00.005+01:00

Jeg må bare ærlig innrømme at jeg står i stor fare for å gå på en smell når det gjelder sko-shoppe-stoppen min.

Det er ikke bare det at jeg er litt for glad i å kjøpe sko, selv om det nok har en god del å si i denne saken. Jeg tror faktisk, med hånden på hjertet, at jeg skulle klart meg utmerket fint uten å kjøpe sko her, om de bare ikke hadde vært så billige. Når et par lekre burgunder Converse-sko selges til den ringe sum av 50 dollar eller et par søte Keds kan fås for latterlige 30 dollar (1 dollar = 5,6 kr.. you do the math), som er godt under halvpris av norsk pris, kan du vel skjønne en stakkar omsider vil la seg friste.

Men altså. Jeg har ikke sprukket enda. Jeg har igrunn vært veldig sterk. Jeg var foreksempel på shopping i dag, og der var mange fristelser ute og gikk, ja. Mange. Kjøpte jeg noe? Ja. Men kjøpte jeg sko? Nei.

Og apropos dagens handletur. Hvordan i all verden skal jeg kunne vite forskjell på sheet og sheet??? Jeg trodde jeg kjøpte laken. "Twin Sheet Set" sto det, noe jeg tolka dithen, at her får du søren meg to laken i samme pakke. Men tror dere ikke jeg endte opp med ETT dynetrekk og ETT putevar? Joda. Et veldig søtt et, vel og merke, men likevel...

Summit

2009-10-06T00:48:00.003+01:00

I helga satt jeg igjen kursen vekk fra Halifax. I god gammel Mariann-har-vært-på-tur-og-skal-prøve-å-forklare-hvor-hun-har-vært-ånd, har jeg igjen laget et lite kart:Det ser kanskje litt unaturlig ut at kjørestreken er så rett, men det skulle ikke forundre meg om det faktisk ser sånn ut i fra lufta. Nova Scotia er ikke akkurat et tettbebygd strøk, noe som åpner for muligheten for å bygge ganske rette veistrekninger. Mesteparten av den litt over totimers-lange kjøreturen fant sted på en og samme vei, med mange, lange, rette sletter med skog og atter skog på begge sider. Heldigvis var jeg i godt selskap, hvis ikke kunne det fort blitt veldig kjedelig.

Det var den kristne studentgruppa her på huset som inviterte meg med på deres årlige helgetur, også kalt Maritimes Summit. Som navnet tilsier, var denne turen for studenter fra alle universitetene i the Maritimes. For de som ikke vet hva the Maritimes er, kan jeg fortelle at det er tre av de fire provinsene som utgjør regionen Atlantic Canada: Nova Scotia, New Brunswick og Prince Edwards Island.

Helga besto av møter, seminar, leirbål, spill, sprettertkonkurranse, lek og moro, og jeg ble kjent med mange nye folk. De fleste som var der går enten på Saint Mary's eller Dalhousie University her i Halifax, så muligheten for å holde kontakten er ikke så gal.

Sprettertkonkurransen sto mellom to Saint Mary's-lag og to Dalhousie-lag. Med en overdimensjonert sprettert, ypperlig laginnsats og upåklagelig selvoppofrelse (Vi snakker grønske, skrubbsår og lettere forstudd ankel) dro laget mitt seieren i land.

Det var det eneste bildet jeg har fra helga som egner seg for publisering. Jeg må nook ut på tiggerunde for å få tak i noen flere.

Hvalsafari

2009-09-29T00:04:00.005+01:00

Med Whale Watching-sesongen på hell, hadde jeg slått meg til ro med at det ikke ble noe hvalsafari på meg i høst. Men i går ble jeg invitert med på en tur som skulle gå rett utenfor Halifax. Tross anbefalinger fra flere hold om å la det være, fordi sjansene for å se hvaler nå begynner å bli minimale, bestemte jeg meg for å gjøre et nytt forsøk.

Og godt var det. For vi så intet mindre enn EN hval!! Ikke så mye, sier du? Kanskje ikke, men vi så den FLERE ganger!!

Beviset:Dessverre hadde hvalepetter viktigere ting fore enn å posere for kameraet, så bildene blei litt sånn halvveis. Men det var så sykt verdt de 40 dollarene vi måtte ut med for turen!

Reisefølget:Kai og meg selv (Se, Narve. Jeg har minst en venn.)

Georg og Aapo
og Veronika og Lydia.

Huskies-Sherbrooke

2009-09-28T01:49:00.012+01:00

Først: I det siste har jeg høstet hard kritikk for mine bildemotiv. Jeg tar det hele som et kjempekompliment, og tolker det dithen, at min fysiske tilstedeværelse er så høyt savnet, at dere trenger bilder som en slags kompensajon.

Dette ønsket er notert, men jeg må nok skuffe dere en liten smule i dette innlegget, for bildematerialet ble anskaffet før deres inderlige ønske kom meg for øre. Som plaster på såret, skal det første bildet i dette innlegget være av bare meg. Når sant skal sies, så hadde jeg vel egentlig tenkt å IKKE legge akkurat dette bildet ut i all offentlighet. For, ja, jeg ser litt dum ut. Men pytt. La oss ikke være så selvhøytidelige.

Lørdag ettermiddag var det duket for årets homecoming game for Saint Mary's stolte sønner, the Huskies. For dem av dere som er mindre bevandret i nord-amerikansk skolesportskultur, evt. som ikke har sett like mange amerikanske highschool-filmer som undertegnede, kan jeg fortelle at homecoming er første kamp på hjemmebane i det nye skoleåret.

Jeg, hvis eneste forhold til amerikansk fotball bygger på en rekke av nettopp disse amerikanske high school-filmene, har gledet meg veldig til å ta denne litt underlige sporten nærmere i øyensyn.

Av alle de forberedelsene en fersk Huskies-fan vel strengt tatt bør gjøre, var det kun ett punkt som jeg fulgte opp til punkt og prikke: bekledning. Bookstoren på campus tilbyr en rekke (og da mener jeg helt sinnsykt mange) ulike skoleklær og andre skoleeffekter. Jeg endte opp med dette:

En universitetsgenser, en Huskies-caps samt en Huskies Football t-skjorte, som jeg av værmessige grunner ikke fikk bruk for på denne dagen.

Andre forberedelser, som å sette seg inn i spillets regler, spillets gang og spillets mening, ble utsatt helt til det var for seint. Dessverre, får en kanskje si, for jeg satt der stort sett som et spørsmålstegn. Jeg skal gjøre leksa mi skikkelig til neste kamp.

Først måtte det holdes en aldri så liten homecoming-seremoni. Etter en kort tale, sekkepipetog, kick-off, nasjonalsangen og en parade med et titalls gamle menn i utakt, kunne moroa begynne.

Nå skal ikke jeg kjede dere med uinteressante detaljer om hvordan kampen gikk for seg. Jeg vil bare gi dere en rask oppsummering: Første halvdel var ganske kjedelig og jeg trodde vi skulle tape når vi gikk til pause med 3 poeng mot Sherbrookes 16. I andre halvdel tok det seg litt opp, og vi kom etterhvert opp i en ettpoengs-ledelse. Det hele endte i noen ubehagelig nervepirrende siste ti minutter, hvor stillingen gikk fra 17-16, til 19-16, til 19-23 og til slutt, med 8,4 sekunder igjen, til 25-23.

Selv var jeg så nervøs og spent at jeg jublet av rein ekstase, og ikke bare fordi alle andre gjorde det (som hadde vært tilfellet resten av kampen), da Huskies touchdown ble erklært gyldig!

Mitt første virkelige møte med amerikansk fotball har gitt mersmak. Men jeg står fast på at dette er en ganske merkelig sport. Først har du det tilsynelatende ganske upassende navnet, football. Jeg var personlig tilstede under hele den 3,5 timer lange kampen, og talte ikke mer enn 8 lovlige sammenstøt mellom fot og ball. Selve spillet kan også synes å være ganske umoralsk. Det er liksom lov å hoppe på hverandre i full kraft, dytte og dra og slå, men ikke å gjøre noe så uskyldig som å ta tak i en medspillers klær. Ikke bare ser det voldelig og aggressivt ut, men i øyeblikk som dette, fortoner det seg også som noe ganske komisk: Kom, skal vi danse...

Jaja, som sagt ga det mersmak. Jeg ser et rikt potensiale i meg til å bli en skikkelig Huskies-fan, og jeg gleder meg som bare det til neste hjemmekamp. (For så stor fan tror jeg ikke jeg gidder å bli, at jeg reiser avgårde for å overvære alle kampene på bortebane også.. det får da være grenser...)

Så hva gjorde vi da??

2009-09-25T02:44:00.014+01:00

Som sikkert kom klart nok fram i forrige innlegg, var turen vår til Digby og Tiverton forrige helg på mange måter mislykket. Men jeg hadde det på enda flere måter veldig moro, så turen var langt i fra bortkastet. Nok en gang et litt langt innlegg... men her er mest bilder, da.

Først vil jeg nok en gang ta i bruk mine høyt utviklede karttegnerferdigheter for å for å vise reiseruten vår:Halvøya dere ser her, er altså provinsen Nova Scotia hvor Halifax er hovedstad. Uten å si det for sikkert, så er den vel kanskje muligens litt stor. Sånn til halvøy å være, liksom. (Mine geografikunnskaper har ikke vært helt på topp siden... nja.. de har vel egentlig aldri vært helt på topp, så dette sier jeg med ytterst stor usikkerhet. Om noen har bedre peiling, venligst opplys meg.) Uansett. Det tok likevel ikke lange stunden før vi nærmet oss målet. 4,5 timer var alt vi trengte, hvorav 30 minutter gikk til knoting i rushtrafikken på vei ut fra Halifax, og 20 minutter gikk til en aldri så liten tissepause her:

Et forholdsvis øde og stille og nja.. kjedelig sted får en vel si. Men intet sted er for kjedelig og upassende for den viktigste turistaktiviteten som finnes: fotografering. Gruppebilder. Bilder av omgivelsene. Gruppebilder igjen. Bilder av bilene. Bilder av oss og bilene. Bilde av oss som tar bilder. Og enda flere gruppebilder. På en parkeringsplass.

Det er snart haloween... grøss og gru.

On the road again. Det tok vel ikke mer mer enn et par timer til før vi var fremme i Digby. Litt knoting i de små gatene måtte til før vi fant det rette huset:

Digby Backpacker's Hostel. Personlig hadde jeg aldri bodd på hostel før, og jeg var positivt overraska over hvor koselig det var der. Etter å ha installert oss sånn halvveis på rommene, stakk vi ned i sentrum for å spise. Og, når man er i Digby må man jo bare prøve ut det de lever og ånder av der i området: sjømat. Det smakte HIMMELSK!!

Dagen derpå sto vi tidlig opp og spiste frokost, for vi trodde jo fremdeles at vi hadde et program for dagen. Men så kom sjokknyheten: Whale Watching Touren, vårt mål, vår motivasjon og vår oppmuntring gjennom alle timene med venting og knoting i Halifax dagen i forveien (viser til forrige blogginnlegg), var avlyst. For sterk vind, sa de.

Verten vår oppfordra oss likevel til å ta turen til Tiverton. Der skulle visst være et par andre ting som var verdt å se også. Så med det, samt et lite håp om et plutselig værskifte, i tankene, kjørte vi av gårde. Men ikke før vi hadde tatt oss en liten sightseeing i selveste Digby.

Når vi kom til ferjehoppet mellom Digby og Tiverton skjønte vi forøvrig hvorfor hvalfolka hadde avlyst turen. Ganske kraftig vind, ja. Og vi skulle ha vært ute i en slik en:Jeg vet om NOEN som hadde klamra seg ganske godt fast der, ja.

Vi fant fram til et lite hus, en slags kombinasjon av turistkontor, museum og offentlig toalett. Av rein medlidenhet overfor den gamle mannen som så ut til å kjede seg veldig på jobb i museet, takket jeg ja til en liten omvisning. Etterpå ble vi utstyrt med et kart over øya og fikk anbefalt et par sites som vi burde ta en titt på, samt en restaurant i den andre enden av øya hvor vi kunne få oss litt å spise. Videre veibeskrivelse var totalt unødvendig. Denne øya har nemlig bare en vei, så det skulle litt til å kjøre feil.

Omtrent halvveis over øya parkerte vi bilene, og la ut på en 20 minutters trasketur gjennom litt skauned noen trapper...ned flere trapper..
og enda flere trapper...
Til slutt nådde vi målet, og kunne ta the Balancing Rock nærmere i øyensyn. En ganske fascinerende sak, spør du meg.
Broren til verten på hostellet skal visstnok a festa et tau rundt den en gang, og så bundet andre enden av tauet til båten sin i et forsøk på å dra den ned. Godt han ikke klarte det, for da hadde ikke vi hatt stort å ta oss til denne dagen.

Det er begrensa hvor lenge en stein kan være interessant, dessuten begynte vi å bli sultne. Det var jo en god stund siden vi spiste frokost. Så vi begynte på den lange klartingen opp alle trappene vi nettopp hadde gått ned. Vi kjørte resten av veien til enden av øya for å finne restauranten som dama på turistkontoret hadde anbefalt. Bare at den åpna ikke før klokka halv fire. Valget sto da mellom å vente halvannen time, eller å snu og reise tilbake til Digby. Valget var ikke så vanskelig. Vi snudde og kjørte tilbake til fergekaia... og mista ferga med bare et par sekunder. Jada. Ingenting å gjøre med det. Sultne som vi var, studde vi oss sammen i jeepen, og knaska på det vi kunne finne av rester av snacks i et forsøk på å stille den verste romlinga, mens vi venta på neste ferge som kom en time seinere.Da vi endelig var tilbake på fastlandet, suste vi avgårde til det eneste stedet vi visste sikkert at det var mulig å finne noe spiselig: Digby sentrum. Og, selv om ni timer uten skikkelig mat var en smule ubehagelig, er jeg litt glad for at det gikk som det gikk. For på Fundy Bay Restaurant hadde vi vår hittil beste kulinariske opplevelse på dette kontinentet.Med overfulle mager kunne vi legge ut på hjemreisa, som ikke akkurat var gjort unna på et blunk (viser igjen til forrige innlegg). Og da vi omsider kom oss til Halifax, parkerte og tok farvel med være seriøst kule biler, kunne vi konkludere med at tross mye motgang og drit og lort, hadde det vært en morsom tur som ingen av oss ville vært foruten.

Reisetips - hvordan få en (god) start på reisa.

2009-09-20T17:58:00.013+01:00

Først noen tips:
Når du kommer til et nytt sted (for eksempel Nova Scotia) og folk forteller deg at det er noen ting du bare MÅ gjøre før du forlater dette stedet (for eksempel Whale Watching), så bør du gjøre det. Og det gjør ingen ting å begynne å planlegge litt seint (for eksempel to dager før avreise), det blir litt ekstra stress, men med litt flaks ordner det seg alltids. Det er jeg et levende bevis på. Jeg var nemlig på tur i helga, og jeg sitter igjen med noen veldig nyttige erfaringer når det gjelder nettopp dette.

Så, for deg som vurderer å ta deg en Whale Watching-tur til Digby og Tiverton fra Halifax en gang i livet, bare følg mine instrukser, så skal du nok komme deg avsted.

Hvordan går man egentlig fram når man skal planlegge slike ting i et fremmed land?

Mitt tips er å overlate det meste av arbeidet til noen andre. På denne måten slipper du å måtte sette deg inn i ting som du ikke har noen særlig kjennskap til fra før av (for eksempel turistbrosjyrer og bilutleie). Men OBS OBS OBS! Du må passe deg så du ikke oppfattes som en såkalt "unnasluntrer". Det er viktig å med jevne mellomrom tilby støtte og hjelp av den sorten som ikke krever de store anstrengelsene fra din side. (For eksempel: "You can use my phone, if you wanna call the hostel right now.." eller "I can go find my laptop, so that we (hehe.. ja særlig.. les heller "you") can look it up right now.."), og det er viktig å få fram at din passivitet kun tjener til økt effektivitet, og dermed til alles beste.

Hva gjør du hvis vekkerklokka glemmer å ringe på avreisedagen, og du har TUSEN ting du skal rekke å gjøre før du drar?

Ingen fare. Du bare gjør alt litt fortere enn planlagt. Prioriterer det livsviktige (sånn som utmelding fra Health Plan, bytting av klasser og pakking) og du utsetter det litt mindre viktige (som blogging og skole). Og ta det med ro. Hurtigpakking er ikke alltid like mislykka.

Men hva gjør du når du kommer til bilutleieren (foreksempel AVIS) og finner ut at kredittkortet til den eneste i reisefølget som er over 25 år, og som av den grunn er den eneste som kan leie en van med plass til alle seks reisende i, ikke virker lenger?

Du spør den som jobber der (foreksempel Dan) om noen andre kan få lov til å betale, eller om det går an å betale kontant.

Men hva hvis den personen som leier bilen må være samme person som betaler med kredittkortet sitt?

Ja, da har du faktisk et litt større problem. Jeg foreslår at du først oppholder deg hos AVIS i et par timer og småprater litt med AVIS-Dan, mens 25-åringen ringer banken sin og prøver å ordne opp i sakene. Om dette ikke skulle gi tilfredsstillende resultater, ville jeg ha forlatt AVIS sporenstreks (det er LITTEGRANNE pinlig å sitte der og oppta omtrent all gulvplass i over to timer i strekk, skjønner du..). Deretter kan du godt traske rundt i byen på leting etter alternative reisemetoder. En buss, for eksempel.

Men om det mot all formodning ikke skulle finnes noen andre måter å komme seg fram til målet på, hva da?

Da har du ikke stort annet til valg enn å luske tilbake til AVIS og forhøre deg om hvor mye det koster å leie to vanlige biler. (Du trenger nemlig bare å være 21 år for å leie slike.) For å unngå de helt store utgiftene, kan det være at du må redusere reisen din til 24 timer. Men er du riktig heldig, vil AVIS-Dan i sin godhet informere dere om at de stenger to timer tidligere på lørdager enn på fredager. Hvis dere da henter bilen etter klokka fire på fredag, har dere i praksis bilen helt fram til rett før åpningstid på søndag.

Hva gjør du når du da har tre lange timer å slå i hjel før du kan gå å hente bilene?

Da tar du reisefølget med deg til nærmeste kjøpesenter (for eksempel Scotia Square) og finner matavdelingen. Der okkuperer dere et par bord i tre timer, spiser litt og gleder dere over at noe endelig har ordna seg. Etter noe som vil virke som en liten evighet er alle tre timene gått, og dere kan nok en gang vende tilbake til AVIS, og la Dan følge dere til bilene deres. Og vips, så er dere endelig på vei, i to seriøst kule biler.

Sånn, nå skulle du ha nok informasjon til å komme deg på Whale Watching. Det kan forresten være en fordel å leie GPS med bilene. De er sånn ca nøyaktige, så om dere skulle kjøre feil, så er det ikke VELDIG feil... bare litt.

Og så må dere ikke gi opp selv om de fire første vaskehallene dere kommer til når dere nærmer dere Halifax igjen enten er stengt, ute av funksjon eller under restaurering. Alle gode ting kan ofte være fem. I hvertfall helt til sjåføren glemmer å bremse og skraper opp undersiden av støtfangeren mot fortauskanten ved støvsugerautomatene ved samme bensinstasjon. (Her må jeg bare få understreke at sjåføren IKKE var meg, og at jeg krysser fingre og ben for at forsikringa vi kjøpte da vi leide bilen dekker slike ting også.)

God tur, da.

P.S. Det kan være lurt å ha noen andre aktiviteter i bakhånd, bare sånn i tilfelle Whale Watching Tour blir avlyst på grunn av for sterk vind...

How to greet a Canadian

2009-09-16T22:43:00.009+01:00

Et av de første problemene som møtte meg etter at jeg hadde planta bena mine trygt ned på den canadiske landejorden, var nettopp dette. Hvordan hilse en canadier. Jeg var jo rimelig forberedt på at dette skulle være et høflig, åpent og ikke minst vennlig folkeslag. Derfor hadde jeg et lite knippe godt innøvde fraser på lur, som jeg på en tilsynelatende naturlig og spontan måte skulle lirke av meg når sjansene måtte by seg. Og sjansene kom tidlig. Jeg sier sjansene, for det var en god del av dem. Allerede ved sikkerhetskontrollen, som jeg måtte gjennom etter å ha henta bagasjen, ble jeg møtt med et blidt fjes og et "Hey, how are you?" "I'm fine thank you, and how are you?" svarte jeg da. So far, so good, ikke vel? Men det skulle bli verre.

For en ting er å lirke av seg hele denne lange frasen til en stillestående person bak en skranke eller ved bussen. Eller en som bare står ved siden av deg. Men når disse hyggelige tilnærmelsene kommer fra personer i bevegelse, har du et problem. Sånn som med mannen du holder oppe døren for. Eller dama som går tur med bikkja si. Eller gutten som er ute og jogger. For når de slenger ut en slik hilsen i forbifarten rekker du nemlig ikke svare ferdig før mennesket er forbi deg. Av og til laaangt forbi deg. (Dette hindrer dem forøvrig ikke i å svare tilbake, selv om de kanskje må rope for å bli hørt (viser til joggepetter som allerede hadde runda et hushjørne før jeg fikk snakka ferdig))

La meg illustrere:I en liten blå bok vi fikk uttdelt, kalt "Getting Adjusted", fantes heldigvis det som skulle gjøre ende på alle internasjonale studenters frustrasjon. Under overskriften "Tips and Tricks for 'How to Talk Like a Canadian' " sto nemlig dette skrevet: "Canadians have very few ritual exchanges beyond: "Hello, how are you? Fine and you? Please. Thank You. Your'e welcome." Ganske indirekte (personelig synes jeg et eget kapittel burde vært satt av til dette emnet), men matematisk anlagt som jeg er, la jeg to og to sammen og fikk "du-skal-visst-bare-svare-"fine-and-you"-når-noen-spør-deg-hvordan-det-går" til svar.

Orientation Week

2009-09-15T01:05:00.014+01:00

Klokka 22.30 lokal tid på søndag var International Orientation offisielt over. Som vår eminente Orientation leader så fint og oppmuntrende sa det: we're on our own now. Det har vært en uke med lite søvn og mye opplegg, og jeg må si jeg er litt glad for at det er helt over nå. Siden jeg ikke har vært så flink til å oppdatere fortløpende ettersom ting har skjedd, tenkte jeg å gi dere, mine kjære lesere, en liten International Orientation bildespesial. Det kunne vært mye å si om hvert enkelt bilde, men kjenner jeg menneskeheten rett, hadde det nok blitt litt langtekkelig og ja kanskje til og med litt uinteressant. Så jeg skal prøve å holde meg til et minimum av ord.

Enjoy:

"Hi, I'm Mariann. I'm from Norway." var omtrent det eneste jeg sa den første dagen.

Quiz night.
Her er vi på Gorsebrook lounge, Saint Mary's egen pub.

(sjekk bussene.. :)) Tur til Peggy's Cove.

Peggy's Point Lighthouse skal visst være verdens mest fotograferte fyrtårn.

Nova Scotia er kjent for sine gode og visstnok ikke så dyre hummere. Jeg skal selvfølgelig spise en før jeg reiser herfra.

Ganske kult og stå der og kikke ut på selveste Atlanterhavet.

Dette er noen av de jeg henger mest med så langt. Veldig morsomme folk!

Så kom de uinternasjonale nye studentene til campus, og vi fikk bli med på deres opplegg. Her får vi intruksjoner før vi begir oss ut på banen for å være med på Turf Burn. Som bestod av et titalls morsomme poster vi skulle innom som lag.

Det er imponerende hvor fleksible noen mennesker er..

Deretter var det duket for President's Dinner. Over ser dere presidenten ved Saint Mary's og diverse andre som er høyt oppe i systemet her på plassen.

Det hele gikk ut på at så godt som alle professorene samt presidenten og visepresidenten skulle server oss middag, som presidenten sa i talen sin: "Tonight, we will serve you." Kult konsept. Og veldig hyggelig. Det fungerte som et slags samlebånd, der studentene gikk på rekke og rad langs en flere meter lang rekke med professorer som tilbød ulike typer mat mens de vekslet noen ord med alle som gikk forbi.

Denne herligheten sto og ventet på oss da vi kom inn i hallen. Dessverre var vi litt treige med å spise opp (les: høflige, som ikke banet oss vei for å komme først i matkøen), så når vi endelig var klare for kaffe og kake var det tomt. Ryktene sier at det ikke var noe stort tap. Kaker har nemlig en tendens til å være oversøte her.

Til slutt var det loddtrekning. Fire heldige, blant annet Vaida fra Latvia, vant gavekort på bokhandelen på 105 dollar. Utvalgte andre var minst like heldige og ble tilbudt et forkle:

Jeg fikk visepresidenten sitt!!

Nok en quiz night. Og for dere som synes Ichtys-quizen er vanskelig... den er reine barnematen sammelignet med quizzene her.

En annen interessant observasjon jeg har gjort meg her, er at ALLE har melk i kaffen. Det vil si: alle bort sett fra meg. Jeg føler meg skikkelig tøff!

Frisbeeturnering (ja, det finnes faktisk regler i frisbee. Og Canadiere er KJEMPEgode i det).
Stadion er seriøst i bruk døgnet rundt. Det virker i hvertfall sånn. For når jeg går og legger meg om kvelden - ikke alltid så tidlig - driver folk og sporter der. Og når jeg står opp og går til frokost - som oftest ganske tidlig - er det søren meg folk der og sporter igjen.

Etter en liten pause fra International Orientation avsluttet vi med Tall Ship Silva Harbour Tour i går. Og selvfølgelig måtte det renge akkurat da. Jeg har knapt nok sett en sky på himmelen siden jeg kom, for det er faktisk sommer her fremdeles, og det kommer til å være det ut september (så at sommeren hjemme var ganske crappy gjør igrunn ikke så mye). Men akkurat på søndag hadde sommeren bestemt seg for å ta seg en tur. Og jeg har jo som kjent glemt regnjakka hjemme i Norge så det ble en litt våt opplevelse.

Halifax fra sjøen

Vi hadde reservert så godt som en hel restaurant litt seinere på kvelden. Siden 150 mennesker skulle bestille mat på en gang rakk jeg faktisk å tørke før maten kom på bordet.

Det var det. Nå er det slutt på moroa, og slitet kan begynne for fullt. Oh yeah! Jeg er klar som et egg. Har forresten kjøpt meg mobil, så nå kan dere ringe om dere skulle ha et ukuelig behov for å snakke med meg. Nummeret kan mottas på mail ved ønske. Ellers er jeg fremdeles tilgjengelig på skype og msn og face og mail og her. Jeg setter pris på alle former for livstegn og oppdateringer fra hjemlandet. Så det finnes ingen grunn til å ikke gi lyd fra seg.

Ohoi!

2009-09-09T22:28:00.002+01:00

I dag startet undervisningen, og jeg kjenner allerede at det skal bli et hektisk semester. Hvorfor? Jo, fordi at her på huset skriver vi ikke kun en oppgave i semesteret, men to. Og så gis det 1-2 "in-class assignments", det vil si at vi får en time på oss på å skrive en oppgave når vi egentlig skulle hatt undervisning. I tillegg liker professorene å krydre semesteret med flere såkalte "unannouced quizzes." Alt dette får vi karakter på, og hver karakter teller en viss prosentdel av final grade. Og dette gjelder hvert eneste fag. Siden jeg tar fem fag, vil det si at jeg må gjøre alt dette ganger 5. Jeg skal i hverfall ha nok å henge fingrene mine i framover.

Mitt første møte med Saint Mary's

2009-09-08T02:05:00.010+01:00

En veldig pratsom taxisjåfør kjørte meg fra flyplassen til campus. Han var så hyggelig at jeg et øyeblikk trodde han ville tilby seg å følge meg inn, og hjelpe meg å finne ut hvor jeg skulle gå. Men dessverre skjedde ikke det. Jeg ble etterlatt med mine to tunge kofferter på utsiden av en dør. Over døren hang et skilt med et navn som hørtes litt kjent ut, ellers hadde jeg ingen anelse om hvor jeg befant meg. Det var knyst stille, ekstremt varmt og ikke en sjel var å se. ALDRI før har jeg følt meg så alene.

Det tok litt tid før jeg fikk summa meg. Så dro jeg fram kartet over campus, fant en bygning som måtte være den samme som den jeg sto og så på, og klarte å gjette meg fram til hvilken vei jeg skulle gå. Halveis framme kom en liten mann bort til meg og spurte om ikke han kunne hjelpe meg med bagasjen min. "Which one is the heaviest?" spurte han meg. Han var seriøst knøttliten. Hadde en bretta han på midten kunne han gått to ganger oppi den store kofferten min. Jeg ga han den minste, og påsto at de var like tunge.

Vel inne fant jeg Residence Desk hvor jeg fikk utlevert nøkler og en veldig kortfattet veibeskrivelse: "Down the stairs and to the right, then follow the signs." Ikke akkurat det jeg er best på i livet. Heldigvis var skiltene ikke til å ta feil av... Om bare alle skilt her i verden kunne være like lett synlige og like enkle å forstå...

Deretter bar det gjennom the Tunnel, en laaang gang nede i kjelleren.
Ganske fascinerende igrunn. Jeg oppdager nye malerier hver gang jeg går der, noe jeg gjør ganske ofte. (En annen fascinerende ting, er at på grunn av the Tunnel og et par glassbroer er det faktisk mulig å gå rundt halve campus uten å sette så mye som en lilletå på utsiden av bygningene. Og det er den halvdelen som inneholder alle residencene, kafeteriaen og alle klasserommene og auditoriene. Skal visst være veldig praktisk på vinterstid når gradene nærmer seg -30*C ute.)
Så var det bare å speide etter en dør med et D House-skilt. Nok en gang lekende lett.Det tok meg litt tid, men jeg skjønte til slutt at jeg skulle bruke nøkkelkortet for å komme meg inn, ikke nøklene. Vel inne ble jeg møtt av nok en dør som måtte låses opp, med en av nøklene denne gangen, før jeg entret en veldig lys gang.Og endelig, etter noe som da føltes som en milelang vandring, var jeg framme! Lengst inne i gangen fant jeg nemlig denne døren: Min dør!

Jeg åpnet døren, og det som åpenbarte seg bak den, var et ganske lite rom (rommene på studentheimen på Fjellhaug er luksusstore i forhold) med en pult, en stol, en seng og en hylle. Jeg kan ikke en gang huske hvordan førsteinntrykket var. Jeg tror nesten ikke jeg tenkte over hvordan det så ut der i det hele tatt. Jeg bare satt meg på senga, og stirret ut i løse lufta i en halvtimes tid. Lettet over å ha funnet fram, utmattet etter den lange reisen og vettskremt med tanke på det som ventet meg de neste dagene. Det skulle ta enda et par dager før jeg pakket skikkelig ut og satt ting på plass. Fremdeles mangler jeg en god del ting, men det begynner absolutt å minne om et bebodd rom.Jeg er heldigvis ikke like vettskremt lenger. De siste dagene har vært utrolig hektiske, med masser av opplegg for nye studenter og for internasjonale studenter - mye moro, og mye ikke fullt så moro. Det skal bli spennende å se hvordan det blir når skolen starter på onsdag. Jeg begynner å bli klar for litt seriøse greier nå, ikke bare sånne oversosiale events som de siste dagene har vært stappa fulle med.

Det tror jeg for holde for denne gang. Nå skal jeg sove. Senga er faktisk veldig god! Pluss i margenfor det.

Mariann i Halifax

2009-09-04T01:59:00.002+01:00

Klokka nærmer seg ti på kvelden her. Hjemme er den vel nærmere fire på morgenen, hvis jeg ikke tar helt feil, og dere ligger og bysselaller alle sammen. Det store flertallet av dere i hvertfall.

Her i byen har alt egentlig gått bedre enn forventet. Ankomsten var ikke skremmende i det hele tatt. Jeg fant fram til bussen til hotellet nesten helt av meg selv, og selv om det er fryktelig kjedelig å sitte her alene, for da har jeg så god tid til å tenke over situasjonen, så har ikke panikken meldt seg ennå. Det her føles mer som begynnelsen av en kort ferietur enn som begynnelsen av et i mine øyne laaangt utenlandsopphold.

Jaja. Jeg må spare på batteriet til jeg får kjøpt meg adapter. Dessuten skal jeg sove nå. Har jo ikke gjort det på en del timer. 24 timer faktisk, når jeg tenker meg om, og da sov jeg til gjengjeld bare i litt over fire timer.

God natt fra Mariann i Halifax.

2009-08-31T09:06:00.003+01:00

På lørdag var jeg i Tusenfryd. Jeg skreik til jeg ikke hadde stemme igjen. Jeg lot meg selv slenge fram og tilbake, opp og ned og rundt om kring. Jeg utsatte meg selv for opptil 4,5 G to ganger. Jeg suste gjennom lufta i hundreogørten kilometer i timen minst, mens jeg enda var gjennomblaut.

Det MÅ være derfor at jeg har grusomt vondt i halsen, dundrende hodepine, rennende nese og feberaktig varme i panna. Vær så snill og si at det er derfor!! Det KAN IKKE være en viss influensa som har funnet veien gjennom immunforsvaret mitt nå. Jeg har ikke tid til å holde meg inne i sju dager. Jeg reiser om tre.

Jeg NEKTER å gå glipp av Orientation Week!

Oppsummeringer

2009-08-17T10:19:00.012+01:00

Jeg innrømmer glatt at jeg har sviktet litt på bloggfronten i sommer. Men det tenkte jeg at jeg skulle begynne å gjøre noe med nå. Nå har nemlig alle av interesse reist fra Grimstad og omegn og familien har begynt å jobbe igjen (ikke alle har sommerferie i tre måneder). Jeg har med andre ord masse av tid til å oppdatere verden på hva som skjer i livet mitt.

Men la oss først begynne med hva som HAR skjedd: en hel sommer har passert, og for min del har den inneholdt flere store begivenheter enn det som, sett med mine øyne, er normalt.

Jeg kom hjem fra Oslo den 19. juni, ene og alene for å delta i Heges utdrikningslag dagen etter.En særdeles vellykka dag bestående av luksusfrokost; moderat utdritning i sentrum; sumobryting, kikkertfotball, promillebrilletrillebårløp, borrelåshoppeslott, rodeo og kast-ball-på-en-rød-knapp-så-faller-bruda-oppi-ei-tønne-med-ganske-kaldt-vann-i-leken i Halvorsvika; rægelunsj ved Berge Gård; fotoshoot med tema "Hege og jeg"; og tropisk aften. Så var Hege gifteklar.

Liv var så grei at hun tok den siste vakta mi på Skoringen i Oslo, så jeg slapp å reise tilbake dit etter helga. Dermed hadde jeg en hel uke med bare fri. Og hva er vel bedre da, enn å stikke til Borgen for å være leder på Sommertreff? Jeg kom ikke på noe, så det var nettopp det jeg gjorde.

Et ikke så lite smart valg om jeg får si det selv. Etter en liten uke med sol og sommer, bading, møter, og alskens andre morsomme aktiviteter, var det på høy tid å begynne å gjøre det sommerferien egentlig er til for: jobbe. Skoringen på Odden ble i år igjen mitt andre hjem.

Men det gikk ikke mange dager før neste begivenhet sto for tur. Tidlig i ferien hadde jeg nemlig tryglet til meg noen dager med fri i begynnelsen av juli. Så den 7. juli tok Tone og jeg oss en flytur. To flyturer faktisk... vi måtte mellomlande i Oslo.

Målet var Bergen og GF. Korttenkt som bare jeg kan være, hadde jeg reist hjemmefra uten både paraply og regnjakke - tross veldig dårlige værutsikter. Konsekvensene av det fikk jeg smertelig erfare tidlig den første dagen. Med et ønske om å slippe unna flere slike gjennomvåte opplevelser gikk jeg til innkjøp av en paraply. Men det skulle vise seg å være en helt unødvendig investering. Vi så ikke mer til det dårlige været, og ble heller velsignet med skikkelig sommervær resten av oppholdet.

Nå høres det vel ut som at minnet om overraskende fint være er alt jeg sitter igjen med etter GF. Det er heldigvis ikke tilfellet. Min første Generalforsamling var en utrolig fin opplevelse: bra møter og forkynnelse, flotte folk og overraskende interessante forhandlinger. Jeg kommer tilbake om tre år.

25. juli var det tid for bryllup! Ingrid m/far gjorde tåredryppende entre, hun sa JA og Torbjørn sa JA, og sammen danset de ut og var lykkelig gift.

Fjorten dager senere var det Hege og Rune som sto for tur. Like tåredryppende og like vakkert. Slik bryllup skal være!

Det er så vidt jeg tør påstå det, men jeg tror kanskje jeg hadde en like stressende innspurt til bryllupet som brudeparet og brudeparets familie hadde. Det skulle lages album fra utdrikningslaget, det skulle diktes sang som også skulle pugges, det skulle lages kort, jeg skulle lære en sang på piano som Inger skulle synge og jeg skulle finne øredobber og smykke som kunne brukes til kjolen. I tillegg skulle jeg jobbe ca ni timer daglig. Som vi alle vet, er det lite vits i å være tidlig ute her i verden. Dermed ble ingen av disse tingene påbegynt mer enn tre dager før dagen. Men jeg vil si at det var verdt det. Vi hadde en framifrå framføring, som jeg nekter å tro at noen ikke likte. OG jeg overvant frykten for å spille piano foran en sal full av folk. Og Hege og Rune så ut til å sette pris på det, og det må jo bare være det viktigste på en slik dag.

Nå er det slutt på både jobbing og store begivenheter for i sommer. Jeg prøver å nyte de siste ukene av min aaaltfor lange ferie, noe som har vist seg å være ganske vanskelig når jeg må gjøre det alene. Heldigvis er det ikke så lenge til ting begynner å skje i livet mitt igjen, i dag er det 17 dager til jeg begir meg ut på mitt transatlantiske eventyr.

(Ja, jeg har ofte sprut meg selv hvorfor jeg ikke valgte å gjøre karriere av karttegning.)

Jeg har ganske blandede følelser når det gjelder nettopp det og grugleder meg som en veldig stor unge! Men mer om det seinere. Jeg tror jeg har skrevet nok for denne gang. Antakeligvis mer enn nok. Nå skal jeg begynne å planlegge hvordan jeg skal velge hvilke klær og sko jeg skal ha med over havet, hvordan jeg skal få plass til det i bare to kofferter, og hvordan jeg skal få det til å veie mindre enn 46 kilo. Men først skal jeg spise en pære.

Prosjekt

2009-07-23T22:40:00.005+01:00

Jeg vet av erfaring at dette kommer til å ta SKREKKELIG lang tid. At jeg kommer til å ende opp med å droppe ca en tredjedel av bildene mot min egen vilje. At jeg kommer til å se gjennom albumet 150 ganger daglig i en ukes tid når jeg er ferdig. Legge merke til skrivefeil. Irritere meg over bilder som ble limt skeivt. Bare bittebittelitt skeivt, men likevel skeivt nok til at jeg ser det. Jeg kommer til å komme på morsomme ting jeg kunne ha skrevet i stedet for det jeg skreiv. Og jeg kommer til å irritere meg grønn over at jeg ikke kom på det litt før. For et slit.

Men når det er over kommer jeg til å bla igjennom albumet og minnes et fantastisk innholdsrikt år og mennesker som jeg er blitt utrolig glad i. Jeg kommer til å ønske meg tilbake til fine dager, gode stunder og morsomme hendelser, og jeg kommer til å synes det er litt trist at jeg ikke kan oppleve akkurat det en gang til. Men aller mest kommer jeg til å glede meg til alle de dagene, stundene og hendelsene som skal få plass i neste album. Og da vil jeg si det er verdt alt strevet.

Noen interessante fakta

2009-07-14T17:47:00.006+01:00

I sommer har jeg flydd like mange ganger som jeg har bada. Dessuten har jeg reist mellom Grimstad og Oslo like mange ganger som jeg har vært på båttur i sommer.

Dette betyr at jeg bader altfor lite, og at jeg har vært på sjøen langt færre ganger enn det som er akseptabelt for et menneske i min situasjon. Folkens! (I hverfall dere som befinner dere i Grimstad og omegn) Dette må vi gjøre noe med!

Jeg har forresten også kjøpt nye sko like mange ganger som jeg har vært i Bergen i sommer.

Nå kan dere godt bli litt imponert. Ett par sko på halvannen sommermåned. Lurer på om jeg er i ferd med å slå en rekord.

Så til kanskje det mest interessante jeg har å by på i dag: Det er like mange dager til skolen starter som siden skolen slutta.

Oh joy! Jeg har ennå en og en halv måned på meg til å gjøre opp for den litt sørgelige starten sommeren min har fått når det gjelder obligatoriske sommeraktiviteter. Det er IKKE feil.

2009-06-22T17:17:00.002+01:00

Rundt omkring på dette området skal jeg oppholde meg om litt over to måneder. Er det flere som er litt spent eller??

Someone needs a haircut...

2009-06-18T23:56:00.003+01:00

helst før et visst bryllup...

Så er det i gang igjen..

2009-06-14T14:02:00.006+01:00

Har jeg sagt at jeg hater å pakke?? Jeg gjør det. Veldig! Og jeg har utsatt det i mange dager, så nå må jeg ikke bare pakke, jeg må pakke under tidspress også. Oh pain!

Torsdag 11. juni, 2009

2009-06-12T00:15:00.012+01:00

I dag er så absolutt en gledens dag!

Vær så god: nyt dagens høydepunkter sammen med meg:

Jeg våknet ca klokka åtte. Herlig opplagt og beinklar for en ny dag. Det er godt å se at A-mennesket i meg fremdeles er i live, særlig siden jeg i senere tid har vist farlige tendenser til å la klokka passere både ett og to tosifrede tall før jeg kommer meg ut av senga.

Deretter stillte jeg meg overraskende positiv til gårsdagens bestemmelse om at formiddagen ++ skulle tilbringes på lesesalen. (Dette hadde jeg ikke trodd. Ideer har nemlig en tendens til å høres langt bedre ut på kvelden enn den påfølgende morgenen). Så jeg troppet mer enn villig opp på Fjellhaug i titiden med grammatikkboka under armen. (Nei, jeg er ikke nerd, jeg bare dyrker mine faglige interesser. Dessuten trenger jeg en oppfriskning i engelsk grammatikk før jeg flyr over Atlanteren for å studere syntaks (blant anna)).

Videre ut på dagen ble den tøybiten som jeg hadde i munnen etter tanntrekkingen (som faktisk HADDE sunket ned i hullet etter tanna mi) fjernet. Av tannlegen. Det samme gjelder stingene. Litt vondt var det jo, men ikke nok til å overskygge gleden av å få disse fremmedlegemene ut av kjeften. Dessuten fikk jeg en veldig morsom skyllesprøyte som jeg må bruke morgen og kveld.

Ichtys har i tillegg blitt vårren. Det tok noen timer, men når jeg var der sammen med fem festlige folk (blant annet en viss Jørgen, som hadda laget boller med vaniljekrem, som var så himmelsk gode at de slo mine porker laaangt ned i støvlene) ble dette en koselig begivenhet. Og er Ichtys så fin at. Skinner som den aldri før har skjonne...

Etter bortimot fire timers mer og mindre intens vasking, fikk jeg komme opp på besøk til Maria. Der fikk jeg servert kyllingvinger m/tilbehør, noe som passet meg fint, siden jeg ikke hadde spist skikkelig mat på ganske mange timer.

Et par timer i godt selskap gjorde susen, og ville ha vært en mer enn verdig avslutning på en veldig fin dag. MEN. The best is yet to come. For da jeg kom hjem, sjekket jeg mailen min. Og der, midt blandt irriterende mange facebook-mailer, var en aldri så liten mail fra residence office på Saint Mary's. O lykke og herlighet! Jeg trenger ikke bekymre meg for bosted lenger, og jeg trenger så visst ikke ta med meg telt til høsten!! For jeg har fått studenthybel! På campus.

En gledens dag. Som dessverre must come to an end. Klokka er blitt skremmende mye uten at jeg har merket at tiden har gått. Så hvis jeg har planer om å ikke utslette A-Mariann for godt, må jeg se å komme meg i seng. God natt.

Mariann minus to tenner II

2009-06-10T09:21:00.001+01:00

Tannlegen la en liten tøylapp som var dynket i noe bakteriedrepende over der den ene tanna mi hadde vært. Denne lappen skal jeg fjerne i dag. Bare at jeg kan ikke finne den.

I min egen logiske lille verden har jeg ressonert meg fram til at der er to mulige veier den kan ha tatt:

1: Den har falt av av seg selv og jeg har svelgt den
2: Den har sunket ned i hullet etter tanna, og nå ligger den der og gror fast. Delikat

Tror jeg skal ta en telefon til tannlegen sånn ca nå.

2009-06-09T12:59:00.004+01:00

Egentlig er det ikke så gøy å ha ferie. Spesielt ikke når jeg jobber veldig lite, når de fleste andre jobber veldig mye og når resten av de andre ikke har feire enda. Det er nesten sånn at jeg gjerne skulle ha hatt en liten oppgave å skrive på for å få tida til å gå. I know! Jeg er ikke riktig klok. Jeg er ikke det.

Men det er ikke tilfelle (og hadde det vært det, kan jeg garantere at det hadde vært en langt fra gledelig situasjon). Derfor må jeg ha andre ting å fylle dagene mine med. I går for eksempel tok jeg helt av på kjøkkenet og bakte både rundstykker og porker (eller skoleboller, for dem som ikke forstår sørnorsk). Resultatet ble så som så, og jeg har konkludert med at gjærbakst ikke er helt min greie. Enda. Rundstykkene ble kanskje halvparten så høye som de skulle bli. Og halvparten så myke. Og de veier ca en kilo hver.

Med porkene var jeg litt mer heldig, og klarte å få til et brett med noe som jeg tror vi kan kalle bort i mot vellykkede porker. Og godt var det, for nettopp disse porkene var lokkematen jeg brukte for å lure noen flotte fjellhaugfolk vekk fra bøker og oppgaveskriving, og ned til meg samme kveld.

Mariann minus to tenner.

2009-06-08T10:12:00.004+01:00

Hvorfor ser folk så rart på meg her på bussen?

Er genseren min på vranga? Har jeg sølt på meg? Er jeg stygg på håret? Har maskaraen forvillet seg vekk fra øyevippene? Eller ser jeg bare rar ut?

Eeeller kan det være fordi leppene mine bokstavelig talt er blodrøde? Som i: røde av blod som jeg ikke har merket har rent ut av kjeften fordi jeg er så kraftig bedøvet i høyre munnvik.

Passfoto

2009-06-03T15:04:00.003+01:00

Passbilder har aldri helt vært min greie. Noe dama på Elite foto nok var ening med meg i: "Luggen må litt lenger vekk fra øynene... Sånn, ja... Se rett inn i kameraet... og du må ikke smile... "

Femtenhundre "klikk" senere: "Ehm. Jaja. Det er nå i hvertfall et godkjent passbilde, da."

Kan man bli nektet adgang til et land på grunn av et farlig og tvers gjennom kriminelt utseende?

Sannhetens time

2009-06-01T08:15:00.004+01:00

Siste eksamen ble avlagt på fredag. Jeg tok helga til hjelp, og har nå kommet meg etter en lang og hard eksamenstid. Det betyr at jeg er klar til å ta opp igjen diverse aktiviteter som jeg har måttet nedprioritere de siste fire ukene, der i blant blogging.

Jeg innser at jeg har ventet kanskje ørlitegrann lenge med å røpe resultatet på håndbakturneringen. Jeg vet i hvertfall at det finns en del nysgjerrige sjeler der ute, som dør etter å få vite hvem av oss som er sterkest. Hvem av oss dere helst vil unngå å havne i slosskamp med. Det er ikke snilt å holde folk på pinebenken så lenge. Jeg vet det. Men nå har dere endelig satt der lenge nok.

Vinneren av hånbakturneringen, den sterkeste jenta i gata, er.... *trommevirvel*

MARIANN!!

Hoho! hvem hadde trodd det??? Ikke jeg i hvertfall. Om jeg hadde vedda, hadde jeg nok satt alt jeg eier og har på at Hanna kom til å gå av med seieren. Som de fleste andre. Og da må jeg bare nevne, uten å gjøre en for stor sak ut av det, at den dere alle (nesten alle i hvertall) trodde skulle vinne endte opp på tredjeplass. Ja da. Noen liker å kalle det sisteplass også.

Med tanke på hvem som deltok i konkurransen er det vel egentlig selvinnlysende, og dermed også unødvendig å nevne hvor høyt nivå det var på konkurransen. Men for ordens skyld vil jeg nevne noe om det likevel. For det var ingen enkel sak å slå de to andre. Noe som selvfølgelig skyldes at vi alle er omtrent like sterke, og IKKE at vi er nesten like svake. Alle tre sitter inne med enorme krefter (for min del: krefter jeg ikke visste at jeg hadde) og jeg tror du gjør best i å holde deg på godfot med oss alle tre... :)

Dessverre er det sånn at Hanna har stukket hjem for ferien. Jeg kan dermed ikke gjøre krav på premien min helt enda.. men jeg gleder jeg meg uhemmet til hjemmelaga middag en gang ut på nyåret.

Den store styrkeprøven

2009-05-19T20:58:00.011+01:00

Hvem er sterkest i Konghellegata 1?

Det finnes vel ikke den sjel i verden som ikke har stilt seg nettopp det spørsmålet. Ikke så rart at ingen vet, for det har aldri vært gjort noe forsøk på å få klarhet i nettopp dette. Ikke før i går kveld. Med sterke og ganske spredte meninger om hvem som ville gå av med seieren ved en eventuell konkurranse fant vi det nødvendig å arrangere en håndbakturnering. Vinneren sitter nå igjen med ære og berømmelse og gavekort på en hjemmelaga middag servet av de to andre - taperene. FOR EN GULROT!

Klar... ferdig... GÅ!!!
Nå er det faktisk sånn, at å posere for kameraet og samtidig gi alt en har av krefter i håndbak er en fysisk umulighet. Så dere får bare bære over med noen litt merkelige ansiktsuttrykk. Og for de som måtte lure: vi ser vanligvis litt mindre anspent ut.

Så til resultatet. Det vil jeg ikke gi ennå. Først vil jeg høre hva dere der ute tror om oss. Hvem er sterkest i Konghellegata 1? Målfrid, Hanna eller jeg? Bare vær frimodig og gjett etter hjertet/fornuften. Vi lar oss ikke fornærme av mangel på tiltro.

17. mai er vi så inderlig glad i!

2009-05-18T10:22:00.018+01:00

Jeg advarer dere. Dette blir et langt innlegg, forhåpentligvis med mest bilder.

17. mai, kl 08.12:

Litt seinere enn først planlagt åpnet jeg for alvor øynene. De to stripene av vinduet mitt, som rullgardinen min er litt for smal til å dekke, avslørte en mer enn gledelig værtilstand ute. Men med under to timer til 30 folk skulle entre leiligheten, og med 1000 ting som skulle gjøres innen den tid, hadde jeg ikke tid til å nyte øyeblikket fullt ut akkurat der og da. (Noe som skulle vise seg å ikke være helt krise, i og med at været holdt seg på et formidabelt nivå dagen ut.)

Selv om Hanna, Målfrid og jeg sto på som effektiviteten selv, gikk ikke alt helt som det skulle. Blant annet bidro strykejernlekkasje og en ringeklokke som ikke fungerer til litt stress. Men tross noen små hindre kom vi oss så godt som knirkefritt gjennom de siste forberedelsene og var påkledd nok (om ikke helt ferdig påkledd) til å kunne ta i mot de første gjestene som kom et par minutter før tiden.

Antall gjester rundet 30 i løpet av morgentimene, og vi hadde MER enn nok mat. Noen bilder av noen av de oppmøtte:

Noregs vakre ungdom (samt en danske)..

.. i total 17.mai-idyll på vår vakkert møblerte altan

.. i sin fineste finstas

.. i matmessig overflod.

.. med sine vakreste nasjonaldagsglis (selv så "tidlig" på morgenen)

.. i hver en krok av leiligheten vår.. (30 mennesker.. LETT! Neste år tenker vi 50)

Etter noen timer bar det mot byen. Toget. Folket. KONGEN.

Stemningen var til å ta og føle på. Og selv om det tok fryktelig lang tid, og selv om det var FRYKTELIG varmt, klarte vi omsider å bane oss vei helt fram til målet:

hvor en mengde obligatoriske gruppefotograferinger med slottet i bakgrunnen fant sted. Og det slår ikke feil. Hvert eneste år blir vi bedt om å posere sammen med et par utenlandske turister, barna deres eller bikkja. Noe vi mer enn gjerne stiller opp på. Skal tro hvor mange ikke-norske fotoalbum jeg er limt inn i.

Deretter bar det til misjonssalen, hvor noen spiste litt mer kake enn andre...

Etter pølse og kake og is, fant vi det nødvendig med litt mosjon, og satte kursen mot Aker brygge, som jo er et fast punkt på 17. mai-programmet...

På veien la vi store planer for kvelden. En viss Gran Prix-vinner skulle nemlig lande på Gardermoen i løpet av kvelden, og noen blant oss var VELDIG gira på å være der og ta han i mot. Siden 17.mai er dagen for kollektive impulshandlinger lot jeg meg lett rive med, så vi snudde nærmest på hælene (etter en is på brygga, vel og merke) og stakk hjem for å sjekke ut når flyet egentlig landet, og når flytoget reiste.

Med en drøy time til rådighet før avreise stakk vi en tur i Torshovdalen, fremdeles Oslos meste fantastiske park, og fremdelses like uoppdaget (selv på 17.mai), for å grille med denne gjengen:Jeg holdt ketchupen langt unna det hvite forkleet mitt (i motsetning til den lille ungen i misjonssalen som tilfeldigvis skulle gå akkurat der jeg sto, med ketchup-pølsa foran seg) og stakk avgårde til Oslo S med disse to:
Der møtte vi landets tre største linselus, og selvfølgelig kom vi da i kontakt med en kameradame fra NTB og en journalist og fotograf fra Scanpix, som filmet oss på Oslo S, på vei inn i toget, på toget, på vei av toget, i rulletrappa opp fra toget og på Gardermoen.

Heldigvis var disse linselusene, særlig Maren (som i etterkant ble omtalt som "en hver journalists drøm" av journalisten selv), mer enn villig til å si et par ord foran kameraet, slik at jeg kunne holde meg så diskret som mulig i bakgrunnen.

Vel framme på Gardermoen var det bare å vente.

Og vente.

Og vente.

Journalisten gav oss noen tips om hvor vi burde stå. (Hun ville jo gjerne ha et bilde av Alexander og Maren sammen, siden hun praktisk talt hadde fridd til han foran kameraet noen minutter tidligere.) Men det var nå til ingen nytte, for når han først kom, tok alle fjortisene så av at gullgutten bare måtte geleides inn i bussen av tre-fire skumle livvakt-aktige mannfolk. Det var helt villt! Jeg tror hysteri er det rette ordet.

Selv om jeg egentlig var med mest for moroa sin del, og ikke fordi jeg har et sånt enormt behov for å se han live, må jeg innrømme at jeg ble litt revet med. Og når jeg likevel var fastklemt der midt inni den bevegende folkemengden, uten mulighet til å trekke meg ut, var det bare å følge strømmen, og å forsøke å få et brukbart bilde av han som alle er der for å se. Dette ble mitt beste... tror ikke jeg skal bli paprazzi for å si det sånn:
Sikre kilder kunne informere om at vi (som i kun vi sju som reiste sammen) i løpet av kvelden var avbildet på vg-nett. Med fullt navn og det hele. Det rakk jeg selvfølgelig ikke å bevitne selv, da vi måtte vike plass ettersom bilder av helten selv ble tilgjengelige utover kvelden. Ellers har vi klart å spore opp et og annet nettsted er verdt å ta en titt på: Sunnmørsposten. (Ja, jeg har øynene lukka og ser litt rar ut, men pytt.), aftenposten tv og msn live tv.

Klokka blei godt over midnatt før jeg kom meg hjem. Passe sliten, passe trøtt og godt fornøyd. Bunaden var på i 14 timer, noe som bare må være rekord! Alt i alt, og som alltid ble det en überfantastisk nasjonaldag, og jeg holder på mitt: 17. mai er ikke, har aldri vært og kommer aldri til å være oppskrytt!!

Velkommen på 17. mai-frokost

2009-05-13T08:19:00.007+01:00

Snart er det 17. mai, og alle hjerter gleder seg. For makan til uoppskrytt offisiell høytidsdag tror jeg knapt nok finnes i denne verden.

I anledning nettopp denne dagen inviterer vi i Konghellegate DEG og DERE til 17. mai frokost hos oss. Dere tar med pålegg og vi står for de mest elementære frokosttingene, som drikke og noe å ha pålegget på. Menyen er ikke helt ferdig utarbeidet annå, men jeg har hørt rykter om noe hjemmebakt.

Som en liten forsmak på hva søndagsmorgenen vil bringe, gir jeg dere dette:

Fjorårets 17. mai-forkost så omtrent slik ut. Du kan kanskje dobble mengden mat, for i år blir vi minst dobbelt så mange. Gled dykk!

Vi åpner dørene klokka ti, og hvis du synes det er tidlig på en fridag, så tenk igjen. Personlig stemte jeg for oppmøte klokka ni, men ble brutalt nedstemt av mine to samboere. Du er selvfølgelig ikke pliktet til å møte opp på det eksakte tidspunktet, hvis det blir for hardt. Men tro du meg: du vil nødig gå glipp av bordsangen. Planen er forøvrig å holde det gående i godt lag i et par-tre timer før vi stikker til byen.

Og apropos byen. Den eneste gangen i året det er sjarmerende og, ja jeg tror faktisk jeg vil strekke meg til å si hjertevarmende å befinne seg i et STAPPfullt Oslo, og å måtte bruke 45 minutter isteden for 10 for å komme seg fra trikken til slottet, er nettopp på 17. mai. Og følelsen av å ikke klikke på alle menneskene, er jo en opplevelse i seg selv.

Dessuten får du en ypperlig mulighet til å veksle et vink eller to med vår alles kjære konge m/familie.
Så la oss glemme alt om eksamener og oppgaver og andre unasjonalistiske ting for en dag. Start gjerne med frokost hos oss. Kom som du er, ta gjerne med en venn og si helst i fra om du kommer, hvis du vet det på forhånd, slik at vi kan sørge for nok brødmat.

Fra lesesalen

2009-05-12T16:04:00.005+01:00

I går hadde jeg semesterets første eksamen. Hinduisme. Den gikk absolutt veldig greit - langt over alle forventninger. Nå er utfordringen å få alle sanskrit-termene ut av hodet for en stund (satser på at de lagrer seg i hukommelsen - den lange) for å gjøre plass til alle gramatikk-termene, som må sitte som støpt innen 22. mai.

Å gå ut fra eksamenslokalet i går etter endt eksamen var H E L T FANTASTISK ! ! Og gleden ved å sette to hatutgaver av noen hinduismebøker tilbake i hylla, uten noen som helst intensjon om å ta de fram igjen noensinne, kan ikke beskrives med ord. At det knapt nok var rom for dem og at jeg måtte ta i bruk mine brutale krefter for å skvise dem på plass mellom de andre bøkene, bare øker gleden. Nå innbiller jeg meg nemlig at de har det litt vondt der de står. (Om jeg er blitt litt påvirket av hinduiske tankesystemer?? Neeeida.) Så hvis det er noe der ute som har lyst til å lese om hinduismen, kan jeg fortelle hvilke to bøker dere må holde dere milevis unna.

Det som er litt dumt akkurat nå, er at kroppen min gikk rett inn i feriemodus i går etter eksamen. Det var bare to uker for tidlig, det. Og den er der fremdeles. Men det skal jeg nok finne en løsning på.

Nå stikker jeg på jobb.

Gjettekonkurranse

2009-05-08T10:48:00.002+01:00

Hvilket elendig universitet i verden tar i mot utvekslingsstudenter for ett semester etter spesiell avtale med UiO, men vil ikke la dem få bo på campus med mindre noen helårsstudenter trekker seg i løpet av de første ukene av semesteret, mens de samtidig på nettsiden sin kan informere om at leiligheter utafor campus ytterst sjeldent leies ut i mindre enn 12 måneder. E L E N D I G!!!

Nå blir jeg snart hjemme!

2009-04-30T15:01:00.003+01:00

Jeg har fire eksamener foran meg i nærliggende fremtid. Eksamensangsten har meldt seg og jeg sitter begravet i bøker fra morgen til kveld. Kjedelige bøker. Samtidig er det tidenes vår ute. Altanen vår ligger badet i sol fra 13.00 til 19.00. Minst. Og vi har pyntet den med hengende syltetøyglasslykter. Vi spiller slåball og spiser is ute. Stortsett uten jakke.

Livet er så gjennomført forferdelig og så herlig fantastisk på en gang.

Påske i Oslo

2009-04-13T12:01:00.012+01:00

Påskeferien har vært aldeles nydelig! Jeg har kost meg med mye fritid, litt jobbing, the OC, god mat, fine møter og gode venner. Jeg var, som nevnt tidligere, forholdsvis skeptisk til å skulle være i Oslo hele ferien, men jeg vil si at jeg og Målf har taklet utfordringen ganske så godt, og lagt til rette for en gjennomført koselig påskehøytid i leiligheten.

Selv om resultatet ble bra, betyr ikke det at alt har gått på skinner. Det så for eksempel ganske mørkt ut da to sikringer røyk tidlig på skjærtorsdagsmorgenen. Vi måtte ta en god pause i frokostforberedelsene for å ta en titt på problemet, som viste seg å være litt større enn først antatt. Sikringsskapet er nemlig av den litt utdaterte typen. Jeg hadde aldri sett noe slikt før i hvertfall. Heldigvis skulle det vise seg at det vi trengte av ekstra sikringer lå igjen fra de som bodde her tidligere (takk til dere), bare at der var EN DEL forskjellige typer. Hvordan i all verden skulle to jenter som oss klare å finne ut av hvilke som skulle hvor?

Med praktfull telefonassistanse fra pappa klarte vi å finne fram til de rette sikringene, og sammen fikset vi problemet. Strømmen kom på igjen og vi kunne fortsette eggkokingen og rundstykkesteikingen, og så ble det frokost den dagen også. Veldig fin frokost.

Dessuten var det ytterst fordelaktig at vi slapp å leve de to første helligdagene i stummende mørke.

Ellers har tiden gått fryktelig fort, selv med så mye fritid som jeg har hatt. Jeg har hengt mye med de få men flotte andre som som også valgte å tilbringe påskeferien i hovedstaden. Christel og Maria, takk for mange fine kvelder. Og Målf, takk for überlukseriøse frokoster og actionfylt påskeegg-jakt.

Apropos påskeegg-jakten. La meg utbrodere litt: det begynte rolig og sindig med varsom løfting på puter, forsiktig skyving av bøker og filmer i forsøk på å skimte de skinnende eggene.

Hvor er egget?

Hmm.. ikke her

og ikke her

Da eggene forble ufunnet, satte vi alle kluter til i en storstilt leteaksjon som innebar blant annet putekasting og flyvende appelsiner. Det hele resulterte i et lite brannsår på kneet mitt, en litt rotete stue og en film som jeg ikke klarer å bli enig med meg selv om jeg burde publisere eller ikke... sikkert lurest å la være, men pytt..

Til slutt gav letingen resultater i form av to herlige påskeegg som vi umiddelbart satt oss ned for nyte i en hardt rammet sofa.

Så må vi ikke glemme at det er påske, og at den handler om noe helt annet enn påskeegg, god mat og annen luksus.

Jesus lever, gravi brast!
Han sto opp med guddoms velde.
Trøysti står som fjellet fast:
Kristi strid og blod skal gjelde.
Lynet blinkar, jordi bever,
Gravi brast og Jesus lever!

Eg har vunne, Jesus vann!
Mørkheims makt for honom rømde:
Krist or gravi utgang fann
Og for evig døden dømde.
Open har eg himlen funne,
Jesus vann og eg har vunne!

(Johan Nordahl Brun)

Påskefrokost

2009-04-09T09:25:00.002+01:00

I påska er det obligatorisk med felles frokost på de røde dagene. Da skal det helst stå litt ekstra god mat på bordet. Målf og jeg bestemte oss for at denne tradisjonen ikke skal dø helt ut bare fordi vi er stuck i hovedstaden hele ferien. Så i går la vi igjen en liten formue på henholdsvis Meny og Kiwi, og stakk hjem og fylte opp kjøleskapet og fryseren med mat for de neste fem dagene. Nå skal det sies at fryseren var relativt full fra før av, så vi kjøpte ikke så mye som det kunne høres ut som. Dessverre befinner noen av oss seg i en litt lei økonomisk situasjon, så maten vi kjøpte var kanskje ikke så "fin" som vi gjerne ville hatt den. Litt luksus må en uansett kunne unne seg, så fra og med i dag er det nystekte (les: opptinte) rundstykker til frokost, og en del sorter pålegg å velge mellom.

Men vi har et problem. For her sitter jeg. Klokka er 10.53 og jeg har allerede vært oppe i to timer. Målfrid derimot er ikke blitt velsignet med et mårrahjerte som mitt. Derfor ligger hun fremdeles i sengen, og ventes å ligge der i hvertfall i et par timer til. Og det er jo klart at en stakkar blir sulten om morgenen, jeg kan ikke akkurat vente med å spise til jeg får selskap. Kan jeg?

Nei. Nå går jeg og tar meg litt frokost, og så satser vi på felles påskelunsj i stede. Ikke helt i tråd med tradisjonen, men en får ta til takke med det en har.

Ny kjole på stramt budsjett

2009-04-06T14:29:00.007+01:00

Sola skinner, fuglene kvitrer, det er slutt på boblejakker (og følgelig er det bedre plass i dobbeltsetene på trikken) og kveldene er lyse. Våren har slått til for fullt. Da er det særlig tre ting som står i hodet på et gjennomsnittlig norsk kvinnfolk:

1: sol
2: mer sol
3: nye sommerkjoler (merk flertallet).

Heldigvis koster ikke sola stort, for med det stramme budsjettet som jeg må leve med for tiden, er det ikke mange utskeielsene jeg kan ta meg råd til.

Sommerkjolene derimot byr på en STOR utfordring. For er det noe butikkvinduene bugner over av akkurat nå, så er det nye, vakre sommerkjoler. Og siden jeg har en lei tendens til å falle for kjoler av den litt dyre sorten, går dette dårlig overens med min økonomiske situasjon, noe jeg ser på som problematisk.

Men her forleden ramlet en genial løsning rett ned i fanget på meg. Jeg fant en kjole på H&M. Den var billig og søt, en sånn type kjole som du føler at nesten alle andre har på seg samtidig som du, fordi absolutt ALLE andre har den. Jeg kjøpte den.

Deretter trasket jeg ned til "I tråd med tiden", kjøpte meg 1,6 meter med bredt blondebånd og gikk hjem for å sy.

Resultatet ble slik:
En enda finere kjole, som ikke lenger er lik den alle andre har. Og det til den ringe sum av 198,6 kroner. Ikke så verst, sier jeg.

2009-03-27T08:25:00.002Z

Snø"storm" sto ikke helt øverst på ønskelista mi nå. Men, pytt. Det gir meg en grunn mindre til å gå ut fra lesesalen.

Trenger DU nye sommersko?

2009-03-21T23:48:00.007Z

Kjøp deg et par TOMS!

De finnes i alle mulige farger, og med alle mulige mønstre. De er gode og ikke minst gørrkule! Men best av alt, de har et fantastisk motto, "One for one", som betyr at for hvert par som selges, gis et par til et barn som trenger det. Sjekk ut her.

Siste Frist: 1. april

2009-03-19T10:53:00.004Z

Oppgave i Varieties in English Texts
Oppgave i oversettelse
Oppgave i fonetikk og intonasjon
Saint Mary's University
Oppsigelse av leilighet, hvis det er det vi vil...
Søknad om permisjon fra jobb til høsten.
Oppsigelse av jobb, hvis sistnevnte ikke blir innvilget

Jeg har tolv dager på meg. Kjenner jeg meg selv rett, så er det litt i minste laget...

Fin start på dagen

2009-03-12T07:45:00.002Z

Jeg la meg ekstra tidlig i går, for å stå opp ekstra tidlig i dag. Og jeg var på plass utafor Sal 2A klokka fem på åtte.

Men jeg burde ha skjønt at tirsdag ikke er torsdag. Det er aldri det. Så det var ingen høypuls klokka åtte i dag...

Det er min dag i dag

2009-03-10T22:14:00.005Z

Det har vært en aldeles vellykka dag!

Jeg våknet til alarmen på mobilen. Hvis en legger godviljen til, og det gjør jeg når jeg har bursdag, så kan den minne litt om fuglesang. Vakkert. Og med det var standaren satt. Etter en varm dusj - litt lenger enn vanlig og kanskje et ørlitegrann varmere enn vanlig også (kanskje derfor det blei slutt på varmtvannet mot slutten av dusjen din, Hanna.. ) spiste jeg mammas pizzasnurrer til frokost. I dag er dagen for å skjemme seg selv ut.

Dagen ble i hovedsak feira på Sophus Bugge, min trofaste lesesal. Og, tross laber stemning i lommeboka, var det UAKTUELT ha med egen niste. Så festmiddagen fant sted på Fredrikke. Det halve kakestykket med jordbær på og den lille nikroners plastbollen med gele, som ikke var så liten likevel, smakte så godt som optimalt, og gjorde opp for alle smaksmessige nedturer jeg måtte gjennomgå under hovedretten - kylling på Blindern blir bare ikke bra, og jeg lærer ALDRI. Deretter kunne Liv Marie og Christel underholde meg med en stille, men ernergisk bursdagssang midt i kantina. Med bevegelser til.

I min verden er det ulovlig å stresse, klage og grine over elendige oppgaver og umulige pensumbøker på bursdagen sin. Derfor kaller jeg det som fåregår på lesesalen denne dagen effektiv lesing uansett. Og etter noen timer med effektiv lesing, bar det til Ris for å spille inn CD. Og for å bli sunget bursdagssang for to ganger til. Nå sant skal sies så er noe av DET VERSTE jeg vet å bli sunget bursdagssang for. Har aldri helt klart å finne ut av hvor jeg skal se, hvordan jeg skal te meg, hva det er greit å holde på med, osv. Særlig hvis det er VELDIG mange som synger til deg. Siste gang i dag bladde jeg i en bunke med noter, mens jeg vifta takten med føttene mine, kikket rundt omkring i rommet og prøvde å smile som om at dette overholdet ikke var pinlig. Ikke litt en gang.

Bursdagssangene til tross, med en dag som denne bak meg, skulle en ikke tro det kunne bli stort bedre. Men så kommer jeg hjem, og setter meg ned med dataen og surfer litt, og hva finner jeg? Dette. Hallo! Wunderbar!

Jeg har det fint, har jeg!

Asymmetri

2009-03-05T15:01:00.008Z

Bedøvelse har ingen forskjønnende effekt på meg. Noe som førte til mye moro foran speilet etter endt tannlegebesøk på torsdag.

Smil! (jeg prøvde seriøst hardt på å tvinge høyre munnvik opp på høyde med den andre):

Si "P":

Si "O" (å lage trutmunn ga lignende resultater):Litt skjeivere enn vanlig, vil jeg påstå.

Ok. Da var tre ufine selvportrett for mange publisert, så jeg skal avslutte med med noe virkelig vakkert og uovertruffent nydelig:

2009-03-04T08:16:00.002Z

Under en littegranne kjedelig forelesning her om dagen bladde jeg meg gjennom halve våren i den lille svarte boka mi, for å få et lite overblikk over mine nærmeste framtidsplaner (hvorav noen faktisk overrasket meg, blant annet 'oral testen', som jeg trodde fant sted i nærmeste framtid, men jeg skulle ha vært på i forrige uke (jeg overgår snart selveste Målfrid i distrèhet) og en viss tannlegetime, som heldigvis ikke har vært enda). Og akk og ve for en sorgfull nyhet som møtte meg ca midt i april. Den 11. for å være nøyaktig. I år faller nemlig påskeaften akkurat på denne datoen. Litt dumt får en si, for den 11. april er intet mindre enn lørdagen i uke 15, som igjen er en av 2009s mange "ulik 3" uker - den ene av de to av fire ukene jeg har lørdagsvakt. KRISE i bygda! Det er ikke akkurat kjempemange som har lyst til å bytte vekk frilørdagen sin i påskehelga.

Etter litt research som inkluderer intens og desperat tigging fra min side, har jeg funnet ut at det ikke er noen i det hele tatt som har mulighet (eller noen som helst interesse av) å gjøre meg denne store tjenesten. Jeg klandrer dem ikke.

Dette fører da til det nedbrytende faktum, at jeg må bli i Oslo i påska. Eller i hvertfall deler av den. Det var ikke akkurat slik jeg hadde tenkt det. Jeg tror faktisk dette blir første påske hjemmefra.

Eller kan jeg fortelle dere at jeg skal til Canada til høsten! Jeg kom inn. HURRA!!!

"Hei!

2009-02-26T16:49:00.002Z

Vi har gleden av å kunne bekrefte at du er blitt innstilt til en delstudieplass i utlandet gjennom Det utdanningsvitenskapelige fakultet! Dette betyr ikke at du er garantert plass ved institusjonen i utlandet, men derimot at du er innstilt til en plass, d.v.s. godkjent som søker av Det utdanningsvitenskapelige fakultetet ved UiO."

Canada er et lite skritt nærmere, kanskje, og jeg er ikke bare litt spent.

Derfor har jeg tenkt å ikke stå under takrenna vår i nærmeste framtid:

2009-02-22T21:16:00.007Z

For tre dager siden kutta jeg ned alle istappene som jeg kunne nå fram til på verandaen. Jeg må da gjøre mitt for å gi oslofolket en tryggere hverdag. Men sjekk her, da:

To dager senere var de tilbake. Enda større.

Og ikke nok med det. Du ser det kanskje ikke så godt, men helt borte i enden der, utafor verandaen og utafor min rekkevidde, der henger et par seriøst digre istapper. De må være minst to meter lange. Enda større enn før.

Som vanlig svikter kameraet mitt littegrann når det gjelder fremstille ting som går litt for mye i ett med bakgrunnen... men her er da den ene monstertappen:
Jeg har aldri bodd så nærme en takrenne før. VELDIG fascinerende!

Og fra en ting til en helt annen. Det er kanskje på tide og avsløre det rette svaret på gjettekonkurransen.

Personlig er jeg imponert over hvor lett det var for alle tre å se at dette måtte være en flatklemt sitrusfrukt. Mamma får likevel et par ekstrapoeng, som klarte å tippe riktig art. For, ja, det var en flatklemt klementin. Tro det den som vil. Og for de som lurer: Nei, den var ikke min. Jeg bare fant den i en fremmed sekk. Den var hard og helt tørr, og sekken jeg fant den i var også helt tørr og den lukta aldeles ikke dårlig. Så ikke vet jeg hvor all saften har tatt veien... Morsomt var det uansett.

Gjettekonkurranse

2009-02-12T20:27:00.023Z

Hva i all verden er dette???

Ellers da? Hva jeg har gjort i det siste, sa du? Jo nå skal du høre

Jeg har vunnet gull

blant annet ved å gruppemale dette:
Gøy med selvutløser!
23. januar var det nemlig duket for julebord med Skoringen på Bryn. YEAH!

Litt i seineste laget sier du? Nei da. Ikke for denne gjengen!
Og så har jeg fiksa den knekte fortanna mi. Det vil si. Tannlegen fiksa den. Nå er mellomrommet ca halvert. Resultatet er absolutt OK.

Jan Egils asiabursdagsfest var definitivt månedens høydepunkt.
"Hjelp meg å finne tilbake til røttene mine" lød invitasjonen... no prob, bob.

Jan Egil i sitt rette element...

Den årlige restaurantkvelden på Fjellhaug skuffer aldri. Vi møtte selvfølgelig mannssterke opp, og fikk tildelt restaurantens største bord!
Og ehh.. er vi litt samkjørte i klesveien, eller???

Mandag denne uka ga jeg meg selv fri fra lesing, og stakk i Nordmarka på ski med Astrid Louise. Tre-fire minusgrader og SOL!
F A N T A S T I S K vær. F A N T A S T I S K føre. Og, til en forandring, F A N T A S T I S K smørning

og ikke minst.. F A N T A S T I S K reisefølge! Vi tok oss en velfortjent pause ved Nordmarkskapellet. Ingen skitur uten sjokolade, appelsin og varm drikk på termos.
Bare se på omgivelsene! AMAZING! Fineste vinterdagen på lenge lenge!
Jeg tror vi kan si at det har vært en fin første halvannen måned av 2009. Satser på at det fortsetter som det har begynt. Det ser i hvertfall lovende ut, for i mårra reiser jeg på skiweekend med muf. Det blir jilt! Er litt spent på hvordan det skal gå med meg og snowboard igjen.

Klarte du forresten å se hva dette var?

Kanskje dette hjelper...

Tipp i vei!

Motivasjonsessay

2009-02-10T15:33:00.005Z

Jeg har et problem på gang. Jeg driver nemlig og søker på Saint Mary's University i Halifax, og da må jeg skrive en "statement of purpose", eller motivasjonsessay som vi så fint kaller det på moderspråket.

Jeg så en gang for meg at dette skulle bli reine barnematen, men uheldigvis viste det seg å være en smule mer komplisert enn som så. Statementen skal helst ikke være lenger enn en A4 side, hvor jeg i hovedsak skal greie ut om de faglige interessene som ligger til grunn for mitt ønske om å studere i vertslandet. Dette kan gjerne (les "aller helst") være knyttet opp til konkrete kurstilbud, forskningsarbeid og faglige ansatte ved den respektive utdanningsinstitusjonen.

Hvis det deretter er plass til det, kan en skrive om andre interesser også. Slike som ønske om språkforbedring og kanskje til og med reiselyst, hvorav den første vel egentlig er hovedmotivasjonen min. Noe som egentlig er litt dumt, for språkforbedring er også, i følge UIOs veiledning til en god statement of purpose, eller motivasjonsessay, av underordnet betydning.

Så langt har jeg elleve linjer med faglige begrunnelser for hvordan et studieopphold på Saint Mary's kan styrke min akademiske profil, og fem med andre interesser. Ikke akkurat en A4 side enda, men gi meg litt tid. Skal bare forstå nettsidene til SM's først, så skal det nok bli andre boller. Håper jeg. Statementsen skal nå leveres innen fredag, så wish me luck og say a little prayer for me, så skal det nok gå bra.

Under lunsjen i dag:

2009-01-21T16:09:00.003Z

Christel ser meg for første gang etter at frisøren robbet meg for 580 kr og en stor mengde hår.

Christel: He du klipt dej? Så fint det ble!
Mariann: E ser ut som en gutt!
Christel: Ein søt gutt, i så fall.

På ski

2009-01-11T23:55:00.006Z

Minus miniskjørtet, den grønne t-skjorta og den litt merkelige posituren, så er det bortimot slik jeg ser ut akkurat nå, noen timer etter årets første skitur. De to blå flekkene på innsiden av hvert kne skal slevfølgelig forestille blåmerker, men det skjønte dere jo så klart.

Hvorfor på innsiden av knæra spør du? Jo, det er nemlig der du lander hvis du faller fremover når beina er sklidd ut i nesten-spagat.

Se for dere meg i Nordmarka på ski. Bakglatte ski. På et ganske elendig føre (ja, det er selvfølgelig føret det er noe i veien med, ikke smøringa, og i hvertfall ikke mine skiferdigheter): isete, glatt og steinsteinSTEINhardt. Det var med andre ord ikke så lett å ta seg frem, særlig ikke på tilbakeveien, da bakkene gikk mest oppover. Som en følge av dette, kunne en i de tidlige kveldstimer skue en tapper stakkar som kjempet seg oppover hver minste forhøyning i terrenget i spenstig fiskebeinstil - meg.

Tror jeg aldri har falt så mye i oppoverbakker før som jeg gjorde i dag. For på grunn av disse glatte skia og dette harde, glatte underlaget (og bare det) hendte det ikke så reint sjeldent at jeg, alltid litt for seint, oppdaget at skia mine begynte å skli. Til hver sin side. Og de stoppet ikke før jeg var så nær spagaten jeg bare kommer. Og der er det ikke så enkelt å holde balansen.

Back in town

2009-01-04T19:52:00.003Z

At noen kommer seg tørrøyd gjennom en episode med Extreme Makeover Home Edition går over min forstand. Jeg sitter her i hvertfall og griner, inntulla i fire ullpledd. For her er så kaldt! Virkelig!! Temperaturen her kan sammenlignes med den i en fryser, og den får den lille fisen av lunk som vi til tider klarte å lokke fram her i løpet av høsten til å fremstå som reineste solsteiken.

Og vet dere hva annet som antakeligvis er veldig kaldt akkurat nå? Snøen som ligger på bakken hjemme i Grimstad. Jeg har ventet HELE ferien på snøen, og så kommer den på dagen da jeg må forlate byen. Jeg er litt bitter for det.

Men, jeg klager ikke altså. Jeg er veldig fornøyd. Jeg har jo tross alt et spjot nytt ullpledd fra Berger som varmer bedre enn de tre andre tilsammen til å holde meg varm. Og snøen kommer vel til hovedstaden etterhvert også, så jeg har høye håp om at den ikke vil forbli et savn så altfor lenge. Dessuten har jeg fremdeles en drøy uke på meg før skolen begynner igjen, så no stress yet.

Godt nytt år!

2009-01-02T16:00:00.012Z

For første gang i historien skal jeg gjøre noe så orginalt som å blogge om min nyttårsaften. Folk som kjenner meg vet at jeg av diverse grunner stiller meg svært negativ til konseptet "nyttårsfeiring". Blant annet skyldes dette min lille frykt for raketter. Men, med fantastiske medfeirende, skikkelig gjennomført feststemning, absolutt uuuutmerket mat og vettug rakettbruk friskt i minne, kan jeg i år fortelle om en nyttårsfeiring som utviklet seg til å bli en aldri så liten suksess.

På gjestelisten sto kun tre navn. Ikke så mange, nei, men så var de nå til gjengjeld Grimstads tre beste: Nora, Inger og meg selv.

Nora og Inger var kveldens selvutnevnte toastmastere, og jeg ble gitt den ærefulle oppgave å være forsanger (selv om den lille allsangsekvensen mellom middag og dessert ikke akkurat bar preg av noen særlig ledelse fra min side...) Ellers hadde vi felles ansvar for å holde fyr i ovnen, få maten på bordet og, viktigst av alt, til en hver tid å holde feststemningen på et toppnivå.

Menyen lyste det jo bare luksus av:

Forrett: Hvitløksbrød(ti poeng til den som først klarer å gjette hvem som ikke ville ha tomat på sine...(tomatbitene ved siden av skivene lå der kun for syns skyld))

Hovedrett: Pepperbiff, fløtegratinerte poteter, laget fra bunn, og lett wokede grønnsaker
Dessert: Sjokolademousse m/daim med ekstra daimkuler pluss noen gram smågodt.

Og så blir det jo, som kjent, ingen fest uten partyhatter
med matchende tuterog takpynt..
Akkompagnert av litt smell og bang og annen innendørs moro, som countrymusikk, linedance og allsang klarte vi oppgaven om å opprettholde et høyt partynivå lett.

Som nevnt, lider jeg av en mild form for rakettskrekk. Så da våre beskjedne to batterier, Desibel og DarkLighter (eller noe lignende) skulle avfyres, holdt jeg naturlig nok en viss avstand. Med oppskytingene vel gjennomført, gjensto bare å tenne stjerneskuddene og å nyte synet av de altfor få andre rakettene som gjorde seg synlig på himmelen over Vestre Grøm, mens vi danset og sang 2009 velkommen.

Alt du trenger er:

2008-12-23T18:35:00.011Z

en slik:

pluss denne:

samt en grei dose rå muskelkraft, litt sukker og en stekepanne..

og her har du resultatet:

1/3 fullkommen julemiddagsdessert, pluss en Mariann, som gleder seg stadig mer til mårradagen (planen var å legge ut et aldri så lite selvportrett her, som for å illustrere min glede og forventning. Dessverre resulterte en skremmende stor del (les: alle) av mine mange forsøk i bilder som ikke akkurat egner seg til publisering. Dere får heller prøve å se meg for dere)

Så, jeg vet at jeg er litt tidlig ute, men tviler liksom på at jeg gidder å gå inn her og gjøre dette i mårra... derfor:

GOD JUL, FOLKENS!

So long, farewell

2008-12-17T09:26:00.006Z

Da vinker jeg adjø til denne boka:

Hva angår eksamen, vil jeg bare si at min flakskvote må være brukt opp for i år, og at det er godt at året snart er omme, og så kan vi gå over til å snakke om noe langt hyggeligere. Som for eksempel jul.

Nå som jeg endelig og med god samvittighet kan legge skolen på hylla og vie all min tid til juleforberedelser, er det på tide at jeg begynner på julegavehandelen. Jeg merker at jeg er litt stressa når det gjelder akkurat det. For det er intet mindre enn en uke til julaften, og jeg er ikke i gang enda. Men det er et langt hyggeligere stress enn det jeg nesten uavbrutt har kjent på de siste tre ukene, så det er greit.

På lørdag reiser jeg hjem, forhåpentligvis med første mulige buss. Den går i sekstiden har jeg hørt. Jeg tror jeg må spare noe av julegaveshoppingen til jeg ankommer hjembyen, bare for kosens skyld. Å FRYD og GLEDE!!!!! HURRAMEGRUNDT!!! Det slo meg nettopp at jeg ikke har vært hjemme i hele høst. Å du å du å du, som jeg gleder meg!

Oppdatering fra grupperom Delta, Sophus Bugges hus

2008-12-15T14:29:00.004Z

Det er nøyaktig 4 timer og 31 minutter igjen av dagens offisielle leseøkt.

Så får vi se da, om jeg klarer å holde mitt eget løfte til meg selv. Det går ut på at når lesesalen stenger klokka 20.00 (da her jeg vært her i 11,5 timer) skal jeg pakke ned Am Civ bøkene mine for evig og alltid (i hvertfall inntil den dagen da jeg er blitt lektor og skal lære en gjeng 17-åringer om American federalism e.l. og trenger en liten oppfriskning på det emnet) og tillate meg selv å ha en rolig siste kveld før eksamen braker løs i morgen klokka 09.00. Noe sier meg nemlig at det er nettopp det jeg trenger. Noe annet, derimot, sier at det løftet kommer jeg aldri til å klare å holde. Jeg ligger nemlig ikke helt i hakk med lesinga.

Ellers er livet OK. Grupperommene er definitivt varmere enn selve lesesalen, noe som jo er fordelaktig når jeg klarte å glemme posen med teppet mitt og ullgenseren oppi hjemme i dag tidlig. Og her er så stille og rolig, og jeg har så fantastisk mye plass og boltre meg på - muligens fordi bordet her er beregnet på fem personer, ikke en... Nå har jeg forresten nettopp spist lunsj med meg selv: Suppe, egg og rundstykke. Litt stusselig, men veldig effektivt.

Sjalabais, da. Og kos dere mens jeg repeterer siste halvdel av pensum, og be gjerne en liten bønn om at jeg må klare å holde tankene mine i sjakk i morgen. Tror jeg kan trenge det.

...

2008-12-11T08:11:00.004Z

"Velkommen til eksamen, alle sammen. Jeg minner om at her er det russisk-eksamen nå,så om det er noen her som ikke skal ta den, så er dere på feil plass. Og så må dere huske å skru av mobiler og legge.... blablabla"

Det er et par ting jeg ikke helt liker med den stemmen.

For det første er den en klar indikator på at eksamen er nær. Oftest VELDIG nær (som i et par minutter unna). I dag minner den meg bare om at det er 5 dager til det er jeg som sitter der og skal ha eksamen. (Ikke i russisk, da.) Det er ikke så gøy det heller. Den trenger ikke komme noe særlig nærmere helt enda.

Men for tiden misliker jeg denne stemmen alleralleraller mest fordi jeg kan HØRE den. Akkurat nå. Og hvorfor kan jeg det, tro? Jo. Fordi en eksamen pågår mindre enn fem meter unna meg. Og her kommer jeg til poenget i verden; for jeg sitter nemlig på lesesalen, hvilket vil si at det er en eksamen inne i lesesalen. Dette er aldeles ingen sjeldenhet her på området. Skjer stadig vekk det, at hele lesesaler er opptatt i mangfoldige timer MIDT i verste eksamenstida. Og det gjør meg så SINT, for her er ikke akkurat overflod av leseplasser. Og en logisk konsekvens av dette, er jo at færre leseplasser er tilgjengelig for oss hardt studerende studenter som ikke har hatt eksamen enda, og som av ulike grunner ikke har mulighet til å sitte hjemme å lese, for eksempel fordi der er så kaldt at selv en iglo på nordpolen ville vært å foretrekke. Hvis en fikk valget. Ikke at det er så veldig mye varmere her på lesesalen, da. Men selvdisiplinen holdes litt lettere i sjakk her.

En dag skal jeg skrive et brev til UIO om dette. Eller en mail. Kanskje jeg skal gjøre det om fem dager..? (for de har helt sikkert ikke fått høre dette før...) I mellomtiden tar jeg en Washington, og satser på at isolasjonisme vil gjøre meg suveren. Helst innen tirsdag.

Julekonsert

2008-11-28T08:01:00.003Z

For de med litt mindre skarpt syn enn gjennomsnittet, gjengir jeg hovedbudskapet fra bildet her:

Angelos, koret som bl.a undertegnede synger i, skal holde julekonsert søndag 14. desember. Begivenheten finner sted i Vestre Frikirke, ved Bislett, og vårt godt innøvde repertoar kommer til å bli fremført to ganger i løpet av denne herlige søndagskvelden: klokka 18.00 og kl 20.00.

Billetter kan kjøpes i døra eller av meg. Det koster 100kr for voksne, 50kr for honnør, studentpris før 1. des er 50kr, etter det blir de regnet som voksne. Er du derimot barn kommer du gratis inn.

!!!

2008-11-19T13:05:00.007Z

Ta en titt på dette bildet. Og mens du gjør det, så ha i tankene at dette bildet er tatt i går, 18.november. Vær så snill, si at du finner samme feil som meg...

Det kommer kanskje ikkje så tydelig fram på bildet her, kameraet mitt er dessverre ikke verdens beste, men det lille lyset som så vidt trer fram der mellom greinene sånn ca midt på bildet, er en julestjerne. En JULESTJERNE! La meg minne dere på at bildet er tatt 18. november.

Jeg sier ikke mer.

Jo, forresten, det gjør jeg. For hva skjer så? Jeg har ikke før oppdaget naboens utskeielser, så må jeg på do. Og hva møter meg der???

Dette:K R I S E i leiligheten! Alarmalarm!!! Dette her er juledopapir! Som i JULEdopapir. Dopapir med juletrykk. Julete dopapir. 18. november!!

2008-11-13T17:22:00.002Z

Nå er kanskje ikke jeg den med best balanse her i verden, men jeg burde da fint klare å holde meg på beina når jeg går av bussen. Særlig når bakken jeg trår på er helt flat.

Election Party

2008-11-07T09:21:00.006Z

Da det gikk opp for meg at høstens presidentvalg faktisk er PENSUM til eksamen (ikke bare tilleggskunnskap som kan være greit å kunne flette inn i en eventuell eksamensoppgave) satt jeg alle kluter til i et intenst sette-seg-inn-i-valget-i-the-great-and-wonderful-US-prosjekt. Men etter å ha gitt CNN flerfoldige muligheter til å vekke min interesse for saken, anså jeg slaget som tapt. Jeg er bare ikke en politisk anlagt person.

Da jeg litt seinere mottok en invitasjon til election party i P100, øynet jeg likevel en ny mulighet, så jeg takket ja.

Og MAN for et party. Totally Americanized: Pop corn, pannecakes med maple syrup, brownies, en slags peanut cookie og to typer store muffins tilegnet hver sin presidentkandidat sto på menyen. Amerikanske flagg prydet veggene og sammen med fire store portretter av Obama, Biden, McCain og Palin rammet de inn den overdimensjonerte TVskjermen. Jeg hadde på forhånd lovet bort min støtte til både den ene og den andre parten. Men bestemte meg for å opptre mest mulig upartisk i spørsmålet om hvem som burde vinne valget. Kanskje like greit når jeg uansett ikke har peiling på politikk. Ellers gikk praten ledig og lett på både norsk og engelsk - til tider überamerikansk - mens tre heliumsballonger, en rød, en hvit og en blå med hvite stjerner, svevde i herlig harmoni rundt i stua gjennom hele kvelden.

USA-quizen til Jorunn var absolutt et lite høydepunkt, selv om resultatet ble særs dårlig. Vi klarte å samle fire av de åtte tilstedeværende American Civilization-studentene på et og samme lag, og trodde dermed at vi var rimelig godt skodd. Men der tok vi grundig feil. Sisteplassen vår var definitivt månedens nederlag.

Uansett ble det utvilsomt en vellykket natt. Ryktene sier at noen holdt det gående hele natten. Selv måtte jeg kaste inn håndkleet da klokken passerte halv fire. Litt i seineste laget, får en kanskje si, men i og med at dette faktisk står på pensumlisten min denne høsten, valgte jeg å ikke sørge over tapt studietid den påfølgende morgenen.

I mangel på bilder fra tirsdagen legger jeg heller ut et bilde av helgens beste bursdagsbarn:

Pappa, som enda ikke har rundet 50 :)

Bak lukkede dører

2008-10-27T09:34:00.004Z

Har du noen gang opplevd å være innelåst i din egen leilighet? Det har jeg. For nøyaktig en uke og litt under sju timer siden befant jeg, Hanna, Målfrid og min intetanende sovende tante oss bak lås og slå i Konghellegata. Billedlig talt, selvfølgelig. For det var ikke en låst dør hindret vår vei ut i frihet. Ei heller en dørslåe. Låsen fungerte faktisk helt fint den. Det testet Målf ganske grundig ut, før hun stakk nesen inn til meg.

"Mariann. Eg får isje opp døren. Dørhåndtaket funker isje. Det e så typisk at det skjer i dag. Ååå.. Eg skal ha eksamen. Åh naaaii. Den starter om 50 minutter. De kommer aldri til å tro meg om eg kommer for seint."

På en eller annen måte hadde dørhåndtaket kommet ut av hakk eller noe. For det kunne snurres rundt og rundt. Nå er vi ikke totalt hjelpesløse, da. Verktøyskrinet kom selvfølgelig fram, og jeg gjorde et forsøk på å stramme skruene som dørhåndtaket var festet med. Et godt forsøk, vil jeg påstå, om enn uten tilfredsstillende resultater. Stjernene på stjerneskruene var nemlig ikke stjerner lenger men heller rundinger med hakk i. Døren var og blei lukket, og kunne bare åpnes utenfra.

Vi bor i sjette etasje, så det var dessverre ikke sånn at en av oss bare kunne hoppe ut et vindu for å få det gjort. Vinduenes utforming ville uansett ha vanskeliggjort den jobben, da vi verken er akrobater eller slangemennesker.

Hjelpen måtte med andre ord komme utenfra. Men om vi fikk tak i noen derfra, så ville heller ikke dette skje uten problemer. Inngangspartiet vårt består nemlig av en yttergang som er felles for oss og naboen. Den ytterste ytterdøren er alltid låst, og idiotisk nok går det ikke an å låse den opp fra inne i leiligheten. Eneste mulighet var dermed å kontakte naboen vår (en annen mulighet kunne ha vært vaktmesteren, hadde vi bare vært lure nok til å skrive ned nummeret hans en av de gangene vi egentlig hadde tenkt til å gjøre det). Heldigvis husket vi navnet hans, og heldigvis sto nummeret hans på gulesider.no.

Naboen vår er en sur mann. Det er i hvertfall det ryktene sier. Og selv om første(og foreløpig eneste)inntrykket vårt av ham ikke støttet den oppfatningen helt og fullt, var jeg likevel ytterst skeptisk til å skulle ringe ham klokka kvart over sju på morgenen. Men siden Målfrids tid begynte renne ut, bestemte vi oss for å ta sjansen. Det var kona hans som svarte. Kona hans som ikke snakker norsk, men heller dårlig engelsk. Etter litt om og men skjønte hun hva vi ville at hun skulle gjøre, og få sekunder etter kunne vi igjen skue den gule og særdeles smakløse gangen vår med egne øyne. Og det har aldri føltes så godt. Målf sa noe som innebar ordene "thanks" og "exam" og "run" i det hun spurtet forbi den forfjamsede pysjkledde dama, og overlot dørproblemet til meg og Hanna.

Hun var i grunn veldig hyggelig, nabodama. Hun ga oss nummeret til vaktmesteren og så kom hun ut litt seinere for å høre om vi fikk tak i ham. Det gjorde vi, og han kom opp en tur og fiksa døra vår. Nå funker den som bare juling, noe vi setter stor pris på.

For de som lurer, så rakk Målfrid eksamen den dagen.

...

2008-10-26T21:21:00.003Z

Klokka 10.52 i dag tidlig husket jeg at jeg skulle ha stilt klokken i natt. Dermed var det da nøyaktig en time og åtte minutter til formiddagsmøtet skulle begynne. Det forklarte hvorfor dørene var låst, og hvorfor så godt som ikke en sjel sto utenfor og ventet sammen med meg.

Det er så typisk meg å glemme å stille klokken når en skal det. Særlig på vinterstid. Det begynner å ta form som en tradisjon, noe som bekymrer meg litt. Skal aldri jeg få nyte godt av den ekstra nattestimen?

Frustrasjon i livet!

2008-10-19T14:13:00.005+01:00

Hvem skulle tro det var så innmari vanskelig å drøfte noen statements rundt immigration og integration av immigrants i the US? En fem siders liten pinglekvalifiseringsoppgave, liksom. Tenkte det skulle gå forholdsvis greit for seg, for jeg valgte jo den enkleste oppgaven.

Men der tok jeg tok GRÅDIG feil. (Strengt tatt, så er det ikke sikkert jeg gjorde det. Jeg har jo ikke akkurat prøvd å skrive den andre oppgava, så hvordan skulle jeg kunne vite hvilke som er vanskeligst liksom? Men siden jeg heller ikke har planer om å gjøre det, skrive den andre altså, så tillater jeg meg å tro som jeg tror. Og da tok jeg grådig, nei vent, GRÅDIG feil.)

Jeg skal innrømme at jeg med vitende vilje valgte den oppgaven nettopp fordi den hørtes enklest ut. Kanskje ikke så lurt egentlig, men sånn må en gå fram når det ikke er så lenge til innleveringsfristen. Sånn må en faktisk tenke når en var idiot nok til å bruke minst TO HELE UKER på å skrive en litteraturoppgave, som ikke engang trengte å være fullstendig ved første innlevering. Sånn må en med andre ord tenke når en har kun seks dager på å skrive den siste oppgaven. (Og for dere som nå tenker at 6 dager er plenty av nok med tid, så kan jeg fortelle det at eh.. nei, det er det ikke.) (Og for dere som fremdeles ikke tror meg, så vil jeg bare poengtere at Narve, også kjent som Smartingen, eventuelt Oppgavekongen, eller bare A-en (heh.. som om det finnes flere Narver å forveksle han med) også driver og sliter litt med samme oppgave. Jeg synes det sier LITT om vanskelighetsgraden her.)

Men jeg tar selvkritikk. Det var enormt dårlig disponering av masse tid. Uheldigvis er det for seint å gjøre noe med det nå. Så jeg får bare ha det så godt her jeg sitter og jobber raua av meg for å komme i mål. Det går jo stort sett bra. Og hvis ikke, så kan jeg i det minste trøste meg med at jeg valgte den vanskeligste oppgava.

På Jernia

2008-10-16T22:12:00.002+01:00

Dame på Jernia: "Hei."
Jeg: "Hallo du."
Dama: "Lurte du på noe kanskje?"
Jeg: "Eee ja. E skulle ha en sånn.. ehh... heh. E vett ikkje en gang å det heiter e. Sånn der som du borrer med, vett du."

Med lydeffekt og en liten håndbevegelse som skulle forestille borring, gjorde jeg visst forståelig hva jeg skulle ha.

Dama: "En drill, ja. Skal vi se. Hva er det du skal borre i?"
Jeg: "Heh. Det vett e fakstisk heller ikkje. Men det e i taget, så det e vel mur eller betong eller.. ja... no hardt jaffal."
Dama: "Ja, da må du i hvertfall ha en av disse her somblablaBLABLABLAblablabla (=masse faglig prat som jeg ikke hadde klart å gjengi om jeg så hadde giddet). Hvis du ikke har tenkt å borre så mye så holder det lenge med denne til 299 kroner."

Jeg skjønner ikke helt hvor hun fikk det fra at jeg ikke borrer så mye, men jeg likte tankgangen hennes. For hun hadde selvfølgelig helt rett. Dette er, so far, et engangsprosjekt. Jeg skal bare skru opp noen røykvarslere, og så skal jeg sikkert ikke bruke drillen på noen tiår. Så egentlig er jeg litt bitter for at et sånt innkjøp er nødvendig. Men uansett..

Jeg: "Flott! Følger det med borr?"
Dama: "Nei, de må kjøpes separat"
Jeg: "Åja. Det e vel kanskje ein spesiell størrelse e trenger, da.. ?"
Dama: "Ja, det er oftest det."
Jeg: "Jaja. Det har jo selvfølgelig ikkje e sjekka.."

Hva kan jeg si? Jeg så selvføleglig for meg et sånnt flott sett, noe a la ikea-verktøyskrinene, med en drill og en liten bråte med borr i all verdens former og størrelser.

Jeg: "..men du. Da tror e at e venter litt med å kjøpe drillen, og så reiser hjem og ser å stort borr e trenger og kommer tebage ein da snart, så tar e heller alt i en jafs da."

Ja. Jeg sa faktisk "i en jafs". Tenker ikke i gjerningsøyeblikket vet du. Men sånn er nå det. Tror hun skjønte hva jeg mente. Og butikkansatte er nå vant med å høre mye rart fra mange rare. Hun samtykket uansett. Tror hun synes det var en god ide. Og jeg takket for hjelpen så langt, og gikk litt skuffet hjem, med en pakke under armen. For jeg hentet velkomstpakken min fra bokklubben på posten i dag.

Spørsmål til verden

2008-10-16T21:51:00.002+01:00

I dag begynte jeg å lure på hvordan kinesernes tastatur ser ut.

Er det helt enormt stort med en mil mellom a og å (i kinesisk forstand, så klart)? Eller har det en eller annen überteknisk funksjon som gjør ehh... noe som gjør det enklere å bruke de flere tusen tegna de har til rådighet?

Helgens nedtur

2008-10-12T13:28:00.006+01:00

Jeg liker å tro om meg selv at jeg er en av landets mest lovlydige personer. Derfor er det så ekstra frustrerende at en av de ytterst få gangene jeg gjør en liten glipp, selvfølgelig uten intensjon, blir jeg tatt.

Klokka var litt over fem, jeg skulle allerede vært i Vestre Frikirke med koret mitt for å varme opp til konserten senere på kvelden. Selvfølgelig fikk jeg ikke gå fra jobb akkurat på tida (kunden først.. er det ikke det det heter?) men jeg ga likevel ikke opp planen om å rekke første bane. Den går elleve over. Det vil si at jeg stressa EN DEL. Å kjøpe billett er en vanskelig ting å skulle huske på når en har dårlig tid og i tillegg ikke pleier å gjøre det Jeg løp selvfølgelig rett forbi billettautomaten.

Det er ikke så gøy å finne ut at du gjør noe ulovlig uten å ha en umiddelbar mulighet til å gjøre noe med det. Det var et sted mellom Helsfyr og Tøyen at jeg kom til å tenke på at "Søren! Studentkortet mitt er jo utgått og jeg har ingen billett." Så jeg holdt på å hoppe av på Tøyen for å kjøpe billett for så og vente på neste bane igjen. Men jeg var jo allerede så seint ute, så jeg valgte å fortsette min lovstridige handling. Mellom Tøyen og Grønland hadde samvittigheten gnagd en del mer, og jeg vurderte på ny å gå av. Det slapp jeg å vurdere lenge. For i det perrongen ble synlig for oss så vi en blå vegg. En vegg av uniformerte billettkontrollører.

Jeg fant fort ut at her var ingen utvei, så jeg tassa på eget initiativ bort til skranken som de for anledningen hadde satt opp ute på perrongen. Der tok en dame 750 av pengene mine og gav meg en hvit liten kvittering, mens hun sa med med pålagt blid stemme og et et svært lite oppmuntrende smil: "Denne varer i en time."

"Ja, det er godt de får tatt de lovløse svina som sniker på kollektivtrafikken" (Sitat meg selv våren 2008)

Mestring

2008-10-07T08:38:00.002+01:00

Jeg har overvunnet en av mine største frykter. Det føles godt. Når jeg tenker meg om, så var vel å si 'overvunnet' kanskje å ta litt hardt i, for frykten er langt fra overvunnet enda. Jeg må nok fremdeles slite litt for å tørre. Men at jeg har gitt den en real utfordring, det kan jeg vel si. Uansett føles det godt. Det gikk kanskje ikke så fint, for det var langt fra perfekt, for å si det sånn. Men er ikke så farlig, for det gikk. Og jeg kom ikke fra det med skrekken en gang, men heller med følelsen av at dette var litt gøy, så dette vil jeg gjøre igjen. Og kanskje igjen. Og, hvem vet. Da blir det kanskje litt mindre uperfekt. Og jeg kommer kanskje til å slite litt mindre med å tørre. Og til slutt så går det bare som hakka møkk.

Bergens beste

2008-10-03T09:59:00.008+01:00

For nesten nøyaktig to uker siden reiste jeg til Bergen. Planen var å komme seg vekk fra Oslo litt og selvfølgelig å treffe kjente og kjære som på uforklarlig vis har bosatt seg i Bergen, til tross for at jeg gjorde det GANSKE klart at det er i Oslo jeg bor.

Helgens Helt var uten diskusjon Hege. For tror du ikke hun, kort tid før min ankomst, hadde investert i diverse soveromsartikler fra Ikea for å gjøre overnattingen min så fantastisk som mulig? Da jeg kom sto det rett og slett en gjesteseng og venta på meg i ganga, og tror du ikke jeg fikk ny pute og dyne også? Joda. Her er jenta som vet å stelle godt med gjestene sine, gitt.

Nå har det seg sånn at jeg ikke har vært i Bergen og besøkt Hege på bort i mot halvannet år. (Ja, jeg vet. Det er altfor galt. Fysj og fy! Jeg skjems.) Det har seg også sånn at Hege har forandret adresse i løpet at denne tiden. Så da jeg kom var mitt eneste krav (bortsett fra det om at jeg måtte få gi Hege og Rune hver sin gratulasjonsklem for de ha FORLOVET SEG (!!!) for en stund siden) at jeg måtte få en omvisning. Og HALLO og VELKOMMEN. Til vår private og unormalt vinklede lille gymsal. Til vårt superoransje og urold-fashionede kjøkken. Og til vårt brunrøde bad med Norges eldste multifunksjonsdusj.

La meg vise dere:
Stuegulvet er rett og slett omringet av to tykke striper. En rød og en grønn. Jeg fikk liksom lyst til å spille innebandy og rompefotball hver gang jeg entret rommet.

Starting at the top: her finner vi dusjhodet for de som liker å stå med begge hendene fri. Det er omhyggelig montert fast i flisene, i en slik høyde at kun de aller høyeste må bøye knærne for å få vann på hodet. Litt lenger ned og til venstre finner vi et utrolig koselig utseende dusjhode. Det ser skikkelig gammelt ut, med plasthåndtak som kanskje skal etterligne en stor avlang diamant. Dette er med andre ord til å holde i hånden. Du skifter mellom disse to dusjhodene ved å vri/rikke/slå på håndtaket ved siden av. Helt i bunnen er en liten utstikkende kran til fotvask. Eller bøttefylling. Og som om ikke det var nok, så er dette dusjen for økt selvtillit. Den er såpass innvikla å forstå seg på, at når du først klarer det blir du helt overveldet av mestringsfølelsen. Det må nevnes at jeg klarte det på første forsøk (etter en grundig opplæring så klart) og that made my day!

Når det kommer til det oransje kjøkkenet så sier disse flisene det meste.. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om de er kule, koselige, styggkule eller bare tvers igjennom helt totalt usmakelige.

I sin helhet hadde kjøkkenet absolutt et ganske koselig preg over seg. Og for å si det sånn
det funker absolutt perfekt når en trenger et sted å lage kanelsnurrer på.

Og, snakker om kanelsnurrer.....kan de bli mer perfekte?

Det lønner seg å klage her i livet.

2008-10-01T16:37:00.002+01:00

Det har seg sånn at jeg klagde på karakteren jeg fikk på Brit Civ eksamenen min forrige semester. Ikke bare var jeg svært misfornøyd med resultatet, jeg følte faktisk også from the bottom of my heart at karakteren var feil. Dessuten var jeg avhengig av et bedre resultat for å unngå å sette utenlandsoppholdet mitt på spill. Siden jeg da uansett måtte ha tatt eksamen opp igjen, så tenkte jeg at her var det bare å kjøre på og klage i vei. Og det gjorde jeg lurt i, gitt! For guess what. Karakteren gikk opp. O glede stor. Bare ett hakk opp da. Men det var akkurat nok det. Nå ligger jeg fremdeles over snittet som kreves for å komme inn på St Mary's University i Canada. Så la oss glede oss litt over dette folkens.

Ukas anbefaling

2008-09-29T20:41:00.002+01:00

I går satt jeg i Colosseum og gråt. "De usynlige" var verdt alle sine seksere samt de hundre kronene det kostet å få komme inn og se den. Sjeldent at en film klarer å vekke så mange følelser i meg på en gang. Må sees!

There's a certain Slant of light

2008-09-24T13:59:00.005+01:00

Her er nok å henge fingrene i for tida. Dessverre, får en vel kanskje si, for jeg hadde nettopp lunsjpause - en veldig lang en - og da la jeg merke til at sola steiker som bare juling ute. Kanskje ikke så vanskelig å gjette hvor jeg egentlig ønsker å befinne meg for øyeblikket. Men livet har lært meg at en ikke alltid kan gjøre som en vil. Særlig ikke midt i skoleåret.

Jeg har fått utdelt to av tre kvalifiseringsoppgaver, og en av dem går ut på å tolke diktet 'There's a certain Slant of light' av Emily Dickinson. Og for å si det sånn, det er ingen enkel oppgave. Noe av det første foreleseren sa om forfatteren, var omtrent dette: "Her poems are just really really extremely hard to get." Jeg er ikke sikker, men jeg tror jeg hørte noen literaturentusiaster juble fra første rad da hun sa det. "Så spennende! Et uforståelig dikt!"

Jeg, på den andre siden, tenkte mer i retningen: "Oh no! Ingenting åpenlyst? Må jeg faktisk tolke alt? Absolutt ALT? Å drrrit." Hva er det med å skrive i bilder og symboler, liksom? Og hva skjedde med 'bokstavelig talt'? Har vi ikke nok kommunikasjonsproblemer i denne verden?

Jeg har heldigvis kommet litt igang, og da går alt litt lettere. Det som er greit med tolkning, er at det ikke finnes noen fasit. Så det er i grunn nesten bare å tolke i vei. Jeg er ganske så fornøyd med at jeg har klart å finne min egen theses statement allerede. Den er kke helt ferdig og velformulert ennå, men det går i at diktet handler om at livet er et paradoks. Noen som ser det, eller?


There's a certain Slant of light,
Winter Afternoons--
That opresses, like the Heft
Of Cathedral Tunes--

Heavenly Hurt, it gives us--
We can find no scar,
But internal difference,
Where the meanings are--

None may teach it--Any--
'Tis the Seal Despair--
An imperial affliction
Sent us of the Air--

When it comes, the Landscape listens--
Shadows--hold their breath--
When it goes, 'tis like the Distance
On the look of Death--

Ukas beste dag:

2008-09-18T10:54:00.003+01:00

Fantastisk digg og stå opp forholdsvis tidlig og spise litt frokost for så å reise av gårde til Domus for å svømme noen meter. Frokosten/lunsjen på kantina der etterpå er ikke mindre deilig, særlig ikke når vi kommer rett etter at de har stekt nytt brød. Mmmm.

Nå sitter jeg og venter på at gramatikkseminaret mitt skal begynne. Jeg liker gramatikk! Etterpå skal vi shoppe litt i byen, og i kveld samles jentene igjen til bibelgruppe. Det blir bra!

Jeg tror kanskje torsdag er min favorittdag...

Vi har fått TV!

2008-09-07T18:57:00.006+01:00

Det vil si: vi har fått TV-kanaler, ikke TV. TV vårt er nemlig ikke akkurat et som slår en å være anskaffet nå nylig. Det ser vel heller litt gammelt ut. Men skinnet kan bedra. Det er überfantastisch og utrolig koselig av utseende, og det fungerer like bra og knirkefritt som en nysmurt smijernsport. Om ikke bedre!

Siden vi for lengst har innsett og akseptert vår inkompetanse når det gjelder tekniske ting, som f. eks TV og alt som hører til det, stolte vi blindt på det forgjengerene våre fortalte oss (eventuelt det vi synes det hørtes ut som at de sa.. eller kanskje det jeg synes det hørtes ut som at de sa), at vi må skaffe oss abonnement og slikt selv, slik at vi kan bruke TV til å faktisk se på TV. Noe vi hadde store og seriøse planer om å gjøre. Vi snakka veldig mye om det, og tenkte på det enda oftere. Og en vakker dag skulle vi i vår søken bare snuble over et superbillig abonnement, som ga oss alle ønskelige kanaler til en forsvinnende liten, nærmest ubetydelig pris. Det var den store og seriøse planen. Og vi skulle sette den ut i livet.

Vi skulle det altså. Virkelig. Det er sant.

Men så var det det her med inkompetanse, da. Så, det ble aldri gjort. Vi visste jo ikke hvor vi skulle begynne. Where to look? What to look for? Ok. Det var en liten overdrivelse. Så dumme er vi faktisk ikke. Vi gjorde litt research, og hadde på et tidspunkt et lite knippe mulige abonnementer for hånden. Det ene billigere enn det andre.. skjønt, ingen så billige som vi hadde planlagt. Vi vurderte faktisk å kontakte styrelederen for borettslaget og forhøre oss om mulighetene til å montere parabol på veggen, for det var nemlig nødvendig om vi ville ha det billigste abonnementet.

Men så langt kom vi ikke. Heldigvis, kan vi kanskje si. For here comes Bjarte the Best, og foreslår at vi kanskje bare bør prøve å stappe i antennekabelen, for det trodde han at de forrige beboerene hadde gjort (Ranveig, jeg er fullt klar over at du har ytret et lignende forslag på et mye tidligere tidspunkt. At vi ikke gjorde et forsøk før Bjarte foreslo det samme, er jo litt pinlig. Men hva kan jeg si? Han er gutt, du er jente, og jeg lever med den vrangforestillingen, at kunnskap på slike tekniske områder er kjønnsrelatert. Sorry.)

Uansett. Det funka det. Og vi har fått TV! Noe vi gleder oss stort over! Endelig enda et forstyrrende element å søke til i studeitiden.

Rulleteksten til HOUSE!!!

Vi har savnet rulletekster. Og reklame. Og uridiotiske humorserier. Og America's Funniest Home Videoes. Alt er gøy når en ikke har hatt TV på et over en måned.

Puteproblemer

2008-08-31T15:40:00.009+01:00

Jeg har handla inn puter til senga mi. Ni stykk faktisk. Mulig jeg skal supplere seinere, men foreløpig er der ni. Putene mine fungerer kun som estetiske virkemidler. Det vil si at jeg ikke har planer om å bruke alle som hodeputer når jeg sover. Jeg må med andre ord bli flink(ere) til å re opp sengen min. Hvis ikke var det hele nemlig a major waste of money! Puter er virkelig ikke så billige. I går, for eksempel, hadde det vært fint om jeg hadde husket å re opp før jeg stakk på jobb. A-Lo, Prrringe og Ragna kom nemlig innom på kvelden, og da hadde det jo vært kult å kunne vise fram DET fine rommet, med DEN innbydende og estetisk harmonielle sofaaktige senga, slik at de kunne tenke at WOW her er jenta som vet å gjøre selv det styggeste rommet vakkert.

Men, ja. Tilbake til handleturen. Noe gikk galt, for plutselig gikk alle mine matematiske ferdigheter seg en tur. Det resulterte i at da jeg skulle kjøpe puter til å stappe inni de putetrekkene som ikke allerede var fylt, kom jeg frem til at fire puter og seks trekk burde holde. Blant annet et lyst rutete trekk er dermed blitt liggende ustappet. Nå er jeg heller ikke så sikker på om jeg faktisk vil ha akkurat denne puten med i senga mi, mest sannsynlig vil den bare ødelegge hele harmonien. Men med kun en fysisk ufullstendig pute å prøve seg fram med er dette en litt vankelig avgjørelse å ta. Heldigvis kan Hanna steppe inn og hjelpe.

Så, nå ber jeg om deres hjelp:

Foran?

I midten?

Bak?
Eller ingen steder?

Fin som ny

2008-08-22T20:27:00.006+01:00

Det fulgte en hylle med leiligheten vår. Det er jo utvilsomt en fin hylle, sånn formmessig sett, og hadde det ikke vært for at den ble misbrukt en gang i sin tid med et gult malingspann og et sett pensler, hadde den sikkert vært totalt brukbar nå, uten at de store forandringene måtte ha funnet sted først. Men slik var altså ikke tilfelle, og den eneste logiske løsningen syntes først å være å gjemme hele marerittet vekk. Inne på kottet skulle hylla være. Som straff for at den var gul. Men våre brilliante hjerner kom omsider opp med en langt bedre løsning: Vi maler den hvit.

En boks butinox var nok (hvis vi ser bort fra at toppen av hylla ikke ble unnet et eneste malingstrøk) hylla vår er som ny. Og den er fin. Og det geniale er at nå trenger den ikke lenger å oppta plass inne på det lille kottet vårt, der den egentlig ikke hadde hatt plass uansett (vi foretrekker nemlig å kunne åpne og lukke dører her i huset). Men hylla er STOR. Så, i mårra tar vi turen til Ikea for å finne noen fine kurver som, på en dekorativ måte, kan kan fylle tomrommene etter alle de bøkene vi ikke har.

Gul og stygg - hylla altså

På bedringens vei:

Noen foretrekker å male på natta. I Regnvær

Resultatet i liggende format:

Jokkmokk

2008-08-17T14:04:00.011+01:00

Skummelt å skru sammen noe som andre skal kunne sitte på...

Men vi tror vi klarte det!!

Lenge siden sist

2008-08-14T17:05:00.002+01:00

Jeg har ikke hatt tilgang på internett på lenge lenge. Det er min unnskyldning. Men i dag fiksa jeg det. JEG fiksa det. Og det til tross for at jeg er totalt blottet for ferdigheter på dette området. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er mektig imponert.